Påskeferien er snart over oss, og ingen ferie er vel mer spesialtilpasset tv-titting enn nettopp den. Det er liksom akkurat så kaldt at man kan rettferdiggjøre å sitte inne selv om solen skinner uten å få dårlig samvittighet. God observasjon, hva? Hmm? Helt grei? Ok.
Men så var det jo dette med at jeg er så opptatt av hvordan man skal oppføre seg når man ser på film. Jeg har allerede skrevet en firepunkts liste over does and dont’s i kinosalen, men jeg føler ikke dere helt har skjønt hvor grinete jeg faktisk er når det kommer til disse greiene. Så her følger en liste over hva man IKKE bør gjøre når man ser på film med venner i påsken:
1. Ikke vær han som kommenterer hvor urealistisk filmen er
Greit. Så den grønne tanksen hovedpersonen rømmer i gjennom gatene i Burkina Faso ville aldri klart å komme opp i en hastighet på 45 km/t fordi dieselen som ble solgt i landet på 90-tallet ikke var ren nok. Jævlig fett at du sitter inne med den informasjonen, jeg ønsker deg lykke til med bacheloroppgaven du skriver om «ett eller annet u-land-relatert» på Blindern.
Men dude. Jeg trenger ikke at du tar meg ut av filmuniverset bare for at du skal få skinne litt i glansen av dine funfacts. Her har jeg sittet i godt og vel én time og 20 minutter og gjort mitt for å bli engasjert i filmens historie, karakterer og konflikter. Jeg har prøvd å glemme at dette er en film og ikke virkelighet, fordi det er det som er hele fuckings poenget med å se en film i utgangspunktet. Når du river gulvet under hele realismen i det jeg engasjerer meg for, risikerer du å ødelegge opplevelsen for meg.
Briljer alt du vil mens vi ser på «Garfield 2: A Tale of Two Kitties», for da er man ikke ute etter å bli revet med av noe som helst. Sannsynligvis har vi leid den fordi vi stod sammen på Video Nova også sa jeg «hei, vi leier den her da», med ironisk distanse, også svarte du «hei, vi bare gjør det da, på kødd!», også turte jeg ikke si at det egentlig var en ræva idé fordi du nylig mistet bestemoren din.
Men kjære venn: ser vi noe av kvalitet, noe jeg faktisk føler jeg får noe ut av, noe som har kraften til å gi meg gåsehud eller klump i halsen eller sommerfugler i magen – gi så langt faen i å ta meg ut av en fantasiverden jeg liker å være i.
2. Ikke snakk under klimakset, særlig om noe urelatert til filmen
Filmer, bøker, teaterstykker, ja, stort sett alle fortellinger, har noe som kalles for «dramaturgi». Det vil si at skaperen av verket har en tanke bak hva som skal fortelles og da særlig når det skal fortelles. Filmer har tradisjonelt en tredelt struktur med begynnelsen, midtdel og slutt. Og de fleste filmer har et punkt, gjerne i siste del, der alt som har stått på spill kastes i luften (billedlig talt) og seeren sitter på kanten av setet og lurer på hvor alt vil lande. Det kalles for «klimaks». Det er det viktigste øyeblikket i hele filmen.
Så da kommer spørsmålet, kjære mister kuk: Hvorfor vil du ødelegge dette øyeblikket for meg ved å si noe helt irrelevant?
Det virker nemlig som om veldig mange der ute ikke har et bevisst forhold til dette filmatiske grepet. De tenker at når man ser på film, kan man snakke litt her og der, og da spiller det vel ingen rolle når man gjør det? Jo. JO jo jo. Det er nemlig helt greit å snakke i den scenen der hovedpersonen tar seg en pust i bakken og en Cola Light og bare chillern så sykt. Eller under klisjémontasjen av Las Vegas-hotellene etter hovedpersonen har entret gamblingbyen og vi egentlig ikke lærer noe nytt om vedkommende annet enn at også han liker å si «VEGAS baby!». Disse scenene er nemlig ikke avgjørende for min opplevelse av filmen.
Men ikke fortell meg om at Stian har kjøpt seg en jævlig lættis dørmatte der det står «OH SHIT NOT YOU AGAIN» i samme øyeblikk som Brad Pitt åpner pappesken på slutten av «SE7EN». Jeg har nemlig lyst til å bli slått i bakken av den avsløringen. Det å få forstyrret dette øyeblikket, gjør at filmen hopper ned fra terningkast 6 til terningkast 4. På grunn av din terningkast 2-anekdote om Stians dørmatte.
3. Ikke si fra om noe som straks skal skje i filmen som jeg sitter og ser på
Når jeg ser på film, har jeg en tendens til å bruke øynene mine til å se på filmen som jeg sitter og ser på. Selv om jeg nok kan fase ut i noen sekunder her og der fordi jeg sjekker mobilen eller fordi jeg henter et teppe jeg kan legge over meg så fisene jeg skal fise bare siver ut gradvis og inkognito, så følger jeg med.
Likevel har noen av mine kumpaner en lei uvane av å betvile at jeg sitter og ser på den samme filmen som dem. For når vi nærmer oss en scene som de liker godt (de har sett den før), gjør de meg parat ved å si følgende:
«Okey. Sjekk nå.»
(Aha. Du vil jeg skal fortsette å se på det som skjer på tven foran meg. Skal bli, kjære underholdningskurator.)
«Nei, det var ikke her. Nå. Se nå.»
(Jeg sluttet ikke å se på filmen, kompis. Jeg følger med.)
«Det er når som helst … der! Haaaha. Jævlig morsomt, hva?»
Fett! Fikk ikke helt med meg vitsen som Will Ferrell leverte fordi du satt og SNAKKET OPPÅ DEN.
Bah.
4. Ikke nynn bare fordi du kjenner melodien
Vi sitter og ser «Lost in Translation». Alle i rommet er stille, alle følger med. Jeg kjenner en indre ro. Vakre bilder over skjermen. AIRs «Lost in Kyoto» triller ut av høyttalerne, og akkompagnerer en fin scene der Charlotte besøker noen templer.
Med ett hører jeg fra stolen ved siden av. «Mmmm-di-do-da-di-do-da-mmmm-di-do-da-di-do-da». Veldig lavt. Bare akkurat så høyt at det går an å høre. Jeg titter bort på deg. Du sitter der og nynner. Og du later som om det ikke er en big deal for deg at du kjenner til denne låta.
Nice, tenker jeg. Har du studert fransk musikk på musikkonservatoriet i Saint Douchéy, eller?
Jeg legger meg til rette igjen. Scenen fortsetter. Og nynningen din blir gradvis høyere. Og du fortsetter helt til du med 140 prosent sikkerhet har etablert at du er han i gjengen som kjenner til sånne låter ganske greit.
Omsider er scenen over. Nå kan vi se på film igjen.
«Jævlig kul låt, ass», kommer det fra deg.
Flere år senere sitter du vemodig på en benk i Sofienbergparken og tenker tilbake på den aftenen. Hvorfor fikk du aldri henge med den gjengen etter den filmkvelden?
5. Ikke vær han dotten som kommer inn utenfra og fucker med balansen i rommet
Jeg skriver mye om hvor viktig det er for meg at ingen tar meg ut av filmens univers, sett at det er et univers jeg har lyst til å bry meg om. Det er tross alt sjeldnere og sjeldnere at en film klarer å virkelig trollbinde meg, og det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som mobilappene tar over livet mitt (oi, nå høres jeg ut som en 44 år gammel IT-journalist i Dagbladet).
Derfor dør jeg inni meg når jeg ser på film og noen kommer utenfra, altså bokstavelig talt kommer inn i rommet utenfra, uten å ha sett noe av filmen, uten noen som helst forståelse for alt jeg har investert i det jeg nå ligger og ser på, uten å ha vært med på den reisen jeg har delt med filmens protagonister. Særlig vondt er det når det er en trist film.
Forleden så jeg på en av mine absolutte favorittfilmer, «Leon», og (SPOILER ALERT) under filmens klimaks, når leiemorderen vi alle har lært å virkelig sympatisere med dør for å redde Mathilda, kommer en FUCKINGS DOUCHE av en romkamerat inn etter å ha vært på fotballtrening og nærmest skriker «HVILKEN FILM ER DÉT, A? Å, ER DET HAN FRA «MISSION IMPOSSIBLE»? HAN FRANSKE?». Han fikk bokstavelig talt tåren som var på vei ut av tårekanalen min til å trekke seg inn igjen.
Uff. Sorry, ass. Jeg må roe meg nå. Men jeg er så himla konfliktsky at dette er den eneste måten jeg kan få ut aggresjonen på.
Er det noen som fortsatt er hypp på å se en film med meg i påsken, eller? Jeg kan spandere, liksom.
