Gitte fucking visste at hun måtte se fucking seriøs ut hvis hun skulle få den fucking rollen. Foto: Euforia

Exteriors (Syversen/Kristiansen, 2011), premiere 25.03.11
Med Gitte Witt, Allan Hyde, Joshua Bowman, Mark Wystrach, Ruta Gedmintas

*

Exteriors varer i 70 minutter. 60 av dem består av de lyriske, ettertenksomme og vakre ordene fuck, fucking, fucking fag, fucking bitch, fucking cunt, fucking bullshit, shut the fuck up, fuck off, go fuck yourself, fuck me og fuck you.
Som du sikkert skjønner er Exteriors norsk.
Og så skrullete dårlig at den burde merkes som sigarettpakker:
“Exteriors fører til tidlig aldring av huden”.
“Exteriors er svært skadelig for deg og dine omgivelser”.
“Exteriors kan redusere blodgjennomstrømmingen og føre til impotens”. 

Det finnes en handling i Exteriors, selv om regi-duo Marie Kristiansen og Patrik Syversen gjør alt de kan for å gjemme den bak nevrotisk, veivende kameraføring, hobbypsykologiske auditionsamtaler og vilt bannende skuespillere.

Norske Skye (solid skandinavisk navn, forresten) og britiske Pearl vil bli filmstjerner i Los Angeles, og pugger manus til samme audition.
Skye er sammen med Mike, som er bestevenn med Adam som er sammen med Pearl.
Mike og Adam drikker seg dritings og roper varianter av fuck til hverandre og tilfeldig forbipasserende.
Skye er hysterisk fordi Mike ikke møter opp til en avtalt date, Pearl er hysterisk fordi Adam er ute hele natten.
Skye tvinger sin bestevenn Allan til å kjøre henne rundt i Los Angeles på jakt etter Mike.
Pearl sitter hjemme og er paranoid.
Mike og Adam synes Skye og Pearl er fucking cunts og blir enige om at de skal slå opp med dem.
Når Skye finner Adam kaller han henne a clingy bitch og ber henne fuck off. Etterpå har de sex.
Adam drar hjem til Pearl, som kaller ham a lying fuck og ber ham fuck off. Etterpå har de sex.
Jeg husker ikke hvor det ble av Allan. 

Adam og Mike, sjarmerende, varme og vennlige. Foto: Euforia
Å se Exteriors er som å havne til bords med verdens kjedeligste regissør, å høre ham gjennom tre retter messe om novellefilmmanuset han har skrevet på siden han var 17, og at han simpelthen ikke kan forstå hvorfor søknaden hans om offentlig manusstøtte blir avvist hvert eneste år:
– Dette er en stream-of-consciousness-film i 69-tallsstil, en eksistensiell, assosiativ film med en emosjonell bærebjelke, uten handling i egentlig forstand. 

Dette er ikke noe jeg finner på, altså.
Det er slik produsent Terje Kristiansen beskriver Exteriors til bladet Rushprint.
Når det gjelder “69-tallsstil” mener han nok året, og ikke stillingen. Resten av utsagnet blir jeg bare redd av.
Men jeg forstår godt at han ikke vil innrømme at Exteriors har en handling, for det ville bety at noen måtte ta ansvaret for dette patetiske, navlebeskuende våset – enten ham selv, eller hans datter, co-regissør Marie Kristiansen.
Og Marie har en arv å ta vare på, siden far – og mor Vibeke Løkkeberg – har levert kvalitetskalkuner til det kongelige norske kinopublikum i over 30 år.

Men enda så mye stuffing Marie og co-regissør Patrik Syversen har rørt sammen, har de dessverre ikke klart å produsere en kalkun. Kalkuner føler man i det minste noe for, selv om det bare er skadefryd. Som fjærkre er Exteriors mer som en overkokt høne – seig, smakløs og hul inni.
Det er likevel ikke slik at drømmen om å lage en massiv kalkun ikke har vært til stede hos de to filmskaperne:
– Filmen kan gjerne sees som et motstykke til den sosialpornografiske Paradise Hotel-trenden som blir mer og mer rådende i samfunnet, sier Marie til Dagbladet.

Gutter og jenter som drikker seg dritings, roper bitch og fuck off, og behandler hverandre dårlig før de har sex – TV3 kaller det Paradise Hotel, Marie og Patrik kaller det Exteriors.