I kveld begynner siste halvdel av siste sesong av Verdens Beste Og Stiligste TV-serie™, og jeg har fått det ærefulle oppdrag å recappe episodene i ukene fremover.
Jeg har akkurat sett hele serien på nytt (den var enda bedre andre gang!) så som oppvarming til showstart tenkte jeg vi kunne friske litt opp i de foregående syv sesongene, og mimre litt om de virkelig gode gullkornene som har satt varige spor.
NB: Nedenfor vil du åpenbart finne en drøss med spoilere, så har du ikke sett serien ennå anbefaler jeg det på det sterkeste – tidligere sesonger kan sees på Viaplay (sju sesonger), Netflix (seks sesonger) og C More Play (sju sesonger). De splitter nye episodene kan du se på VOX fra kl. 22.30 mandag 6. april.
Disse ordene her vil uansett være en fattig substitutt for å oppleve «Mad Men» i all sin prakt.
Sesong 1 – 1960 (2007)
Første gang vi møter Don sjonglerer han et tilsynelatende perfekt forstadsfamilieliv og elskerinner og alkohol inne i storbyen. Han er en komet i reklamebransjen, og har en nærmest mytisk aura rundt seg.
Han har imidlertid en drøss med skjeletter i skapet, ikke minst at han egentlig heter Dick Whitman og overtok identiteten til sin døde overordnede for å kunne starte et nytt liv da han kom hjem fra Koreakrigen.
Blant Dons elskerinner har vi illustratøren Midge, beatniken som tar Don med inn i motkulturen (og som, når vi møter henne igjen i sesong fire, har blitt heroinist), og den jødiske varemagasineieren Rachel Menken, som han føler en sterk forbindelse med – begge står på mange måter utenfor samfunnet, Rachel på grunn av sin jødiske bakgrunn og at hun er forretningskvinne, Don både på grunn av sin fortid, sin selvforakt, og fordi han virker ute av stand til å knytte intime bånd med andre mennesker.
I firmaet begynner også den unge sekretæren Peggy Olson, som raskt stiger i gradene og blir byråets første kvinnelige tekstforfatter. I løpet av sesongen drikkes, røykes, sexes og trakasseres det på Sodoma-og-Gomorra-nivå. Jyplingen Pete Campbell finner ut av Dons hemmelighet, men kommer ingen vei med det.
Dons bror oppsøker ham, men blir avvist av Don med noen skarve tusen dollars, og noen måneder senere tar han livet sitt. Nygifte Pete setter barn på Peggy, og Roger får to hjerteinfarkt (som tilsynelatende ikke plager ham noe særlig i de påfølgende sesongene, til tross for at han ikke akkurat har begynt å leve et sunnere liv…).
For å nevne noe.
Beste øyeblikk: Roger når bunnpunktet sitt, idet han rir rundt inne på kontoret sitt på en tenåringsjente som skal stå modell for en reklamekampanje, et par sekunder før han får hjerteinfarkt,
Beste scene: Ingen bombe kanskje, men det er vanskelig å unngå Dons Kodak-pitch, der han viser sitt talent for å gjøre følelser til en salgsvare, og ikke minst presenterer sin egen familieidyll samtidig som ekteskapet hans i virkeligheten er på gyngende grunn.
Beste replikk: Rachel Menken forteller Don at hun aldri har vært forelsket. «The reason you haven’t felt it is because it doesn’t exist. What you call love was invented by guys like me to sell nylons», er hans romantiske svar.
Sesong 2 – 1962 (2008)
Etter å ha fått unnagjort mye av det obligatoriske «Hei, se på all innendørs-siggingen og hvor mye kvinner ble trakassert i 1960»-publikumsfrieriet i første sesong, begynner serien virkelig å utbrodere universet sitt – den favner bredere og pløyer dypere.
Vi får vite at Peggys barn ble satt bort, Roger gifter seg med sekretæren sin, Don tar en måneds tjuvperm i California og besøker Anna Draper, den ekte Don Drapers enke, og vi får vite at firmaet skal bli kjøpt opp av britisk reklamebyrå.
På hjemmebane begynner Betty å bli mer og mer frynsete, og det blir ikke bedre av at hun mistenker at Don har en affære med den ufyselige showbizagenten Bobbie Barrett, noe han selvsagt har, den selvutslettende tullebukken. Betty sparker ham ut, men lar ham til slutt komme tilbake igjen når hun skjønner at hun er gravid.
Beste scene: Godmodige, men alkoholiserte Freddy Rumsen (Fun fact: han blir spilt av Joel Murray, broren til Bill!) tisser på seg en gang for mye, og skal «permitteres» fra byrået. Han blir tatt med på en siste sving på byen av Don og Roger, før han settes i en taxi og sendes avgårde inn i historien, som en hund som eieren slipper løs i skogen. (S02E09: «Six Month Leave»)
Beste replikk: «This never happened. It will shock you how much it never happened.» Don, med mastergrad i livsløgn, deler av sin visdom til Peggy da han besøker henne på sykehuset etter at hun har fått Petes barn (S02E05: «The New Girl»)
Beste øyeblikk: Bettys slagrammede og demente far legger an på henne, i den tro at hun er hans avdøde kone. Eeeew. (S02E10: «The Inheritance»)
Sesong 3 – 1963 (2009)
Den eksentriske hotellmagnaten Conrad Hilton tar Don under sin vinge, firmaet er kjøpt opp av noen irriterende briter ledet av Mr. Sheffield fra The Nanny, forholdet mellom Don og Roger kjølner, homofile Sal får sparken fordi tobakksarvingen Lee Garner jr. gjør tilnærmelser, og ekteskapet mellom Don og gravide Betty er fortsatt i krise (selv om en oval weekend i Roma gir det et kortvarig oppbluss), og hun lar seg villig vekk forføre, om enn tålelig anstendig, av den knusktørre brødskalken Henry Francis.
Don har en affære med Sallys emosjonelle lærerinne, Bettys demente far Gene flytter inn, og da han dør utløser det en livskrise hos Sally.
Dette er året Kennedy ble skutt, og følelsen av ulmende ubehag og at noe grusomt er rett rundt hjørnet, som har bygget seg opp over to sesonger, når nye, ulidelige høyder og får endelig sin forløsning i den forrykende sesongfinalen, der det ikke lenger er mulig å opprettholde engang en fasade av forstadsidyll, og Don og Bettys ekteskap er over, samtidig som Don, Roger, Bert og Lane finter ut britene ved at Lane gir de andre sparken og dermed løsriver dem fra kontrakten sin, sånn at de kan starte opp sitt eget firma på nytt.
Sesongen ender altså med mellommenneskelig ruin for Don, men med håp om en ny start og blanke ark karrieremessig.
Beste scene: Da Don og Betty forteller barna at de skal skilles. Scenen dras ut på grensen til det sadistiske, og hver replikk, spesielt fra barna, er som en kniv som vris sakte rundt i et åpent sår. (S03E13: «Shut the door, have a seat»)
Beste replikk: Himla mye å plukke i, dette er en knallsesong.
Det mest åpenbare er kanskje den ofte siterte «If you don’t like what’s being said, change the conversation» (S03E02: «Love among the ruins»), men personlig har jeg en forkjærlighet for «Shut the door, have a seat,» som blir gjentatt hver gang Don og hans lille bande med opprørere har et hemmelig møte bak lukkede dører for å planlegge sitt lille statskupp (S03E13: «Shut the door, have a seat»), og ikke minst da Don kommer hjem til Betty etter å ha fått vite om henne og Henry Francis, rister henne litt for hardt, og spytter «You’re a whore», i ansiktet hennes.
Det er ikke så mye ordene han sier (selv om det er temmelig ironisk å høre Don Draper kalle noen andre en hore), som måten han sier det på. Jon Hamms levering er toppklasse, det er ikke ord, men ren gift som kommer ut av kjeften på ham.
Beste øyeblikk: MMs morbide humor, hang til å skifte tone fullstendig uten forsvarsel og ikke minst tendens til at store endringer trigges av uforutsette og tilfeldige hendelser, har aldri vært mer artikulert enn her.
En personalfest i kontorlandskapet etter at Sterling Cooper er kjøpt opp av britene blir ut av ingenting omgjort til et blodbad i det den britiske hotshot’en Guy – som i prinsippet skal ta over ledelsen av firmaet og gjøre Roger og Lane overflødige – får foten sin overkjørt av en motorisert gressklipper som en sekretær leker seg med. (S03E06: «Guy walks into an advertising agency»)
Noen kritikere mener denne voldsomme og opprivende hendelsen fungerer som en metafor for hvordan attentatet på JFK kjentes for befolkningen, og med tanke på hvordan serieskaper Matt Weiner på subtilt og indirekte vis har gjort andre historiske hendelser til tematiske og emosjonelle knagger i rollefigurenes liv skal du jaggu ikke se bort fra at de har rett.
Åpen klasse: Den alltid like tonedøve Roger smører skokrem i ansiktet og kjører blackface-show for gjestene sine på country club-festen han arrangerer, og Pete og Trudys utstuderte nå-tar-vi-dansegulvet-med-storm-og-viser-alle-hvor-lekne-og-gøyale-vi-er-charleston senere i episoden (Begge i S03E03: «My old Kentucky home»).
Sesong fire – 1964/65 (2010)
Der de tre første sesongene viste den langsomme veien mot stupet, foregår denne sesongen på bunnen av avgrunnen. Don driver rundt som et skip uten anker, er konstant full, henfaller til masochistisk sex med prostituerte, og er ellers jevnt over ubrukelig.
Bunnpunktet når han da han ligger med sekretæren sin etter et juleselskap, later som ingenting har skjedd, men prøver å kjøpe seg ut av kleinheten med et småtarvelig julegratiale. Ingen bombe at denne fyren vokste opp på et bordell.
Don drar til California og besøker Anna Draper igjen. Der får han vite at hun har kreft. Joans bedritne kirurgektemann er i Vietnam, og Roger setter barn på henne i et anfall av adrenalinkåtskap etter at de blir ranet i en bakgate.
Det nyoppstartede firmaet sliter med kundene, og gjør alt de kan for å holde på gullkalven sin Lucky Strike, uten å lykkes. Lucky dumper dem, og Don rykker inn sin kontroversielle helsides annonse «Why I’m quitting tobacco», der han forteller at han ikke har tenkt å lage reklame for tobakksfirmaer mer.
Det slår ikke dødsbra an hos de andre partnerene, spesielt fordi han ikke sa fra til dem på forhånd.
Sally har atferdsproblemer på skolen og begynner hos barnepsykolog, som etter hvert også begynner å ha timer med Betty, som har langt større behov for det enn datteren, og ikke minst langt mer suksess med en barnepsykolog enn voksenpsykologen hun hadde i sesong én.
Gjennom sine nye raddisvenner (blant annet lesbiske Joyce, spilt av Soshanna fra Girls!) treffer Peggy Abe, og de blir sammen. Don innleder et forhold med psykologen Faye, som på mange måter fremstår som hans likemann, men dumper henne summarisk til fordel for den langt mer friksjonsfrie sekretæren sin, Megan, som han spontanfrir til på tur til Disneyland.
Beste scene: Egentlig hele episoden «The Suitcase» (S04E06), en av de aller, aller beste serien har laget, men scenen der Don mottar budskapet om at Anna Draper er død, og hans påfølgende sammenbrudd foran Peggy er perfeksjon.
Det er fantastisk å se hvor langt forholdet deres har kommet siden 1960, hvor nære de er uten at det ligger noe seksuelt eller romantisk i det.
Beste replikk: «I hope she knows you only like the beginnings of things.» Dr. Faye reagerer på nyheten om at Don ikke bare dumper henne, men skal gifte seg med sekretæren sin, og treffer temmelig midt i blinken (S04E13: «Tomorrowland»).
Beste øyeblikk: Uten at jeg helt kan forklare hvorfor så har jeg alltid vært veldig svak for denne lille passiaren her, fra dagen etter juleselskapet fra helvete, der sadisten Lee Garner jr., vel vitende om at firmaet er langt mer avhengig av hans goodwill enn han er av dem, har ydmyket Roger på det groveste.
Kanskje er det den uventede galgenhumoren i en av de mørkeste MM-tidene hittil, kanskje er det det å se at forholdet mellom Don og Roger endelig er tilbake til gamle takter, eller kanskje er det følelsen av at de første replikkene i denne scenen er 100 prosent improvisert, i en serie som ellers aldri overlater noe som helst til tilfeldighetene.
Men hvis du ikke får noe ut av det øyeblikket der har vi alltids en drita og hevngjerrig Duck Phillips forsøk på å legge igjen et «visittkort» på kontoret til Roger.
Åpen klasse: Dons nye, eldgamle sekretær Miss Blankenship – et sårt tiltrengt humoristisk tilskudd i en ellers bekmørk sesong, og ikke minst en ekstremt høygravid Trudy Campbell i dette antrekket her:
Hvis du ennå ikke har skjønt at Alison Brie er et av verdens morsomste mennesker bør dette bildet være bevis nok.
Sesong 5 – 1966/67 (2012)
Grunnet uavklart kontrakt mellom Matt Weiner og AMC tok produksjonen en lang pause mellom sesongene, og da vi var tilbake igjen hadde serien hoppet et år frem i tid.
Jeg har inntrykk av at det var omtrent her mange falt av lasset, og kanskje også at Mad Men som kulturelt fenomen mistet litt av mojoen sin, men etter å ha sett gjennom hele serien på nytt slår det meg hvor vanvittig konsistent Mad Men har vært fra A til Å, og ikke minst at den aldri har vært i bedre form enn her.
Med forbehold om hva som skjer i de syv siste episodene vil jeg påstå at dette er den aller beste sesongen av Mad Men.
Don og Megan har flyttet inn i en mildt sagt swanky leilighet på Manhattan, mens Pete har flyttet ut i suburbia og blir mer og mer ulykkelig. Han innleder et forhold til en av naboene.
Firmaet sliter fortsatt med å få inn store klienter, men gjør et gjennombrudd da de hanker inn selveste Jaguar, til tross for at prisen er at Joan må ligge med sjefen der (den moralske clusterfuck’en kompliseres ytterligere av at Joan forhandler seg til partnerskap i firmaet for å gjøre dette, noe som sikrer henne og sønnen økonomisk).
Nygfite Don holder seg i skinnet, Roger begynner på LSD og skiller seg igjen, og Peggy sier opp og begynner hos et konkurrerende byrå. Lane havner i et økonomisk uføre, gjør underslag, og Don ber ham diskré om å si opp. I stedet velger Lane å henge seg på kontoret sitt.
Og jo, Betty har blitt tjukk, noe som fikk internett til å gjøre dette her:
Beste scene: Gromscenene i denne sesongen kommer på rekke og rad, men siste scene i siste episode er juvelen i kronen. Don har motvillig gått med på å skaffe Megan en rolle i en reklamefilm, og er på besøk på settet.
Samtidig merker han at dette er begynnelsen på slutten for dem som ektepar – drømmen fra Disneyland er over. James Bond-sangen You Only Live Twice sveller opp mens han går fra filmsettet. En prinsessekledd Megan omgitt av plastikkeventyrscenografien blir mindre og mindre, fjernere og fjernere, mens Don beveger seg inn i mørket.
Vips befinner Don seg alene i en bar – både geografien og tidshoppet er vagt med hensikt, Mad Men benytter seg ofte av drømmelogikk – og blir sjekket opp av to unge kvinner. «Are you alone?» spør den ene av dem megetsigende – serien har aldri vært redd for å gi de beste replikkene til gjesteskuespillere – og Don gir henne sitt kryptiske Mona Lisa-blikk. (S05E13: «The Phantom»)
Klippet ligger ikke på tube’n, men jeg anbefaler dere på det sterkeste å sjekke det ut på Netflix. Det er stor filmkunst.
Beste replikk: Egentlig ville jeg sagt replikken i scenen nevnt over (igjen, det er ikke så mye hva som blir sagt som konteksten det sies i…), men denne sesongen er så stappfull av gode sitater at det ikke er noe problem å finne flere. En samvittighetsplaget Don drar til Lanes enke for å gi henne en sjekk med Lanes aksjeutbytte. Hun kaster den praktisk talt tilbake i fjeset på ham, og sier «You had no right to fill a man like that with ambition.» Som er nådeløst og hjerteskjærende på SÅ mange måter. (S05E13: «The Phantom»)
Beste øyeblikk: Lane gjør det alle har drømt om i fem sesonger, og banker dritten ut av Pete (S05E05: «Signal 30»).
Åpen klasse: Den narrative finten da vi ser Don dra opp til Joan for å fortelle henne at hun ikke trenger å ligge med han Jaguar-duden, før vi først senere, i flashback forstår at hun allerede har gjort det. (S05E07: «The Other Woman»).
Og, selvfølgelig, Megans Zou Bisou Bisou, som utilsiktet ydmyker Don på overraskelsesførtiårsdagen hans, og på et eller annet vis klarer å være superklein og sexy på samme tid.
Sesong 6 – 1967/68 (2013)
Død er et gjennomgående motiv i denne sesongen. Don er plaget av skyldfølelse for Lane, og klarer ikke lenger finne ekte nærhet med Megan, og er i ferd med å bli akterutseilt på jobben også.
Han har innledet et forhold med nabokona Sylvia, samtidig som han er kompis med mannen hennes, Dr. Rosen. Atferden hans blir mer og mer selvutslettende og uforutsigbar, og han graver seg virkelig ned i kjelleren etter at Sally tar ham og Sylvia på fersken.
Måten Don takler det på gjør ubotelig skade på forholdet mellom far og datter. I det hele tatt er Don virkelig en løs kanon denne sesongen, og menneskene rundt ham blir collateral damage. Joan legger ham for hat etter at han gir Jaguar fyken i et impulsivt raserianfall – dette betyr at offeret hennes var for ingenting, dessuten forhindret han selskapet i å bli børsnotert, noe som kostet alle partnerne mye penger.
Halvveis i sesongen bestemmer rivalene Don og Ted Chaough seg for å fusjonere byråene sine for å bli mer konkurransedyktige, og plutselig er Peggy nødt til å jobbe for Don igjen. Sesongen slutter med at partnerne beslutter å gi Don permisjon, og som vi husker fra alkoholiserte Freddy Rumsens skjebne, er det ingen som kommer tilbake fra noe sånt.
Beste scene: Don går full emo i pitchemøtet med sjokoladegiganten Hershey, og signerer sin egen dødsdom i firmaet ved for en gangs skyld å fortelle sannheten – om hvordan en Hershey-sjokolade var noe av det eneste han assosierte med lykkelige barndomsminner på horehuset han vokste opp i (S06E13: «In Care Of»).
Beste replikk: Peggy har stort sett vært offer for sine mannlige overordnedes luner gjennom hele sesongen, og har hatt mindre og mindre formynderrett over både sitt privatliv, kjærlighetsliv (Abe dumper henne, til tross for at det er hun som er lei av ham) og yrkesliv (pga fusjonen må hun plutselig jobbe for Don igjen).
I siste episode, etter å ha lovet Peggy at han skal forlate kona si for henne, gjør Ted Chaough helomvending og forteller henne at han skal flytte til California for å redde ekteskapet.
«Someday you’ll be glad I made this decision», manneforklarer Ted henne. «Well aren’t you lucky. To have decisions», kontrer Peggy. Eid.
Beste øyeblikk: Stakkars Sally tar Don og Sylvia på fersken, og gir seg selv årtier med fremtidige samtaletemaer hos psykologen (S06E11: «Favors»).
Åpen klasse: Skjegget til Stan, Peggy som bajonetterer kjæresten sin, og Bob Bensons latinamerikanske venn Manolo, som går fra å være pleieren til Petes mor til å gifte seg med henne, og så muligens kaste henne over bord fra et cruiseskip i Atlanterhavet. LOL.
Sesong 7A – 1969 (2014)
Don greier på nåde å få komme tilbake – men ikke uten strenge og ydmykende retningslinjer. Han jobber under Peggy nå, noe som falller egoet hans tungt for brystet.
Mange av partnerne, med Jim Cutler i spissen, prøver å få ham sparket, men Don klamrer seg fast, og reddes med et nødskrik da Berts dødsfall fører til at firmaet blir solgt til McCann, men skal fungere som et uavhengig datterselskap.
Roger får ikke ta del i livet til sønnen han har med Joan, han må stiltiende være vitne til at homofile Bob Benson overtar jobben som reservepappa, samtidig som hans voksne datter rømmer med et hippiekollektiv. Den eneste mannen i Peggys liv er den ti år gamle nabogutten som kommer opp til henne for å se på TV og spise saftis.
Pete lever det søte liv i det nyoppstartede California-kontoret sammen med en ulykkelig Ted, og Harry klarer ikke å bli partner i år heller. Megan lever en rikmannsbohemtilværelse mens hun uten hell prøver å slå gjennom i Hollywood, og ekteskapet mellom Don og henne tar sakte men sikkert slutt, som et plaster som rives av ett hårstrå av gangen, uten at noen av dem tør å erkjenne at det virkelig er over.
Don gjør genuine forsøk på å bli et bedre menneske, og tar mikroskritt i riktig retning, noe som gir håp for at han kanskje vil greie å oppnå en eller annen form for frelse nå som siste innspurt nærmer seg.
Beste scene: Det er helg, og Peggy er på kontoret og prøver å fikse en Burger Chef-pitch hun vet ikke er bra nok, og Don hjelper henne. Det er en fin videreføring av bondingen deres fra «The Suitcase» i sesong fire, mentoren og protesjeen er nå mer på likefot enn noensinne, og vi (og de) husker hvor nært de faktisk står hverandre etter flere år med dårlig stemning.
Scenen slutter med at Sinatras «My Way» spiller på radioen, og Don byr opp Peggy til dans (S07E06: «The Strategy»).
Beste replikk: Don greier omsider å reparere litt av forholdet til sin datter, og over en pommes frites-middag på en veikro deler hun litt av sin tenåringsangst.
«I’m so many people», sukker hun eksistensielt, over alle rollene hun er nødt til å spille. Don vet hva hun snakker om (S07E02: «A Day’s Work»).
Beste øyeblikk: Jada, jada, det er vanskelig å komme utenom da Ginsberg gir Peggy brystvorten sin, men det er faktisk et øyeblikk som trumfer det: Matt Weiner har vært åpen på hvor glad han er i Broadway-musikaler, og da Bert Cooper først skulle avgå ved døden (under selveste månelandingen), var vel ingenting mer naturlig enn at David Morse, som i sin ungdom var en kjent musikalskuespiller, fikk synge og danse seg inn i evigheten.
Det er siste scene i denne halvsesongen, og Don har akkurat reddet skinnet sitt, nok en gang. I en drømmevisjon dukker Bert opp, og synger «The Best Things In Life Are Free», og hvis ikke dét får deg til å smile er du mer fortapt enn Don Draper. Perfeksjon (S07E13: «Waterloo»).
