Det er vel få her til lands som nå ikke vet at Kon-Tiki-farer Herman Watzinger egentlig var en atletisk, uredd toppingeniør – og ikke en lett tykkfallen og feig juksemaker, slik han fremstilles som i storfilmen «Kon-Tiki».
Bråket rundt filmskapernes «kunsteriske frihet» klarte nesten å overdøve publikumsapplausen for filmen som nå har slått alle besøkrekorder på norske kinoer.
I dagens Aftenposten er det imidlertid et annet potensielt problem ved filmens framstilling av virkeligheten som trekkes fram i en kronikk av eventyrerne Malmfrid Hovsveen Hallum og Christian Lien Jensen.
– Deler av handlingen i filmen foregår i Fransk Polynesia, men er innspilt i Thailand. De thailandske statistene som poserer sammen med Thor Heyerdahl er kledd opp i grønne blader. De ligner ikke de høyreiste menneskene i hvite trøyer som Heyerdahl fotograferte på 30-tallet. Dette er etter vår mening ikke et uproblematisk kunstnerisk valg. Vi er nysgjerrige på hvorfor man har valgt å kle av et påkledd folk, skriver de to i kronikken.
Hallum og Jensen har selv bodd på øya Fatu Hiva, bare et steinkast unna der Heyerdahl selv bodde i 18 måneder i 1937 og 1938. Heyerdahl skrev bestselgeren «Fatuhiva, beretningen om livet i Stillehavet» basert på oppholdet, og et av hovedpoengene i boka var at Fatu Hiva ikke var et uberørt paradis.
Skal man dømme etter fotografiene i boka, poserer folk med hvite kjoler, trøyer, mørke bukser, singlet og stråhatter. Ikke gress og blader, slik man får se i «Kon-Tiki».
De to kronikkforfatterne sier seg helt enige i at man gjerne kan gjøre en hai litt større og farligere enn den kanskje var i en spenningsfilm som «Kon-Tiki», men reagerer på at det fra produsentenes side samtidig legges opp til et skoleopplegg knyttet til filmen.
– Spillefilm er et mektig medium, og så lenge man ikke oppsøker korrektiver kan en historisk eller biografisk spillefilm bli stående som eneske kilde, skriver de, og legger til:
– Hva er poenget? Hadde filmen blitt mindre dynamisk og spennende om menneksene på Fatu Hivu ble fremstilt slik de var? Hvorfor kler man av mennesker som gikk i trøyer og bukser, og kler på dem gress og blader? Er det et bevisst kunstnerisk valg? Er det et uttrykk for eksotisme? Eller er det overfladisk research?
«Kon-Tiki»-produsent Aage Aaberge forsvarer i Aftenposten de valgene som er gjort under innspillingen med at filmen framstiller polynesiere på begge måter – ikke bare kledd i planter:
– I resten av filmen går menneskene i vanlige klær i landsbyen. Uansett kan jeg ikke få understreket nok at dette er et eventyr, ikke en dokumentar, sier Aaberge til avisa.
Postdoktor Thorgeir Kolshus ved Sosialantropologisk institutt, UiO, sier at slike filmatiske grep kan brukes for å øke følelsen av autentisitet.
– Visuelt forstår jeg det godt. Jo mer annerledes noe ser ut, jo mer annerledes tror vi det er. Men det er en autentisitet på våre premisser, ikke deres.
Faksimile: Aftenposten 31. august
