Vi nærmer oss innspurten på aller siste sesong av «Dexter», og det gir oss jo et helt greit påskudd til å sjekke ut en håndfull seriemorder-filmer!
«Yorkshire Ripper Trilogy» (2009)
Regi: Julian Jarrod, James March & Anand Tucker
Se de her, her og her
Her har du en hyggelig helkveld foran deg: om seriemord, pedofili, korrupsjon, grov politivold, tortur og selvmord. En trilogi med britiske noir-thrillere, som tar turen rett inn i den mørkeste ondskapen.
Basert på romanene av David Peace, som utspiller seg i Yorkshires’ tre «Riding»-områder. Det er litt misvisende at trilogien har fått den «norske» undertittelen «Yorkshire Ripper Trilogy» (den har egentlig samletittelen «Red Riding»), siden kun den midterste delen dreier seg om Peter Sutcliffe.
Første film, «En morder går løs», tar for seg bortføringen av flere småjenter på syttitallet, som viser seg å være starten på en avskyelig (men fiktiv) seriemordersak. Den unge kriminalreporteren Edward Dumford (Andrew «Spider-Man» Garfield) etterforsker saken, og ruller opp en konspirasjon som involverer flere høytstående medlemmer av lokalmiljøet – deriblant den mektige entreprenøren John Dawson (Sean Bean).
Det hele utvikler seg til et paranoid David Lynch-mareritt, som får en veldig tragisk slutt.
Film nummer to, «Savnet», hopper frem til 1980, mens den anstendige visepolitisjefen Peter Hunter (Paddy Considine) drar til Yorkshire for å lede en uavhengig etterforskning av Yorkshire Ripper-saken. Det tar ikke lang tid før han blir distrahert av personlige konflikter, utpressing og interne maktspill – som har forbindelser til hendelsene i forrige film.
«Savnet» er en enda tyngre film enn forgjengeren, og forklaringen på mange av hendelsene kommer først i siste del: «Av jord har du kommet». Året er 1983, og nå rettes fokuset over på den korrupte politiinspektøren Maurice Jobson (David Morrissey).
Mens nok en liten pike blir bortført sliter Maurice med samvittighetskvaler, og han begynner å ane omfanget av politikollegaenes involvering i saken. Dette er bare de groveste trekkene av et plott som etter hvert blir fryktelig innfløkt, og desto mer komplisert fordi ikke alt fortelles i kronologisk rekkefølge.
Sluttsummen er en usedvanlig vellaget thriller-trilogi, som kan minne om både David Finchers «Zodiac» og en britisk kjøkkenbenk-versjon av James Ellroys «Underworld USA»-trilogi. Sterke saker som fester seg.
Så kos deg!
Se også: «The Minus Man» (1999).
«Behind the Mask: The Rise of Leslie Vernon» (2006)
Regi: Scott Glosserman
Se den her
Etter fem timer i Yorkshire-mørket kan vi saktens trenge noe mer lettfordøyelig, og da burde denne morbide skrekk-komedien gjøre nytten. Men det er sannelig ikke bare lek og moro å være en maskert morder, heller.
Har du ambisjoner om å bli den neste Jason Vorhees, Freddy Krueger eller Michael Myers er du nødt til å virkelig stå på. Seriemorderen Leslie Vernon (Nathan Baesel) tar oss med bak kulissene, og viser hvor mye forarbeid som ligger bak hvert eneste spektakulære seriedrap.
Kondisjonstrening, spaning, mekke skjulte fluktveier, og ikke minst bygge opp en skummel mytologi rundt ditt maskerte alter ego. Mye pes, bare sånn at ofrene skal få inntrykk av at du er et udødelig monster som popper opp der de minst venter det.
Leslie gjør seg klar til å iscenesette sitt store mesterverk: der han skal angripe en gjeng ungdommer i et forfallent hus, før det obligatoriske sluttoppgjøret med en jomfruelig «final girl».
Den joviale seriemorderen har invitert filmstudenten Taylor (Angela Goethals) til å følge forarbeidet hans sammen med et kamerateam, sånn at de kan forevige magien i en dokumentar. «Behind the Mask» kan ikke akkurat beskrives som en seriøs seriemorderfilm, men er en smart satire over hele «slasher»-sjangeren.
Med gjestespill fra flere velkjente sjangerskuespillere (deriblant Robert Englund og Kane Hodder), noen vittige in-jokes og mye underholdende bølling med gamle klisjeer.
«Mr. Brooks» (2007)
Regi: Bruce A. Evans
Se den her
Det taler absolutt til Kevin Costners fordel at han valgte å produsere og spille hovedrollen i en såpass skrullete seriemorderfilm som dette. Han er Earl Brooks: en velstående forretningsmann, filantropist og familiefar – som lever et hemmelig dobbeltliv som seriemorderen «The Thumbprint Killer».
Earl har en spaltet personlighet, og hans mørke passasjer manifesterer seg i form av fantasifiguren Marshall (William Hurt). Etter to års drapspause myrder Mr. Brooks et ungt kjærestepar, men denne gangen begår han en tabbe. Drapene blir observert av naboen Smith (Dane Cooks), en slibrig kikker som bestemmer seg for å presse ut Earl.
Ikke for penger, men for å få lov til å bli med på hans neste mord. Den bråtøffe politidetektiven Tracy Atwood (Demi Moore) er også på sporet av Mr. Brooks, men hun er klart det svakeste elementet i hele filmen.
Kevin Costner er imidlertid veldig effektiv i tittelrollen, og han slipper løs sin mørke side med noen inspirerte innfall. Scenen der Costner svaier ekstatisk etter et blodig dobbeltdrap er oppriktig creepy, særlig fordi han under resten av historien holder galskapen så godt under kontroll.
Dette skulle være starten på en hel filmtrilogi, men oppfølgerne ble avlyst. Synd, selv om «Mr. Brooks» nok uansett hadde fungert best som en miniserie på kabel-TV.
«Monster» (2003)
Manus & regi: Patty Jenkins
Se den her
Eileen Wuornos gjorde seg beryktet som USAs første kvinnelige seriemorder, og ble henrettet for seks drap tilbake i 2002. Skal man tro den hysteriske mediedekningen rundt saken var Wuornos et rasende monster, men sannheten var langt mindre sensasjonell – og veldig tragisk.
Regissør Patty Jenkins besøkte selv Wuornos i fengselet, og avdekket med hjelp av dokumentarfilmskaperen Nick Broomfield en horribel menneskeskjebne. Et incestoffer som begynte å prostituere seg selv i en alder av ni, var hjemløs som trettenåring og en dypt forstyrret gatehore innen hun var ute av tenårene.
Filmen starter i 1989, og den eneste personen Eileen Wuornos (Charlize Theron) har planer om å drepe å dette tidspunktet er seg selv. Men så møter hun den lesbiske ungjenta Selby (Christina Ricci), som for første gang gir henne noe å leve for. De bygger opp en drømmeverden finansiert av prostitusjon, helt til Eileen begynner å drepe kundene sine.
Først i selvforsvar under en voldtekt, deretter i hovedsak for pengene. Dette er ubehagelige greier, drevet av en fenomenal prestasjon fra Charlize Theron. Hun fikk en velfortjent Oscar-statuett for denne rollen, mens salige Roger Ebert ga «Monster» en sterk tredjeplass på sin toppliste over 2000-tallets beste filmer.
Se også: «Doctor Sleep» (2002)
«Lady Vengeance» (2005)
Manus & regi: Chan-wook Park
Se den her
Vi runder av med den siste filmen i sørkoreanske Chan-wook Parks hevntrilogi, som kom etter «Sympathy for Mr. Vengeance» og «Oldboy».
Geum-ja var bare en godhjertet ungjente da hun ble uskyldig dømt for mordet på en liten guttunge, men etter tretten år bak murene har hun blitt en iskald hundjevel. Tiden i fengselet har gått med til å planlegge en søt hevn på mannen som stjal mange år av livet hennes.
Nærmere bestemt førskolelæreren Mr. Baek (Min-sik Choi, fra «Oldboy»); en pervers seriemorder som torturerer og dreper småbarn. Geum-ja er imidlertid langt fra den eneste som fortjener å ta hevn på denne psykotiske sadisten, som er skyld i så mange personlige tragedier. Spørsmålet er om man kan få en slags befrielse av å ta en grusom hevn, eller om sånne hatefulle voldsomheter bare dytter sjelen din enda lengre ned i mørket.
«Lady Vengeance» er en film bygget opp av kontraster: i det ene øyeblikket oppsiktsvekkende vakker, i det neste sjokkerende brutal. Dessuten jevnlig morsom, hvis du takler nattsvart galgenhumor.
I hjemlandet sidestilles Chan-wook Park med mestere som Kubrick, Fellini og David Fincher, mens her i Norge ble «Lady Vengeance» naturligvis sluppet rett på hjemmekino. Bravo.
Sjansene er større for at den planlagte amerikanske nyinnspillingen kommer på kino; for i den skal Charlize Theron angivelig ha hovedrollen.
Se også: «Surveilance» (2008)
