Anbefalingene er hentet fra streamingtjenesten Comoyo View, som koster 99 kr. i måneden (første måned gratis).
Til uken kommer Steven Soderberghs siste film på norske kinoer: Liberace-dramaet «Behind the Candelabra» – sammen med svenske Jan Troells «Dom over død mann», som handler om journalisten Torgny Segerstedt.
Et bra påskudd til å anbefale disse filmografiene:
«Che: Part 1& 2» (2008)
Regi: Steven Soderbergh
Se de her og her
Siden vi er inne på Steven Soderbergh, la oss starte opp med hans mastodontproduksjon om revolusjonslederen Ernesto «Che» Guevara (Benicio Del Toro).
Disse to filmene fungerer best sett i sammenheng med hverandre, så her har du virkelig en helkveld foran deg. Sammenlagt fire og en halv time, som gir oss et realistisk innblikk i dette revolusjonære ikonets opp- og nedturer.
Den melodramatiske filmtraileren hevder at «he was an inspiration behind a revolution that spread throughout the world», men Soderbergh er ikke det spor interessert i sånne dramatiske floskler, ikonisk posering eller politikk. Hans mål er å skildre Guevara på en autentisk og nøytral måte, basert på hans egne dagbøker.
Den første filmen tar for seg en revolusjon i medvind, mens Guevara leder opprøret som styrter den fascistiske diktatoren Batistda. Film nummer to fokuserer på nedturen, mens Che drar til Bolivia for å overvinne militærjuntaen til Barriento mens alt går helt galt. Dette er en langt seigere halvdel, som skildrer geriljakrigernes ensformige, utmattende hverdag i detalj.
«Part 2» føles til tider som en revolusjonssimulator med en skikkelig deprimerende slutt, men samlet gir disse filmene et interessant innblikk bak fasaden til et omstridt Marxist-ikon.
«Bugsy» (1991)
Regi: Barry Levinson
Se den her
På slutten av syttitallet hadde Jean-Luc Godard planer om å lage en film om gangsteren Benjamin «Bugsy» Siegel, før han skrinla prosjektet. Det er lett å skjønne attraksjonen: dette er en fascinerende historie om hvordan hele Las Vegas ble grunnlagt av en sjarmerende sosiopat.
La gå at det ikke er en hundre prosent sann historie. New York-gangsteren Benjamin Siegel (Warren Beatty) forelsker seg under en forretningsreise til California. Ikke bare i «femme fatale» Virginia Hill (Annette Bening), men også i Hollywood og hele solskinnsstaten. Siegel er en brutal psykopat, men han er også en romantiker med store drømmer.
I 1945 kommer han opp med ideen om å bygge et luksuriøst kasinohotell i Nevada- ørkenen, som ikke har noe lovforbud med gambling – og ender opp med å konstruere et ekstremt kostbart egoprosjekt kalt The Flamingo. Alt finansiert med mafiapenger, noe som setter Siegels liv i fare etter at han overskrider alle budsjetter med sine ekstravagante ambisjoner.
«Bugsy» føles enda bedre i dag enn den gjorde for over tjue år siden. En grovt undervurdert gangsterfilm med en av Warren Beattys sterkeste prestasjoner, og et førsteklasses manus. Sigel levde ikke lenge nok til å se The Flamingo bli starten på hele Las Vegas, men jeg har mine tvil om at han ville bli særlig happy hvis han så byen i dag.
The Flamingo var forresten åstedet for store deler av Hunter S. Thompsons «Fear and Loathing in Las Vegas»!
«Hotel Rwanda» (2004)
Regi: Terry George
Se den her
Så over til et helt annet hotell: Des Milles Collinies i Kiagi, Rwanda. Her er Paul Rusesabagnia (Oscar-nominerte Don Cheadle) hotelldirektør, og han har nok med å sørge for at gjestene er fornøyde. Året er 1994, og i løpet av hundre blodige dager blir nærmere en million tutsier slaktet av Hutu-stammen.
Stadig flere tutsier søker tilflukt i luksushotellet, som er beskyttet av FNs fredsbevarende styrker – men det blir etter hvert rystende klart at de bare er der for å beskytte de europeiske gjestene. Paul er selv en velutdannet Hutu, mens kona Tatiana (Sophie Okonedo) er Tutsi, så da folkemordet starter er han bare opptatt av å redde familien, og beholde jobben som livnærer dem.
Men helter skapes av omstendigheter, og Paul tar snart i bruk alle midler for å beskytte over 1200 flyktninger (eller «kakerlakker», som Hutu-soldatene foraktfullt kaller dem) fra den sikre død. Dette er en gripende skildring av heltemot, personifisert av Paul Rusesabagnia – som hele tiden hevdet at han «bare gjorde jobben sin».
Grusomhetene som fant sted under denne etniske utrenskningen er så avskyelige at de aldri i verden kunne ha blitt trofast skildret på film, men «Hotel Rwanda» vekker allikevel sterke følelser. Ikke minst fordi folkemordet utspilte seg mens resten av verden kollektivt trakk på skuldrene, og snudde ryggen til dem.
Synd for Rwanda at de ikke var i besittelse av olje.
«The Diving Bell and The Butterfly» (2007)
Regi: Julian Schnabel
Se den her
Det er litt av en bedrift å forvandle en uutholdelig deprimerende historie til noe så vakkert og oppløftende.
«The Diving Bell and the Butterfly» er basert på memoarene til franske Jean-Dominique Bauby (Mathieu Amalric). En livsnyter med et velsignet liv, som var redaktør for motebladet Elle helt til han ble rammet av et slag i en alder av 43 år. Da Bauby våknet opp på sykehuset etter tre uker i koma var han ute av stand til å bevege å noe annet enn venstre øye.
Fanget i sin egen kropp, og rammet av det sjeldne «Locked-In Syndrome». Hele filmen er fortalt fra Baubys synsvinkel, og han beskriver sin nye tilværelse som å være fanget i en gammel dykkerdrakt på havbunnen. Vennene foretrekker å anse ham som en sommerfugl, med en sjel som flyr fritt rundt.
Jean-Dominique Bauby skrev memoarene sine ved å diktere boken bokstav for bokstav, ved å blunke med venstre øyelokk. En utrolig kraftprestasjon i seg selv, men det er nesten like utrolig at filmen ikke har blitt et klaustrofobisk mareritt.
Den amerikanske regissøren Julian Schnabel er også en høyt respektert bildekunster, som tar i bruk en masse visuelle triks for å gi filmen pusterom. Jeg må ærlig innrømme at tanken på «Locked-In Syndrome» skremmer vettet av meg, men dette er fortsatt en skikkelig gripende, vellaget film som finner skjønnhet i noe ufattelig grusomt.
«Lawrence of Arabia» (1962)
Regi: David Lean
Se den her
La oss avslutte med en av filmhistoriens største klassikere, som de fleste har hørt om – men langt fra alle har sett. Og de som har sett filmen bør selvsagt gjøre det igjen.
Med en spilletid på nærmere fire timer fordrer «Lawrence of Arabia» en tidsinvestering, men dette krevende mesterverket er så til de grader verdt innsatsen. La gå at vi snakker om en mastodontfilm som gjør seg best på et digert lerret i 70mm. Et storslagent epos som i sin tid fikk sju Oscars (for bl.a. beste film, foto og regi), basert på selvbiografien «Visdommens syv søyler».
Filmen følger den eksentriske løytnanten T.E. Lawrence (Peter O’Toole) gjennom hans eventyr i Midtøsten, mens han samlet det arabiske folk i kampen mot tyrkerne under første verdenskrig. Dette er en film som aldri i verden kunne ha blitt laget i dag. Til dels fordi storslagne scener med tusenvis av statister nå blir skapt på data, men også fordi inget filmstudio i verden ville ha våget å satse flere hundre millioner dollars på et epos om en så gåtefull, tvetydig og til tider usympatisk hovedperson.
Et fascinerende portrett av en veldig komplisert mann, som ikke har mistet noe av kraften på femti år. Så har du ikke sett «Lawrence of Arabia» foreslår jeg at du gjør det umiddelbart!
