I forrige uke ga vi deg tips til fem av høstens beste, nye serier på strømmetjenestene.
Vi slang på fem tips til tilbakevendende serier det er verdt å følge med på og, siden mørketida tross alt er kort og sola snart snur, fem serier du trygt kan droppe uten å gå glipp av noe.
Og har du sett, nå gjør vi det samme igjen!
Fem tv-serier du bør se:
«MR. MERCEDES»
Stephen King har så langt i år vært kilde til to skuffelser («The Dark Tower», og den nylig nedlagte TV-versjonen av «The Mist»), samt en fenomenal suksess. «It» har nå angivelig blitt den mest innbringende skrekkfilmen i amerikansk filmhistorie, og en skikkelig meme-generator. Og nå kommer «Mr. Mercedes», en ti episoders miniserie laget for den amerikanske kabelkanalen Audience.
King formet hovedpersonen i romanen etter Brendan Gleeson, så da er det jo flaks at han takket ja til å spille rollen i TV-versjonen. Han er den lettere alkoholiserte, pensjonerte politidetektiven Bill Hodges, som fortsatt er hjemsøkt av saken han ikke klarte å løse. En psykopat kjørte villmann i en stjålet Mercedes, og myrdet 16 mennesker. To år senere tar plutselig den dypt forstyrrede drapsmannen (Harry Treadaway) kontakt med Hodges på nettet, mens han forbereder seg på å begå flere drap.
Serien er skapt og skrevet av advokatserie-veteranen David E. Kelley, medprodusert av King og alle episodene er regissert av Jack Bender («Lost», «Game of Thrones»). Det er ennå usikkert hvor «Mr. Mercedes» blir tilgjengelig i Norge, men serien burde dukke opp et eller annet sted i år. Netflix byr i løpet av høsten også på King-filmatiseringene «Gerald’s Game» og «1922».
«THE PUNISHER»
Etter et lengre gjestespill i andre sesong av «Daredevil» er hevneren Frank «The Punisher» Castle (Jon Berenthal) tilbake i sin egen avleggerserie.
Marvel-universet til Netflix har bydd på sine opp og nedturer, med «Jessica Jones» som et foreløpig høydepunkt og «Iron Fist» som den definitive nedturen. «The Punisher» vil bli den mørkeste og mest brutale av disse seriene, mens Frank Castle sporer opp de mektige kreftene som slaktet familien hans.
Det sterkeste kortet her er utvilsomt Berenthal, som gjør en mer nyansert, forstyrret og hjemsøkt skildring av Castle enn det Dolph Lundgren, Thomas Jane og Ray Stevenson tidligere har gjort på film. «The Punisher» slippes 17. november, altså om bare ei uke.
Se også «Marvel’s The Runaways» og muligens «Gifted».
«STAR TREK: DISCOVERY»
Ok, vi har vippet litt på gjerdet når det gjelder årets forsøk på å gjenopplive Star Trek-universet på TV, men «Star Trek: Discovery» har fått brukbare skussmål. De første episodene er ute på Netflix, flere kommer i januar.
Serien utspiller seg ikke i den alternative tidslinjen som ble introdusert i J.J. Abrams’ filmserie, men ti år før kaptein Kirk og co. dro modig ut dit der ingen tidligere har dratt. Denne gangen går vi ombord USS Discovery, mens førsteoffiseren Michael Burnham (Sonequa Martin-Green) blir dratt inn i en Klingon-krig.
«Discovery» har hatt en turbulent forproduksjon, med stadige utsettelser og trøbbel bak kulissene. At seriens showrunner var Bryan Fuller («Hannibal», «American Gods») gjorde mange optimistiske, men i fjor høst takket han for seg etter konflikter med studiosjefene. Hans visjon av Star Trek ville trolig ha blitt betydelige mer særegen, dunkel og elegant, selv om «Discovery» i sin nåværende form er langt fra den katastrofen mange spådde.
Hardcore trekkers med nystrøket Starfleet-uniform kan sikkert finne ting å kritisere på detaljnivå her, men for oss med et mer avslappet forhold til mytologien er dette bedre enn forventet – og det er absolutt en fordel at serien forteller en sammenhengende historie.
Den joviale humoren fra J.J.-filmene er fraværende, men er du ute etter fjasete ablegøyer kan du jo alltids sjekke ut «The Orville».
«WORMWOOD»
Oscar-vinneren Errol Morris har markert seg med en lang rekke hardtslående dokumentarer, som «The Fog of War» og «The Unknown Known». Morris tar ofte i bruk sitt såkalte «Intertron»-system, som tvinger folka han intervjuer til å snakke rett inn i kamera.
«Wormwood» er en snodig blanding av dramaserie og dokumentar, som tar for seg brennhett stoff – om CIAs lumske eksperimenter med hjernevask og LSD. Miniserien tar sitt utgangspunkt i den sanne historien om biokjemikeren Frank Olson (Peter Sarsgaard), som i 1953 angivelig hoppet til sin død fra et hotellvindu i New York. Herfra blander serien autentiske intervjuer med dramatiserte spekulasjoner, og slenger oss ned i et konspirasjonsteoretisk kaninhull.
På rollelista finner vi ellers blant andre Tim Blake Nelson, Molly Parker og «Westworld»-cowboyen Jimmy Simpson. Tilgjengelig på Netflix 15. desember.
Se samtidig: «The Vietnam War» og «Lore».
«HAPPY!»
Nok en tegneserie forvandlet til TV-serie, men «Happy!» likner ikke akkurat på noen av de utallige superhelt-seriene. En koselig julehistorie basert på den grafiske romanen av Grant Morrison, som sirkler rundt den forsofne leiemorderen Nick Sax (Christopher Meloni). Han blir alvorlig skadet etter en skuddveksling, og våkner opp i ambulansen foran sin nye bestevenn Happy. En blå, flygende, manisk munter pegasus-hest som snakker med stemmen til Patton Oswalt.
Sammen drar de ut på et farefullt eventyr for å redde en liten jentunge fra en pedofil, heroinavhengig julenisse. Grant Morrison hevdet at tegneserien brøt selv hans romslige grenser for brukt av stygge ord, og det er trolig at «Happy!» er nødt til å tone ned noen av de mer grenseoverskridende elementene. Serien er produsert, delvis skrevet og regissert av Brian Taylor, som er mest kjent for de frenetiske «Crank»-filmene med Jason Statham.
Vi har god grunn til å anta at «Happy!» ender opp på Netflix i Norge, siden de har rettighetene til de fleste seriene produsert for den amerikanske kabelkanalen SyFy (og mens dette ble skrevet utsatte SyFy premieredatoen til desember, noe som betyr at serien neppe når våre breddegrader før neste år. Men vi kan jo glede oss til den kommer allikevel).
Se også: antologiserien «Philip K. Dick’s Electric Dreams».
Fem tilbakevendende vi gjerne ser mer av:
«MR. ROBOT» sesong 3
Den andre sesongen av «Mr. Robot» skrudde ned tempoet, rotet seg litt bort og mistet en del seere, men vi har stor tro på at den tredje runden vil sikre denne konspirasjonskåte WTF-seriens renomme som en av de av de mest særegne, paranoide hjernevrengerne på skjermen.
«RED OAKS» sesong 3
Her er den beste dramakomedien ingen ser (mest fordi den slippes på Amazon Prime), beskrevet av produsent Steven Soderbergh som «Caddyshack» møter «Manndomsprøven». Tredje og siste sesong flytter handlingen til New York på slutten av 1980-tallet, mens David (Craig Roberts) prøver å bli filmskaper.
«RIVERDALE» sesong 2
Å lage en dramaserie basert på den tøntige tegneserien «Archie» virker som en skikkelig dritt ide, men å deretter forvandle denne serien til en ungdomsvennlig «Twin Peaks» er på grensen til genialt. «Riverdale» er bedre enn du tror, og sesong to er i gang på Netflix.
«STRANGER THINGS» sesong 2
Selvfølgelig. Åttitallsnostalgi turned up to eleven! Sjekk også mobilspillet.
«VICE PRINCIPALS» sesong 2
USAs to kjipeste viseoverlærere vender tilbake i sin andre og definitivt siste sesong, med ti episoder som dukker opp på HBO utover i oktober og november.
Fem serier du kan droppe:
«LAW & ORDER TRUE CRIME: THE MENENDEZ MURDERS»
«American Crime Story: The People v O.J. Simpson» ble en så stor suksess at O.J. ble frikjent, så her kommer nok et rettsdrama basert på en sann historie, om nok en kvinnelig advokat med bein i nesa og stygg nittitallfrisyre. I dette tilfelle: Leslie Abramson (Edie Falco), som hadde den utakknemlige oppgaven med å forsvare de sosiopatiske rikmannssønnene Erik (Gus Halper) og Lyle Menendez (Miles Gaston Villanueva) etter at de myrdet foreldrene sine i kaldt blod.
Ifølge traileren «forbrytelsen som sjokkerte Amerika», men saken var langt fra like sensasjonell som O.J. Simpson-sirkuset. «Law & Order» har allerede fostret fem avleggerserier med sammenlagt nesten 1100 episoder, men «True Crime» er deres første antologi-miniserie. Denne rettsaken har mange av ingrediensene til en vagt satirisk såpeopera i stil med «American Crime Story», men utførelsen er dessverre like knusktørr, gråtrist og småkjedelig som alle de andre «Law & Order»-seriene. Kanskje noe for besteforeldrene dine, men slett ikke noe for oss.
«MARVEL’S THE INHUMANS»
Vel, Marvel-boblen var nødt til å briste før eller senere. Kanskje like greit at det skjedde på TV, selv om den doble pilotepisoden av «The Inhumans» faktisk ble satt opp på kino i USA.
Mesteparten av budsjettet gikk angivelig med til å filme serien med IMAX-kameraer, mens rett-på-hjemmekino-veteranen Roel Reine ble hyret inn som regissør fordi han jobber «fort og billig». Resultatet er som forventet tilsvarende skranglete, preget av pompøs dialog, stusselige spesialeffekter og et selvparodisk gravalvor. Selv med et romslig budsjett og betydelig talenter ville det ha vært en utfordring å yte tegneserien rettferdighet: en temmelig tøysete historie om en kongelig superhelt-familie bosatt på månen, som må flykte til Hawaii etter et statskupp. Disse heltene inkluderer dessuten en dame som slåss med håret sitt (Medusa, spilt av Serinda Swan), samt en diger, dataanimert, teleporterende bulldog ved navn Lockjaw.
«VALOR»
Nok en plastikkpatriotisk, klisjeproppet militærserie strømlinjeformet for de amerikanske rødstatene, denne gangen om de heltemodige helikopterpilotene i Shadow Raiders. Underoffiseren Nora Madani (Christina Ochoa) overlever et katastrofalt oppdrag i Somalia med skuddskade i beinet, og må lære at «duty is the cure for weakness» mens hun avdekker konspirasjoner og flørter med kjekke soldater.
Fun fact: serien er skapt av musikeren Kyle Jarrow, som ellers er mest kjent for scenemusikalene «A Very Merry Unauthorized Children’s Scientology Pageant» og «SpongeBob SquarePants». Føler på en eller annen måte at det er verdt å nevne.
Ochoa var rundt hundre ganger livligere i den nylig kansellerte grindhouse-kabelserien «Blood Drive». Så se mye heller den.
«WISDOM OF THE CROWD»
«Entourage»-kjenningen Jeremy Piven er tech-mogulen Jeffrey Tanner, som prøver å løse mordet på sin egen datter ved å introdusere dataplattformen «SOPHIE». En «crowdsourced crime-fighting»-app som gir brukerne mulighet til å løse forbrytelser i realtid, i håp om å vinne en dusør på hundre millioner dollar.
Kunne ha vært en interessant historie om en megolomanisk milliardær som mister vettet, og iscenesetter et sosialt eksperiment som forårsaker et dystopisk Orwell-mareritt. Men, nei. Jeffrey Tanner er portrettert som en banebrytende helt med rettferdigheten på sin side.
Det samme utgangspunktet har tidligere blitt brukt i serier som kansellerte «A.P.B.», «Pure Genius», «The Philanthropist» og ikke minst severdige «Person of Interest». Det er trolig mest sistnevnte «Wisdom of the Crowd» prøver å etterlikne, men etter den idiotiske pilotpremieren fikk serien mer juling av kritikere enn en vesketyv fanget av mobben. #canceled-after-first-season.
«YOUNG SHELDON»
Ja, «The Big Bang Theory» er angivelig den mest populære komiserien i USA. Noen mener at dette er det festligste på skjermen siden Charlie Sheen var med i «Two and a Half Men», andre føler at dette bokslatterhelvetet er omtrent like gøy som endetarmskreft dyppet i ebola.
Førstnevnte kategori vil sikkert finne glede i at aspergersikonet Sheldon nå får sin egen serie, i form av en «prequel» om hans barndom på nittitallet (nå spilt av niåringen Iain Armitage, mens Jim Parsons supplerer fortellerstemmen). Midt i blinken for alle som liker veslevoksne barneskuespillere, hjertevarme livsleksjoner og stort sett alt vi hater med varm lidenskap.
OBS: «Young Sheldon» kan by på utfordringer for den jevne «Big Bang»-fan, siden den ikke har noe latterspor som forteller når noe skal være morsomt. Tryggest å le hele tiden, da, gjerne mens man trykker på denne knappen (link: og skriker «Bazinga!» med jevne mellomrom.
