Videosjapper er en utdøende rase, og det er nokså vemodig. De har en helt egen aura, sin egen lukt (en blanding av billig, importert godteri og støv), en unik diskurs og ikke minst helt spesielle ansatte.
Jeg trenger ikke gulpe opp klisjéfunfacten om at Quentin Tarantino jobbet i videobutikk før han ble regissør, men der gjorde jeg det likevel for at introen min skulle få litt mer kjøtt på beinet.
Uansett, det er noe spesielt ved filmsjapper. Og da min lokale utleier gjennom 30 år, Bislet Video, omsider gav seg for en måneds tid siden, kjente jeg det stakk litt. For selv om butikken har gått gjennom utallige forandringer siden oppstarten, og jeg ikke kunne kjent igjen en eneste av de ansatte om jeg så dem på gata, så følte jeg en mye sterkere tilknytning til denne butikken enn til noen kolonial eller klesbutikk eller frisør i byen min.
Kanskje fordi når man først er i videosjappa si, så bruker man gjerne litt tid. Man diskuterer favorittsjangere med kompiser, går inn i kompromisser med kjærester som vil leie «The Notebook» for femte gang, går i forhandlinger med foreldre om hvor kunstig høy aldersgrensen på «Reservoir Dogs» er.
Men aller viktigst: i videosjappa finner man den evigunge «hei, vi leier den her da!»-humoren, der man først foreslår en helt håpløs film til den man er med, kanskje JUSTIN BIEBER-filmen for eksempel, også ler man sammen og bare «jaja, DEN leier vi! NOT», også setter man den tilbake og gjentar prosedyren to, tre ganger til.
Snart er den tiden over. Norges største utleiekjede, Video Nova, sliter i motbakke. Går du i en tilfeldig videosjappe en tirsdagskveld, er det sjelden du ser andre folk rundt deg enn ansatte som oppdaterer coverne i nyhetshylla. Streaming blir mer og mer vanlig, og jeg spår at den vil ha tatt helt over innen tre år.
Derfor vil jeg gjerne skrive dette dokumentet, for at minnene fra denne æraen ikke skal bli tapt. Du skjønner, jeg jobbet nemlig i videosjappe i fire fuckings år, og har gjort meg opp en god del tanker. Stort sett negative, fordi negativitet er kulere enn positivitet. Derfor følger min liste over de fem grunnene til at fremtidens nettstreaming vil være bedre for både kunde og ansatt:
1. Kunder og ansatte er naturlige fiender
Man tenker kanskje ikke over det når man selv er kunde i en videosjappe, men de ansatte synes vi er det verste som finnes. Fra det sekund en kunde gikk inn døra der jeg jobbet, begynte et raseri å boble inni meg, et raseri jeg sjelden har følt på ellers. Og det var egentlig ganske irrasjonelt. Men hver eneste kunde representerte en hindring i veien til mitt eneste mål i de syv og en halv timene jeg måtte stå bak skranken – målet om å slippe å behandle kunder.
Det å jobbe i videosjappe er nemlig i utgangspunktet ikke så gærent. Man er varm, man har masse godteri rundt seg, man er omringet av flere filmer enn man kan rekke å se på cirka tre år og man er sjelden i livsfare, med mindre noen bestemmer seg for å sette livet ditt i fare.
Problemet oppstod når en kunde henvendte seg til meg fordi vedkommende trengte «service» i en eller annen form. Kanskje vedkommende lurte på hvor blu-ray-hylla er, kanskje den middelaldrende, flere hakk styggere versjonen av Richard Gére lurer på om vi har den der «Devil Bears Prada» som kona har bedt ham om å leie. Kanskje dette mennesket trengte at jeg ekspederte det så vedkommende kunne få med seg filmen hjem. Det spilte ingen rolle, jeg holdt på å eksplodere hver gang en døv douche i hullete Moods of Norway-jeans, med BMW-nøkkelringen hengende ut fra bukselomma, spurte om jeg kunne sjekke om vi hadde «Date Movie 3 – The Datening» på leiefilm.
Samtidig, hva er vel mer irriterende enn en ansatt som på død og liv skal oppsøke deg innerst i butikken for å høre om du trenger hjelp? Fysisk interaksjon mellom kunder og ansatte er en uting, folkens.
Når streaming tar over, slipper den ansatte å vite at Hans Hansson har en 11 cm lang penis fordi konturene av den synes gjennom de grå søndagsjoggebuksene.
2. Overleie
Leier du en film og du ikke leverer den tilbake, blir det «overleie». Det er et konsept like gammelt som spottingen av skjøger på bytorget i antikkens Hellas, men likevel har mange fått det for seg at akkurat deres grunn til å ikke ha levert filmen tilbake er gyldig. Her følger de vanligste, men også døveste unnskyldningene:
- Jeg trodde man kunne beholde filmene i en uke!
- Jeg hadde sett filmen før, ass. Hehe, blir jo litt døvt å betale gebyr for en film jeg har sett FØR, liksom! Og den var ikke no bra engang.
- Jeg fikk filmen anbefalt fra en ansatt, også likte jeg den ikke, så jeg synes det blir rart å måtte betale overleie. For øvrig er jeg en jævla douche, hehe!
- Jeg har leid her i over 15 år. Kjenner sjefen og greier. Kanke du hilse han fra meg og si takk for sist? Nå må jeg nesten gå, jeg har en time hos drittologen.
- Det var masse fettmerker på dvd-disken, også gadd jeg ikke å vaske dem bort fordi jeg var så opptatt med å være et ræva menneske.
Når streaming tar over, vil konseptet «overleie» bli like glemt som karrieren til Christian Slater.
3. Jobben består av mer enn bare å se på film
I årene jeg jobbet på Video Nova, fikk jeg støtt og stadig høre hvor heldig jeg var som kunne jobbe med det jeg liker best. Se film hele vakten og gi jævlig chille filmtips til folk og bare være han duden alle stoler på når det kommer til film. Realiteten er at 80 prosent av tiden til den ansatte går med på å fylle smågodt, ta dvder ut av plasten, rydde i hyller, vaske gulv, fjerne merkene etter søndagsbæsjen til sjefen fra porselenstoalettet og generelt føle seg like utbyttelig som en 7-eleven-ansatt.
I mine tre år bak disken, fikk jeg totalt fem alvorlige tilfeller av paper cuts, og fjorten alvorlige tilfeller av skyldfølelse fordi jeg nasket masse smågodt som en følge av sinnet jeg følte over å ha fått paper cuts.
Når streaming tar over, vil de ansatte i nettbutikken aldri trenge å få paper cuts igjen. Sett at man ikke bruker papir til noe annet i hverdagen, og hvem gjør vel det i år 2013? Go fuck yourself, mister Gutenberg. Eller burde jeg kanskje si … GutenTURD?
Nice.
4. Man må lyve for å leie ut filmer som aldri burde eksistert
Når man jobber i en fysisk videosjappe, er det ens oppgave å få folk til å leie eller kjøpe filmer. Greit nok. Problemet er at tverrsnittet av befolkningen ikke vet forskjellen mellom «Lost in Translation» og 1993s mest irrelevante komedie «Lost in Yonkers».
Det er i og for seg greit det, man trenger ikke ha fantastisk filmsmak for å leie film. Problemet kommer når disse menneskene ser dvd-coveret til en film med én eller flere kjente skuespillere, og dermed umiddelbart tror at dette er en film de ikke burde gå glipp av. Og som ansatt er det vanskelig å være helt ærlig når de står rett foran deg.
Ta filmer som «Two For The Money». Bare se på dette coveret.
Hva er det der for noe, liksom? Hvorfor har den filmen blitt laget? Hvorfor har noen bestemt seg for å ta den inn til butikken sin? Hvorfor har de stjålet tag-linen til «Wallstreet»? Og HVORFOR SKULLE NOEN KUNDE VILLE LEIE DEN??? Jo, fordi kunden kan huske å ha sett «Gudfaren 2» en gang (fikk dvd-boksen for et par juler siden av en kollega) og da var visst han fyren til venstre med. Og han til høyre var jo i den strandfilmen der han går i barings, husker ikke helt hva den het, men han er jo pen, liksom. Også leier de den. Ved skrivende stund jobber fire forskere ved universitetet i Uppsala med å finne en plausibel grunn til at denne filmen er noe som finnes.
«Flood». Denne lå på topplisten i butikken der jeg jobbe i NI UKER i 2007. Vi snakker her om en film som gikk rett på tv i hjemlandet Storbritannia, og som har skuespillere som Tom Courtehay og Jessalyn Silsic å rutte med på coveret. Men herregud, folk leide den. Sannsynligvis fordi importøren her har brukt mer penger på grafisk designer til coveret enn filmstudioet brukte på selve filmen.
Når en kunde spurte om den kunne anbefales, pleide jeg å svare at «du, vet du hva, jeg trokke den er så verst, liksom, Robert Carlyle var jo jæææævlig funny i «I blanke messingen», og hvorfor skulle han ikke fortsette å være like morsom i resten av sin karriere?»
Jeg husker fortsatt desemberdagen i 2009 da 20 eksemplarer av denne ble levert til sjappa. Jeg stod i sikkert ti minutter og så på coveret i et forsøk på å begripe hvorfor dette var noe som eksisterte. Og når en kunde kom bort til meg for å spørre hva jeg hadde hørt om den, svarte jeg stort sett «du, jeg haaar faktisk ikke sett den der, men Jeff Daniels var jo jævlig morsom i «Dum & Dummere», da. Og jeg tror jeg har sett hun dama på coveret i en annen film en gang, så hun har erfaring fra tidligere, liksom. Tror jeg.»
Alle disse filmene, og flere titalls nye hver uke, måtte jeg påminnes at fantes hver jævla gang jeg var på jobb.
Når streaming tar over, blir det mye lettere for kunden å få oversikt over hva som faktisk er bra og hva som aldri burde blitt laget, og de ansatte slipper å lyve folk opp i ansiktet. Ikke at det er noe negativt i seg selv, lyving er ganske chill, egentlig.
5. Anbefale gode filmer til folk som ikke bryr seg om hva du sier
Grunnen til at alle filminteresserte 16-25-åringer drømmer om å jobbe i videosjappe, er fordi de ønsker muligheten til å ta på seg filmeksperthatten og gi folk sine veloverveide filmtips.
For hva er vel bedre enn å gi noen råd om noe du føler du kan så jæææævlig mye bra om, for så at kunden digger det og gir deg masse cred og beundrende blikk? Det måtte eventuelt være morfin.
Når jeg hadde vakt, hadde jeg til enhver tid en anbefalning klar uansett hva en kunde skulle spørre om. Komedie? «Anchorman». En blanding av 50 prosent psykologisk og 50 prosent fysisk horror? «The Thing». Du likte «Matrix», og skulle gjerne sett en film der slåssingen er like fet, men det ikke er lagt så mye vekt på Platons hulelignelse? «Equilibrium».
Og hvor ofte fikk jeg kunden til å leie det vedkommende burde leie? Kanskje fem ganger.
Folk er nemlig egentlig ikke interessert i å se det du anbefaler at de skal se, med mindre filmen du anbefaler er en de allerede har sett eller som de VET har blitt sett like mye som «Titanic», men de bare ikke har fått med seg ennå. Og ofte vil de ikke engang leie film, de vil bare føle at de snakker med noen som kan noe om noe, og dermed få følelsen av at også de kan noe om dette. Her er et fiktivt, men veldig reelt eksempel på en sånn samtale:
Kunde: Heisann. Du, jeg ser at alle coverne til «The Devil is Prada» er leid ut, har du noe annet du kan anbefale, eller?
Jeg: Absolutt! Vi kan jo gå og se.
(Vi går lenger inn i butikken og stopper opp foran komediehylla.)
Jeg: Skal vi se. Har du sett «Anchorman»?
Kunde: Nei. Er det den med Bruce Willis?
Jeg: Nei, hehe. Vet ikke helt om Bruce Willis-filmen du tenker på eksisterer, men uansett, denne er veldig morsom, altså.
Kunde: Å, jeg er ikke helt i komediemodus, altså.
Jeg: Men du skulle se «The Devil Wears Prada», ikke sant?
Kunde: Jo, men jeg vil se den på grunn av dramaet, ikke humoren. Litt som i den «Amelie»-filmen. Har du sett den?
Jeg: Absolutt, jeg tror jeg leste noe statistikk om at samtlige mennesker mellom 15 og 36 har sett den. Men ja, du skulle se drama. Den utvilsomt beste dramafilmen jeg har sett i hele mitt liv, er «Twelve Angry Men».
(Jeg holder opp coveret. Kunden leser bakpå.)
Kunden: « …et jurymedlem, Henry Fonda, må prøve å overbevise de 11 andre medlemmene om å …», du, jeg må bare spørre, er hele filmen i svart/hvitt?
Jeg: Jepp?
Kunde: Å ja, ok. Ja. Litt sånn som den ene scenen i «Kill Bill», du vet når hun slåss mot de kinesiske ninjaene BAM, svart/hvitt! Haha! Sjukeste scenen. Sett den, eller?
Jeg: Jeg har sett «Kill Bill», ja, hehe! Takk som spør!
Kunde: Sjukeste, altså. Men ja, den der «12 Angry Birds», nei «birds», haha! Det var noe annet det! Disse mobilappene tar over samfunnet snart.
Jeg: iPhone-apper eksisterer ja! Haha. Men du skulle si noe om «12 Angry Men»?
Kunde: Ja, du, den er ikke svart/hvitt gjennom hele? For jeg blir litt rastløs av de greiene der. Liker at det er litt fargerikt, litt som i «Amelie».
Jeg: Ok. Har du sett «Lost in Translation»?
(Kunden er distrahert av det fargerike coveret til «The Jane Austen Book Club»)
Kunde: Hva med den her, a?
Jeg: Eh. Jeg har hørt at Jane Austen skrev jævlig ålreite bøker, så den der, som handler om en bokklubb som leser bøkene hennes, må være like bra. Gå for den du!
Kunde: Blpselgspaaææææ 🙂
Når streaming tar over, slipper man disse samtalene. Kunden får bedre oversikt over hvilke filmer som minner om filmer de allerede har sett og liker, og den ansatte slipper å se at vedkommende dropper «American Beauty» til fordel for «American Pie Presents: The Book of Love».
Bra deal, da!
