Vi har gledet oss lenge til Neill Blomkamps «Elysium», som endelig kom på kino denne uken. Men nå som vi har sett den trenger vi jo mer sci-fi å fylle tomrommet med.

Prøv disse:

«Children of Men» (2006)

Regi: Alfonso Cuaron
Se den her

La oss starte med en av dette tiårets beste sci-fi-filmer: en moderne klassiker fra meksikanske Alfonso Cuaron, som i oktober er kinoaktuell med «Gravity».

Vi befinner oss i London år 2027, og hele sivilisasjonen har brutt sammen kaos etter at vi mistet evnen til å formere oss. Gatene er bevoktet av militære styrker, politi er overalt, innvandrere interneres i konsentrasjonsleirer og geriljagrupper gjør opprør mot fascismen med voldsomme terroraksjoner. «The world has collapsed. Only England soldiers on», som de stadig sier på TV.

Statsbyråkraten Theo Faron (Clive Owen) har for lengst mistet håpet, men så får han et oppdrag av ekskjæresten Julian (Julianne Moore). Han skal beskytte en ung kvinne ved navn Kee, som er gravid – og kan være menneskehetens siste håp.

Cuaron har tatt PD James’ dystopiske roman og forvandlet den til en grim sci-fi-thriller, som bygger seg gradvis opp i intensitet. Mesterlige saker!

«Children of Men» ser ut til å være visuelt influert av dataspillserien «Half-Life», og filmen ble senere også en av inspirasjonskildene til et av dette tiårets beste dataspill: «The Last of Us»:

«Gattaca» (1997)

Manus & regi: Andrew Niccol
Se den her

Mye kan skje på 16 år, og problemstillingene som skildres i «Gattaca» er stadig nærmere vår virkelighet. Vi snakker om DNA-forskning, og en nær fremtid der de velstående kan fjerne genetiske svakheter fra sine kommende barn.

Disse genetiske prakteksemplarene er sikret toppjobber og en strålende fremtid som «valids», mens barn av foreldre som ikke hadde råd til DNA-oppgraderingen blir en diskriminert underklasse. Vincent (Ethan Hawke) er av en av disse såkalte «invalids». Han lider av hjerteproblemer og nærsynthet, men nekter å godta sin skjebne som lavtlønnet fabrikkarbeider.

Med hjelp av DNA-materialet kjøpt av det fysiske krafteksemplaret Jerome (Jude Law), starter Vincent et komplisert dobbeltliv for å få en ettertraktet jobb som romfarer for Gattaca-konsernet. Men en uke før han skal på oppdrag ut i space blir en av de ansatte på Gattaca funnet myrdet, og åstedsgranskningen avdekker Vincents virkelige DNA.

Dette er en stilsikker, kjølig thriller plassert i en retro-futuristisk fremtid som ser ut til å være designet av Frank Lloyd Wright. Tankevekkende, velspilt og så elegant iscenesatt at den fortsatt føles tidløs.

«9» (2009)

Regi: Shane Acker
Se den her

Denne postapokalyptiske dataanimasjonen utspiller seg etter at hele menneskeheten er utryddet, og ni mekaniske dukker er omtrent alt som er igjen av liv på jorden. De kalles «stickpunks», og har ikke navn – bare nummer.

9 er den siste i rekken, som begir seg ut i den ødelagte verden med stemmen til Elijah Wood. Her finner han flere nummererte dukker styrt med jernhånd av den feige diktatoren 1. Alle ble skapt av en avdød forsker, som også var skylda i at alt organisk liv på jorden ble utryddet i en krig mellom mennesker og roboter — av den typen vi har sett i «Terminator»– og «The Matrix»-seriene.

«9» er imidlertid en mye rarere fremtidsvisjon. Vi befinner oss langt unna tradisjonelle, dataanimerte familiefilmer: «9» er en dunkel raring drevet av en unik visjon.

La gå at regidebutant Shane Acker er betydelig dyktigere til å skape særegne visuelle detaljer enn han er til å fortelle en begripelig historie. Acker lagde først «9» som en ti minutters novellefilm under studietiden på UCLA, som ble Oscar-nominert som beste kortfilm.

Tim Burton så denne snutten, og bestemte seg for å la Acker utvide den til en mer strømlinjeformet langfilm. «9» ble ingen kassasuksess (og nådde ikke engang opp på kino i Norge), men fortjener å bli gjenoppdaget på flatskjermen.

«Sleep Dealer» (2008)

Regi: Alex Rivera
Se den her

Denne meksikanske fremtidsvisjonen er trolig nærmest av alle filmene på ukens liste, i alle fall når det gjelder tema og politiske ideer.

Ikke akkurat når det gjelder action, da: «Sleep Dealer» er et lavmælt sci-fi-drama uten heftige skuddvekslinger og nærkamper – men full av smarte ideer om hvordan fremtiden kan fortone seg for dem som har minst.

Vi befinner oss i en nær fremtid det USA har låst grensene sine med en enorm mur, mens storkorporasjonene fortsatt gjør seg rike på rygget til fattige immigranter. Forskjellen er at arbeidskraften ikke lengre slippes inn over grensen, men styrer roboter som gjør drittjobbene fra sweatshops i hjemlandet. Den ultimate formen for outsourcing.

Meksikanske Memo (Louis Fernando Peno) har flyktet til Tijuana etter å ha blitt uskyldig mistenkt for terrorisme. Han får seg jobb i en «node-farm»: en moderne fabrikk der immigranter plugges in i VR-systemer som gjør dem i stand til å styre arbeidsroboter.

Historien involverer også en soldat som styrer kampdroner, og en søt journalist som laster opp minnene sine direkte på nettet. Prisvinneren «Sleep Dealer» er skikkelig ambisiøs og stappfull av spennende ideer, så da får vi leve med at de digitale spesialeffektene ikke alltid er like stødige.

Dette er tross alt en lavbudsjettfilm, utviklet på Sundance-instituttet og finansiert med hjelp av tidligere nevnte Alfonso Cuaron.

«Heavy Metal Chronicles» (2012)

Regi: Guillaume Lubrano
Se den her

Hvis du vokste opp med en interesse for sci-fi og pupper, er sjansene store for at du vokste opp med tegneseriebladet «Heavy Metal», eller «Metal Hurlant» som det het i hjemlandet Frankrike.

Her hjemme fikk vi oppleve denne typen sci-fi-serier i tegneseriealbum (eller eventuelt via Marvel-studioets avlegger «Epic»). En banebrytende kombinasjon av kinky sex, vold og sci-fi, som var/er uimotståelig for de fleste tenårige gutter. Disse «voksentegneseriene» var dessuten laget av mestere som Richard Corben, Moebius, Jodorowsky og Liberatore.

David Fincher jobbet med en dataanimert «Heavy Metal»-film, som dessverre ble skrinlagt i 2009. Til gjengjeld har vi fått denne franskproduserte kabel-TV-serien, som har engelsk dialog og folk som Rutger Hauer, Michael Jay White og Scott Adkins i rollene.

Dette er en antologiserie på hittil seks halvtimelange episoder, som forteller hver sin frittstående historie tatt fra sidene til «Heavy Metal». Serien er preget av digitale effekter, forholdsvis lavt budsjett og ujevnt skuespill – men for oss som vokste opp med tegneseriene er det allikevel artig å se dem gjenskapt såpass trofast.

Tilbake i 1981 ble det også laget en «Heavy Metal»-tegnefilm som fanget opp bladets ånd ganske bra: