Vil du ha et lite puteøyeblikk for å tynge dagen din? Noe hudkravlende kleint?

Klikk videoen over her. Forsøk å sitte gjennom de 18 minuttene og 30 sekundene uten å ta deg en eneste pause eller skippe til neste scene. Forsøk å høre et støggt blått 3d-pinnsvin si «Way past cool, huh?» i fullt alvor uten å skrape ut trommehinnene dine. Ta innover deg at noen har brukt så mye tid og krefter på en live action Sonic-kortfilm. «Power Rangers» blir Shakespeare i forhold.

Jeg har sett hele. Fordi jeg elsker fanfilmer. Alle fanfilmer. Inkludert denne. Samme hvor bra eller dårlige de er.

I stedet for å bli revet med av handlingen eller skuespillet eller kameraarbeidet drømmer jeg meg bort i hvem folkene foran og bak kamera egentlig er. Det er så lett å se alle sømmene, alle stedene hvor ting holdes sammen av tyggegummi og godvilje og man har fått alle de femten vennene sine med seg på å prøve å se ut som en folkemengde.

Usikkert og intimt, en uvanlig personlig måte å skape film. Litt sånn som i finfine «Son of Rambow», som du bør se om du ikke har sett den.

Eller som swedinga i «Be Kind Rewind», bare tatt enda lenger.

Akkurat som i sistnevnte er ofte amatørkopismen bare første fnugg av lærdom på veien mot å skape noe eget.

I 2008 intervjua jeg f.eks. en kar som het Hank Braxtan. Han sto allerede bak flere korte fanfilmer med blant andre Freddy Krueger. Nå hadde han laga en komplett helaftens spillefilm om «Ghostbusters». I og med at Dan Aykroyd og gjengen fortsatt drøyer var det forståelig at noen forsøkte å fylle tomrommet.

Filmen ble sett av hundretusener. Ingen vil nok beskylde «Return of the Ghostbusters» for å være en virkelig oppfølger, men Braxtan gjorde hele sulamitten på 3000 dollar i håp om å få større prosjekter. Kanskje en skrekkfilm.

– Vi lagde «Return of the Ghostbusters» for 3.000 dollar, bare tenk hva vi kan gjøre med 300.000 dollar!

Han skal visst slippe denne senere i år:

Fanfilmer kan i det hele tatt være en reell snarvei til en større filmkarriere, spesielt om man er litt proff fra før. Kombinasjonen av en allerede kjent merkevare og en original idé går gjerne viralt, noe reklameregissør Dan Trachtenberg fikk oppleve da han gjorde en «Portal»-fanfilm i 2011.

Resultatet? Han skal nå regissere filmversjonen av tegneserieklassikeren «Y: The Last Man». For dem som ikke klarer å vente, har spesialeffekt-arbeideren Christian Cardona allerede laget fanfilm av den.

Men tilbake til «Ghostbusters»-fans. De er en egen rase av dypt dedikerte vesener. I 2011 kom en annen fan-film (ikke på YouTube men kan sees her) som visstnok kosta 20.000 dollar og tok ti år. Penger! Tid! Og sluttresultatet ser ut som et videoprosjekt på ungdomsskolen!

Det er sånt som aldri slutter å fascinere meg, mye fordi jeg ikke klarer å få øye på noe som helst i filmen som sannsynliggjør ressursene som skal ha gått inn i den. For hver imponerende «Portal»– eller «Y: The Last Man»-tolkning finnes det hundre «Ghostbusters»-filmer holdt sammen av hyssing.

Eller kanskje ikke hundre, men nok til at man kan bli sprø om man overdoser på dem. På fanfilms.net ligger alle mulige fanfilm-objekter alfabetisk sortert, med antallet filmer hjelpsomt regnet ut. Lista er nok ikke komplett, men gir i hvert fall en pekepinn om hva folk liker å gjøre med fritida si.

«Ghostbusters» har 35 fantolkninger (det samme som «Ringenes Herre») og slår faktisk Harry Potters 28 filmer. Indiana Jones har 58, Spiderman 62. Til og med «Johnny Mnemonic» har fans (vel, én):

For unge filmspirer med lite annet enn kamera, pil og bue og tilgang på skogen kom nok «The Hunger Games» som sendt fra himmelen:

Og mens fanfiksjon-favoritten «Star Trek» (ofte trukket frem som en av den moderne fanfiksjon-sjangerens viktigste objekter) har 100 får du ingen poeng for å gjette at «Star Wars» likevel er overlegen.

346 bidrag. Jøsses. Jeg har ikke gidda å klikke meg gjennom alle for å se om «Stabbing at Leia’s 22nd Birthday» er inkludert der, men de som følger «Chronicle»– og snart «The Fantastic Four»-regissør Josh Trank vil sikkert kunne ha det gøy med å teste om Yahoo-mailen på slutten av fanfilmen hans fortsatt funker.

Lyssabeldueller er i det hele tatt veldig populært å lage fanfilm av. Og action generelt. Digitale effekter kan lages for en slikk og ingenting i dag, det du trenger er stort sett tid og talent.

– Det gjør vondt å tenke på hvor mye tid vi brukte, fortalte fanfilmskaperen Brian Curtin meg for et par år siden da jeg prata med ham.

Curtin hadde nettopp sluppet «Beyond Black Mesa», en fanfilm lagt til «Half-Life 2»-universet, og nå fikk den skryt på blogger rundt om kring for særdeles imponerende effekter.

– Det tok rundt to år med arbeid i helger og innimellom fulltidsjobber, så vi kunne gjort det mye kjappere om det var den eneste jobben vi hadde.

Filmen er rensket for replikker – alt ble i stedet gjort med voiceover.

– Ingen av oss er skuespillere, så om vi hadde hatt dialog ville det blitt skikkelig ille. Med voiceoveren kunne vi begrense skuespillet.

En sjelden selvinnsikt blant fanfilmskapere. Selv om vi har kommet til det punktet hvor det egentlig ikke er særlig imponerende med proffe effekter i en fanfilm, er virkelig bra skuespill fortsatt mangelvare. Ta for eksempel denne «Metal Gear Solid»-spillefilmen (om du har tid):

Det store potensielle skåret i gleden er alltid trusselen fra de som eier rettighetene til spillene, tegneserierene, filmene og bøkene som fansen tolker. Marerittet for alle som sitter og knoter med en fanfilm er å jobbe en evighet for så å få et cease & desist-brev i postkassa, i likhet med gladgutta i «Be Kind Rewind» som får FBI på døra til videosjappa si i slutten av filmen.

Foreløpig virker det heldigvis som slike situasjoner tilhører sjeldenhetene. Ofte heier tvert imot de opprinnelige skaperne på sine kreative fans. Da Fallout-fan Zach Finfrock (høres ikke etternavnet ut som noe fra «Ringenes Herre»?) satte i gang med YouTube-serien «Nuka Break» fikk han til og med mailet med spillskaper Chris Avellone for å holde serien så tro mot spilluniverset som mulig.

En annen solskinnshistorie er de to fanguttene som presterte å lage en live action-remake av HELE «Toy Story». Belønningen? Snart åtte millioner visninger på YouTube og et besøk hos Pixar.

Det er nesten så man får lyst til å lage sin egen fanfilm. Men av hva?

Mitt forslag: Kidnapp Kon-Tiki-kopien fra filmen som ble bygget opp igjen i Larvik (av blant andre nasjonalromantiker Jan Høeg fra denne Tine-reklamen) og lag en spenstigere tolkning av ferden over Stillehavet selv.

Jeg tror ikke det skal så mye til.