- «Erobreren» har premiere på NRK1 søndag 19. februar kl. 20.55.
Jan Kjærstad skulle sikkert sett at «Erobreren», TV-adapsjonen av Jonas Wergeland-trilogien, ble gjort i 23 episoder.
Det er nemlig tallet forfatteren, som mer enn kanskje noen annen norsk forfatter er opptatt av formmessige grep, har valgt som gjennomgangstema i bøkene, som for de som ikke har lest dem altså handler om en TV-personlighets vekst og fall i etterkrigstidens Norge, og som kulminerer i en rettssak hvor han blir tiltalt for å ha drept kona si.
Jonas pirker borti 23 damer med sin magiske penis, han lager 23 episoder i det epokegjørende TV-programmet «Å tenke stort», han reiser (så vidt jeg husker) til 23 forskjellige eksotiske reisemål og han går gjennom livet godt hjulpet av 23 nyttige sitater fra verdenslitteraturen som han har få skrupler med å utgi for å være sine egne.
Og så videre – cellene i menneskekroppen har 23 kromosonpar, jordens egenrotasjon rundt sin eget akse har en helning på ca. 23 grader og Michael Jordan hadde trøye nummer 23.
Men 23 episoder blir det altså ikke, i stedet skal seks timeslange episoder vises på NRK på søndag fremover. I NRK har det vært snakk om å tilrettelegge Wergelandtrilogien for TV i over 10 år. Bent Hamer var blant de som var involvert før han trakk seg uten å ville kommentere hvorfor og Eva Isaksen, som står for regien av den ferdige serien, tok over.
Hun og manusforfatter Anne Regine Klovholt har hatt en formidabel oppgave med å velge ut, koke ned og trekke frem episoder og momenter fra bøkene, som til sammen teller rundt 1500 sider. På mange måter har Klovholt og resten av teamet bak serien måttet stille seg spørsmålene bøkene også kretser rundt: Hvordan gjenforteller man et liv? Hva skal man ta med seg? De valgte å konsentrere seg om det Jonas Wergeland kan best: TV, sier Klovholt.
– Jan Kjærstad er veldig glad i research, og det synes i mengden av stoff han inkluderer. Vi var nødt til å velge, og det vi har falt ned på, er TV-ens inntreden i Norge, både i Jonas sin barndom, og karrieren han senere har som tv-mann og programskaper i NRK. Vi prøver å se på hvordan mediet forsterker myten om mannen, og hvordan den effekten på mange måter var enda sterkere i monopoltiden. Og det er noe som åpenbart har vært veldig gøy å jobbe med i NRK.
– Jonas Wergeland blir kjent, først gjennom å være hallomann, og senere gjennom TV-serien «Å tenke stort», som «får det norske folk til å gå mer rakrygget i ett år» og så videre. Hvordan gjengir man en TV-serie som påstås å være noe ingen har sett maken til?
– Det må man bare påstå, og vise gjennom hvordan publikum elsker serien. Det er effekten serien får for det norske folk som er det sentrale. Det hadde ikke gått å vise store utdrag fra selve serien, den må forbli fiksjon, men vi viser en del fra innspillingen av serien, hvor vi ser hvor langt Jonas går for å oppnå resultatene han ønsker. Han sprenger jo budsjettene, han går ut over sin moral og har til slutt ingen grenser for hva han vil gjøre for å gjennomføre programkonseptet sitt. Han ligger med økonomisjefen for å få det til. Men vi måtte velge også i hvordan vi skildret mottagelsen også. I romanene takker for eksempel Gro Harlem Brundtland Jonas for programmet om henne – slike ting viser ikke. Men der kommer igjen spranget fra hvordan han opplever suksessen sin og hvordan han blir opplevd lest eller tolket, til hva som faktisk skjer. Du mister kontrollen når du tilhører alle, og måten det skjer på nå hadde ikke vært mulig uten TV. Jonas Wergeland er i høyeste grad en TV-person.
– Han kan nesten minne litt om David Frost, slik han blir skildret i «Frost/Nixon»? En kar som er redd for å bli avslørt som en som ikke kan noe særlig annet enn å være på TV.
– Ja, det er noe med det lave selvbildet kombinert med et stort ego. Og frykten for at man egentlig ikke kan noe, og at man allikevel blir hyllet.
– Det må være ganske takknemlig å lage en TV-serie om TV?
– Kjærstad snakket om ideen sin på en fagdag på NRK for et år siden: Øyeblikket da han kom på at han kunne skrive en roman om fjernsynet og fant ut at det ikke var gjort i Norden.
– En helt grei idé å komme opp med.
– Ja, det er noe magisk med å få ansiktet sitt på TV. I forberedelsesarbeidet snakket vi med hallodamene, eller programvertene på NRK. Noen av de som begynte i monopoltiden gikk ned på Karl Johan dagen etter sin første sending for å se hvor mange som kjente dem igjen. Og de fortalte om folk som sto utafor resepsjonen for å få autografene til programvertene. Så sterkt var NRK på den tiden i Norge.
– Hvordan var det var å gjøre forarbeidet til serien i NRK?
– Det tok ikke så lang tid i arbeidet før vi begynte å støte på informantene til Kjærstad, og hvordan han har forholdt seg til NRK. Han har for eksempel vært på audition som programvert selv.
– Haha, så all synsingen om at Wergeland er en slags Dan Børge Akerø i forkledning har vært forgjeves – det er egentlig Jan Kjærstad!
– Det er kanskje nærmere sannheten. Vi har gjort stor research på NRK på 80-tallet: Hva det var som var stort, hva folk snakket om på huset. De som var på skjermen så i grunnen ut som de gjorde på 70-tallet. Underholdningsavdelingen, som Jonas ender opp i, er den store avdelingen. Fremdeles er bare det å møte opp i underholdningsavdelingen og få den der «Hva har du gjort, egentlig?», helt spesielt.
– I starten av Jonas Wergelands liv er han en kar som tar inn alt mulig rundt seg, enten det er musikken til Duke Ellington, Carl Barks sine Donald-historier eller viktige hendelser i Norgeshistorien. Da dukker det opp et tonn av ekte personer, og det er på sett og vis en historie om å la seg påvirke. Men så, når han blir kjent, blir det en historie om hvordan han påvirker andre, og i prosessen forsvinner gradvis de «ekte» bikarakterene – universet blir på en måte mer fiktivt.
– Hvordan preget det arbeidet med serien?
– Det blir en dreining etter hvert – historien skifter, som du sier, litt karakter og alvoret kommer på en annen måte inn i voksenlivet, hvor Kåre Conradi spiller Wergeland. Helt konkret måtte vi legge strukturen til Kjærstad til side, vi måtte finne det vi synes er essensen. Og jeg opplever at det er ikke noen «en til en»-historie – bøkene skildrer hvordan situasjoner og mennesker oppfattes, snarere enn en objektiv beskrivelse av hendelsene – for eksempel suksessen Wergeland opplever. Og det tror jeg synes i serien. Kjærstad er opptatt av imaginasjonen – jeg tror det er det han kaller det.
– Ja. Det akkurat det han kaller det.
– Og gjennom bøkene er det hans følelser vi får ta del i, hvordan han og de som forteller det opplever situasjonene. Vi har tatt bort karakterer og vi har slått sammen andre, for eksempel i barndommen til Jonas, hvor enkelte venner dukker opp tidligere i kronologien enn i boka, mens andre ikke opptrer. TV er en veldig stram form, egentlig. Budsjettmessig er det også en del fantastiske ting og reiser som er valgt bort. Jonas blir jo en globetrotter, og vi møtte visse begrensninger.
– Er det noen episoder fra bøkene du skulle ønske du fikk plass til, men som måtte strykes? Noen kjeledegger som måtte kverkes?
– Ja, det er det. Noen av manusene var på et tidspunkt nærmere to timer lange, og vi måtte fjerne mye, slå sammen karakterer og introdusere noen av dem tidligere enn de gjør i bøkene. Utfordringen var å gjøre det uten at episodene ble for tette. Men på stående fot klarer jeg ikke å huske spesifikke ting som det var vanskelig å kvitte seg med. Det er så lenge siden vi startet med manusarbeidet.
– Ok. Men bare for å teste. Er Nefertiti, Jonas sin munnspillvirtuose og usannsynlig kloke barndomsvenninne med?
– Ja, det er hun.
– Bra. Er Viktor Harlem, superhjernen som blir slått i koma av en iskule på Lillehammer, med?
– Ja – og Viktor kommer inn tidligere enn han gjør i bøkene.
– Kan jeg like! Filmer dere fra biblioteket på Oslo Katedralskole?
– Det gjør vi.
Det betyr, kjære leser, at vi om ikke annet, får se Jonas Wergeland svinge sin beryktede magiske penis (et litt skjevt lem som ifølge fortelleren i «Forføreren» har den egenskapen at han på sett og vis kan laste ned egenskapene til kvinnene han har seg med. Og Jonas Wergeland har seg med kvinner som er fulle av egenskaper) i et av de mest spesielle rommene i Oslo som jeg vet om.
Det er én grunn til å titte innom – det finnes sikkert 22 andre også, selv om man nok ikke tråkker for mange på tærne ved å slå fast at Kjærstads stil generelt, og Jonas Wergeland-trilogien spesielt, er og blir en smakssak. Dag Solstad utbrøt en gang at han ikke ville ha leserne til Jan Kjærstad.
Om seerne vil ha historiene om Jonas Wergeland, får vi vite søndag kveld.
