Dette føles nesten som å spasere inn i et Anonyme Guilty Pleasures-møte og si høyt: «Hei, jeg heter Tore og jeg er ekstremt glad i «Frasier»«.
Men jeg er ikke flau over det. Jeg er fan av både «Frasier» og Kelsey Grammer. Du kan utfordre meg med nesten hvilket som helst «Frasier»-sitat, og sjansen er stor for at jeg kan identifisere hvilken karakter som sa det og hvilken episode sitatet stammer fra.
Så da jeg først hørte rykter om at Kelsey skulle vende tilbake til tv-skjermen med ny serie, vandret tankene automatisk til komisjangeren. Kanskje ikke så rart. I 20 år spilte han den pompøse psykiateren Frasier Crane i «Cheers» og spinoff-serien «Frasier». Hvor mange andre amerikanske skuespillere har levd med én karakter over like lang tid som Kelsey Grammer har levd med Frasier Crane? Kanskje James Arness («Gunsmoke»), men det kan ikke være så mange andre.
Da jeg litt senere hørte at den kommende serien handlet om en korrupt Chicago-ordfører med den sjeldne og uhelbredelige sykdommen DLB – hvor symptomene inkluderer hallusinasjoner, paranoia, depresjon, angst, samt tap av intelligens, hukommelse,
Ikke fordi jeg syntes at DLB hørtes festlig ut på noen som helst måte, men fordi Kelsey Grammer spilte hovedrollen. Plottet høres jo ut som utgangspunktet til en komiserie, ikke sant? Jeg forestilte meg «Spin City» med en tvist.
Det ble etter hvert klart at «Boss» ikke er en komiserie. På noen som helst måte.
Før jeg begynte å se første «Boss»-episode var bekymringen stor om jeg klarte å gi slipp på tanken om Kelsey som Frasier Crane. Mannen er jo nærmest definisjonen på uttrykket «typecasting». Og som ikke det er nok: I aller siste «Frasier»-episode flytter Frasier fra Seattle til – wait for it – Chicago!
Bekymringen var der altså med god grunn, men idet jeg begynte å se «Boss» forsvant den kjapt. Svært kjapt. For det er ikke Frasier Crane som mottar sykdomsbudskapet i første scene i første episode. Det er Tom Kane.
Det blir litt som Bill Murray. Når du ser «The Life Aquatic» eller «Lost in Translation» vandrer neppe tankene dine til «Groundhog Day» eller «Ghostbusters». Når du ser «Boss» tenker du ikke på «Frasier». Særlig når Tom Kane viser sine mørkeste sider, som for eksempel da han ser dypt inn i øynene til sin trofaste rådgiver og sier med en mørk, rolig og guffen stemme: «Do you even know who the fuck I am?». Vel, du er i alle fall ikke radiopsykologen fra Seattle.
I videoen nedenfor forklarer Kelsey hvordan de gikk frem for å oppnå skillet mellom Frasier Crane og Tom Kane:
Sykdommen er ikke det som driver serien fremover. Den ligger liksom og ruger i bakgrunnen mens karakterdrevne historier om menneskelige relasjoner, korrupsjon, lobbyisme, svik og makt står i sentrum. Og til tross for at oppramsingen min kunne matchet nesten hvilken som helst drama- og spenningsserie – eller «Hotel Cæsar» for den saks skyld – er «Boss» usedvanlig bra. Bra og tung. Her nytter det nemlig ikke å leke med iPaden i fanget mens du ser på. Noe så enkelt som en toalettpause uten å trykke på pauseknappen kan føre til at du faller ut. «Boss» forlanger all din oppmerksomhet – og du blir belønnet for tålmodigheten til slutt.
«Boss» er også imponerende humorløs. Med for eksempel «The Sopranos» lo jeg høyt opptil flere ganger under hver bidige episode, men i løpet av hele «Boss»-sesongen trakk jeg ikke på smilebåndet en eneste gang. Imponerende, som sagt.
Mangelen på humor er imidlertid på sin plass. Det er lite å le av. Tom Kane er mer eller mindre besatt av å beholde sin posisjon som ordfører, og samtidig prøver han å holde den alvorlige sykdommen skjult. Kane skyr ingen midler for å få ting nøyaktig slik han vil, og venner og fiender får oppleve dette på godt og vondt. Mest vondt. Tom Kane er som en oppdatert utgave av Charles Foster «Citizen» Kane.
Tidligere denne uken vant Kelsey Grammer Golden Globe-prisen for beste mannlige dramaskuespiller, og basert på etterpåintervjuene er det lett å anta at han rangerer denne høyere enn de to Golden Globe-prisene han vant for «Frasier» i 1996 og 2001. Kanalen Starz har allerede bestilt opp en ny sesong som starter seinere i år.
For ordens skyld: Etter jeg hadde sett ferdig «Boss», satte jeg på en episode av «Frasier». Frasier Crane var fremdeles Frasier Crane. Pjuh…
«Boss» vises for tiden på Canal Plus.
Tre fine «Frasier»-øyeblikk:
