Ok, så Sir Ridley Scott bestemmer seg for å lage science fiction igjen, en generasjon etter forrige runde med «Alien» og «Blade Runner». Du blir kalt inn som mannlig hovedrolleinnehaver, selv om du gikk med bleie da originalen kom: Hva gjør du?

Michael Fassbender (35) så iallfall ingen grunn til å se seg opp på «Alien»-arven.

– Da jeg gjorde «Jane Eyre», sjekket jeg så mange av filmene om The Rochesters som mulig. Denne gangen bestemte jeg meg for å gå imot den greia der, brummer han bråkjekt til Comoyo Filter på et London-hotellrom, der han stiller i nyanlagt rødt skjegg og matchende V-skjorte.

I stedet studerte Fassbender OL-stuperen Greg Louganis. Han tittet på Dirk Bogarde i «The Servant» og David Bowie i «The Man Who Fell to Earth». Og så mikset han inn akkurat nok av det halvt tyske, halvt irske seg til å skape den blonde, tvetydige roboten som er så sentral på romskipet «Prometheus» og i den garanterte kinosommerhiten ved samme navn som har norsk premiere i morgen.

Offisielt planla Scott en forløper til sjangerdefinerende «Alien» fra 1979. Men så har han i stedet levert en historie som står trygt på egne månestøvler, og som etter alle solemerker vil få sitt eget liv som franchise. Uansett handler det om forskerne som teamer opp med businessmagnaten for å besøke universets ytterste mørke, hvor de etter hvert får mer enn nok med å redde vår egen klode.

– Selvsagt følte jeg presset, bekrefter Fassbender når Comoyo Filter spør.

– Hvordan taklet du det?

– Det er jobben min. Så enkelt er det, faktisk. Press bidrar til å utstyre deg med en gunstig porsjon frykt.

– Tenkte du på den dedikerte fanbasen underveis?

– Ja, men sånt er bare bra. Du har lyst til å være med i ting det følger lidenskap med, som har publikum i mente. Det samme gjaldt egentlig «X-Men»: Du vet du forholder deg til lojale tilhengere. Du må både respektere det og ikke, fordi du må tillate deg å ta enkelte risker.

Det hører med at Fassbender har flere kapasiteter enn Noomi Rapace å lene seg til. Charlize Theron har sjelden vært så utenomjordisk vakker, Guy Pearce aldri så rynkete. Legg til Idris Elba og Logan Marshall-Green, og en himmel full av stjerner har boltret seg på noen av Europas største filmsett, deriblant Bond-riggen i Pinewood-studioet på snaut 60.000 kvadratfot.

Selv kom Fassbender rett fra kritikeryndlingen «Shame», altså rett fra en akk-så-menneskelig skikkelse til en som ikke er menneskelig i det hele tatt.

– Jeg hadde tre uker på meg, og syntes overgangen gikk riktig fint. Da jeg leste manuskriptet – og heldigvis var Ridley enig – slo det meg hvor morsom fyren kunne bli. Det ble klart for meg at jeg måtte leke med figuren.

– Er det du som sykler og scorer med den basketballen?

– Ja, det inngikk i forberedelsene. Jeg hadde tre uker på meg til å mestre det, hæ-hæ-hæ.

– Han ligner litt på visse replikanter?

– Ja, selv om jeg ikke ladet opp med «Alien», så jeg jo «Blade Runner». Det var noe med Sean Youngs karakter der, noen elementer jeg tente på. Du prøver ut litt forskjellig som du pusler sammen.

– Og så minner han litt om Pinocchio?

– Det er i det minste noe barnlig ved ham. For barn er alt en oppdagelse, vet du. David har det på samme måte: Det er ny kunnskap overalt. Dessuten tilbringer han mye tid alene – derav greia med ballen. Så jo, du har nok et poeng.

– Er det noe robotaktig ved Michael Fassbender?

– Jeg vet ikke, hæ-hæ-hæ. Kanskje det er noe med skuespillet hans? Nei, jeg håper virkelig ikke det, for det måtte være en forferdelig skjebne.

– Hva ville David gjort hvis han plutselig ble menneske?

– Det er et godt spørsmål. Kanskje han ville gitt noen en klem, noe med emosjonelt innhold siden han ikke har sjel. Eller kanskje han ville utfordret smaksløkene sine.

Fassbender stryker hånda gjennom det viltvoksende ansiktshåret. Snart skal promokompisene hans invadere suiten for å piske ham og tekoppen hans videre til neste intervju.

– Jepp, jeg tror han ville spist noe. Han ville tatt seg et eple.