«Ragnar er dau!» Da den gamle sjøulken Ernest Borgnine sovnet inn på Cedar Sinai-sykehuset i Los Angeles i går var han en av de siste av sin generasjon Hollywood-skuespillere til å forlate oss. 95 år gammel var han helt fram til sin død en vital skuespiller, som så sent som i 2009 ble nominert til en Emmy for sin medvirkning i serien «ER».

Borgnine var mannen som ga stuttvokste folk med stort mellomrom mellom fortennene et ansikt, både på det store lerretet og i en rekke bra og dårlige tv-serier, og gjennom sin 60 år lange karriere viste han seg som en ekstremt allsidig skuespiller.

Av mange ble Borgnine sett på som «den evige birolle-innehaver», en skuespiller som vanligvis bekledde rollene som bad guy i tøffe 50-talls filmer (gjerne satt i et militært miljø -Borgnine hadde i virkeligheten solid erfaring fra marinen!). Selv hans gjennombrudd i storfilmen «From Here To Eternity» ble på mange måter overskygget av filmens andre gjennombruddsrolle: «pretty boy» Frank Sinatra. Men i rollen som slakteren Marty fra filmen med samme navn beviste han at han også fint kunne spille myk og følsom på lerretet. For rollen fikk han sin første og eneste Oscar i 1955. De nominerte det året? James Dean, Frank Sinatra, Spencer Tracy og James Cagney.

Også her hjemme ble Ernest Borgnine et kjent ansikt. Ikke bare var han gift i nesten 40 år med Oslo-jenta Tova Traesnaes Borgnine (parfymeimperium-innehaver og dokusåpe-deltaker), han ble også et kjært ansikt for en hel generasjon Sky Channel-barn gjennom sin medvirkning i TV-serien «Airwolf» (og biroller i blant annet «Magnum P.I»). Allerede i 1958 spilte Borgnine rollen som vikingen Ragnar i box office-suksessen «The Vikings», en over snittet korny film med Kirk Douglas, Tony Curtis og Janet Leigh i andre prominente roller, men som vakte oppsikt ved sin utstrakte bruk av opptak fra Maurangerfjorden på Vestlandet.

Selv om mange av oss … litt yngre husker Ernest Borgnine som en ofte komisk og oftest likandes karakter på lerretet, var han gjennom 50- og 60-tallet kjent som en hardkokt tøffing i filmene han medvirket i. Det var nok ikke uten grunn at den legendarisk beinharde (både på lerretet og på privaten) regissøren Sam Peckinpah plukket han ut til rollen som Dutch i den ultravoldelige cowboy-filmen «The Wild Bunch», en film som blant annet gjorde «If they move… Kill ’em!» til en legendarisk frase, og sjokkerte en hel verden da den kom ut i 1969. Regissøren selv kalte filmen en allegori på Vietnam-krigen som raste, mens Borgnine hevdet fast at «The Wild Bunch» var en moralsk film. Filmen blir nå regnet for å være en av de aller største amerikanske filmene fra denne æraen.

Borgnines karriere som filmskuespiller sjanglet videre gjennom 70- og 80-tallet (han medvirker blant annet i John Carpenters smått geniale «Escape from New York» fra 1980, sammen med blant andre Isaac Hayes og Kurt Russell), men det var først og fremst som et gjenkjennelig (og til dels irriterende) ansikt i en rekke av 80-tallets store tv-serier at han holdt karrieren varm. Født på 70-tallet? Da sier kanskje navnet Dominic Santini deg noe?

Som med flere aldrende stjerner fikk Ernest Borgnine en slags kultstatus i godt voksen alder, og begynte rundt årtusenskiftet å bli en husvarm gjest gjennom en rekke reklamefilmer og godslige roller som jovial bestefar. I 1999 begynte han dessuten å gi stemme til den aldrende superhelten Mermaid Man i «SpongeBob Squarepants», og ble på den måten viden kjent for enda en generasjon amerikanske barn.

Også skaperne av The Simpsons ville være med å hylle Borgnine, spesielt for hans innsats i filmer som «Marty» og «From Here to Eternity». Med barnebarnas overtalelse gikk han med på å stille opp, og episoden «Boy-Scoutz ‘n the Hood» blir av mange regnet for å være en av de beste episodene laget om våre gule venner. Episoden inneholder også en sekvens med den totalt ukjente gitarhelten Ernest Borgnine.

Alt i alt. Ernest Borgnine kunne sikkert smile fornøyd da han lukket øynene for siste gang søndag. Han overlevde en verdenskrig som soldat i marinen og fikk en lang og særs innholdsrik karriere. Mannen som på grunn av (eller på tross av) sitt uvanlige filmstjerne-utseende endte opp med en egen stjerne på Hollywoods Walk of Fame og erobret hjertet til generasjoner av tilskuere, med både kunstneriske triumfer og fiaskoer, var kanskje ikke en stjerne etter oppskriftsboka, men skinte allikevel om kapp med de aller beste. Og oppskriften på et langt og lykkelig liv? Se sjæl!