En gang i tiden var jeg ung og sint. Skikkelig sint. Du kunne peke ut tilfeldige folk på gata, og jeg ville umiddelbart klare å disse dem. Framfor alt hatet jeg vennene mine. Det skulle ikke mye til fra deres kant før de fikk føle min vrede, det holdt at de tenkte bittelitt annerledes enn meg om en liten filleting. Så sterkt var hatet i meg.

En gang iblant påpekte noen at «’hat’ er et veldig sterkt ord», hvorpå jeg raskt svarte at «det er ‘elske’ også» – og så la også den personen for hat i all evighet.

All evighet? Nei. Etterhvert som jeg ble eldre og nykter så forsvant sinnet. Men jeg husker det. Og det kunne fortone seg som dette:

«Amelie fra Montmarte» (2001)

Jeg skal ikke på noe som helst vis påstå at jeg var særlig feministisk bevandret da denne filmen kom i 2001, men på et eller annet tidspunkt forsto jeg at det var noe seriøst galt med kompisene mine som ble forelsket i hovedrollefiguren etter å ha sett filmen. Det var det samme gutta som alltid ble sammen med jenter som fortsatt var i tenårene. De som noen år tidligere ble opphissede av Natalie Imbruglias skadeskutte muskelrykninger i musikkvideoen til «Torn». Jeg skjønte ikke om tiltrekningen deres til Audrey Tautous rollefigur Amelie var basert på en eller annen slags idé om kvinnen som vesen, eller om det (med tanke på Amelie tross alt er tilbakestående) var en ren voldtektsfantasi. Jeg visste bare at de ikke var helt riktige i hodene sine.

«The Matrix» (1999)

Jeg elsket «The Matrix». Jeg elsker fortsatt «The Matrix». Scenen mot slutten (bildet over) der Neo begynner å se verden for det den egentlig er og endelig får totalt kontroll, gir meg fortsatt ståpels. Det som irriterte meg med «The Matrix» var altså ikke filmen i seg selv, men de som tilnærmet seg filmens filosofiske aspekter på et altfor basalt nivå. Først trodde jeg de kødda da de sa ting som «tenk om virkeligheten egentlig er en illusjon» og «tenk om det betyr at jeg kan forandre den med tankene mine», som om det på noe som helst vis var nytenking. Hvordan kan de ikke ha tenkt på dette før, lurte jeg på … de har vandret i blinde! Til slutt slo det meg at fleste mennesker verken har opplevd tung hasjnoia eller perioder med megalomani. Men så har de heller aldri satt like mye pris på slutten av «The Matrix» som jeg har.

«The Goonies» (1985)

«Karate Kid», «Ghostbusters», «WarGames», «Gremlins» og «The Goonies» har endel til felles. De kom omtrent samtidig, og de eneste som fortsatt snakker om dem er patetiske trettiåringer som drømmer seg tilbake til den enkle barndommen. For den var enkel, barndommen. I hvert fall min.

Om du smørte på syltetøy med skje i stedet for med kniv, eller hadde foreldre som skrev kjærlige hilsener på matpakka, da var du annerledes enn meg og måtte resolutt få svi. Så enkelt var det. Og ettersom jeg ikke hadde sett «The Goonies» hatet jeg alle som hadde sett den. Det finnes forøvrig en god grunn til å holde filmen unna den innledende lista: De andre filmene har (nesten) voksne hovedpersoner, mens «The Goonies» handler om en (fordomsfullt skildret) barnegjeng. En barnegjeng som utgjorde en trussel mot min frihet og mitt levesett.

«Venner for livet» (1994-2004)

Kompisene mine elsket denne serien. De lånte dvd-bokser fra småsøsknene sine og samlet seg til «Friends»-kvelder. Sto vi og drakk sammen i en eller annen bar kunne de brått begynne å krangle om hvem som var mest lik Joey og hvem som var mest lik Chandler. Jeg gikk konstant med en følelse av at romvesener hadde tatt over hjernene deres.

Selv om jeg var redd for å vise det, ville jeg tross alt være venner med dem – så jeg ble med på en sånn «Friends»-kveld. Vi kan jo si det på denne måten: Jeg opplevde aldri å overrumple mine foreldre i sengehalmen, men dette er vel det nærmeste jeg har kommet den følelsen i livet. I etterpåklokskapens lys lurer jeg på om det ikke var etter denne kvelden jeg begynte å drikke på ordentlig. Til slutt lykkes jeg imidlertid med å avvenne dem fra serien ved å stille hver enkelt av dem følgende spørsmål: «Om du møtte en av «Friends»-figurene i virkeligheten, ville du da synes at de var tøffe eller tapere?» Det var vellykket; selv «Friends»-fantaster har bare ett svar på det spørsmålet.

«Homeland» (2001-)

Det mest irriterende med «Homeland» er ikke den dirrende underleppen til Carrie eller den lille munnen til Brody. Det er ikke Jessica Brody eller de de mange logiske bristene. Det som gjør meg sliten (ikke hatsk, sånn er jeg jo ikke lengre) er alle som sammenligner serien med kvalitative dramaserier som «Boardwalk Empire» eller «House of Cards», til tross for at de ikke engang hører hjemme i samme sjanger.

Det er som om du skulle sittet i et middagsselskap og hatt en givende diskusjon om Proust og noen ser det som en åpning til å snakke om Jens Lapidus. Eller at dere prater om «Sanger fra andre etasje» og noen begynner å snakke om «The Fast and the Furious». De har, helt enkelt, ikke noe med hverandre å gjøre. Likevel fortsetter «Homeland»-fantastene å mase om Kristian Valen så snart noen nevner Tjajkovskij. Du trenger med andre ord ikke se «Homeland» for å skjønne at det er en idiotserie. Tilhengernes oppførsel er bevis nok.