Ricky Gervais på Twitter sist mandag:

«Derek», for dem som ikke følger komikeren alt for tett, er Gervais nye komiserie på britiske Channel 4. Netflix får også serien etter hvert, men for dem som kan streame fra Olde Britannia kan den beskues umiddelbart her.

Pilotepisoden fra i fjor er forøvrig tilgjengelig for alle:

Sjangeren er nok en gang mockumentary, med handlingen lagt til et nedleggingstruet pleiehjem for eldre hvor den litt pussige tittelkarakteren, spilt av Gervais, jobber. Karl Pilkington spiller smågrinete men sympatisk vaktmester, mens seriens virkelige juvel er pleier og daglig leder Hannah. Tvers igjennom trivelig dame som bryr seg, med solid basis i Gervais’ erfaringer i en familie hvor halvparten er pleiearbeidere.

Sammen med 22 beboere og et par-tre frivillige utgjør de en koselig liten ad hoc-familie bestående av folk som ikke står høyest på samfunnets ønskeliste.

Gervais har rett i at dette er en serie du kan vise til bestemor. Her er hverken den putegripende kleinheten eller den politiske ukorrektheten (herregud jeg hater det uttrykket nå, kommentarfeltjævler ødelegger alle ord) fra tidligere serier som «The Office» og «Life’s Too Short».

I stedet kan det nesten bli for lite skarphet i tonen og for mye følelsespiano på soundtracket. Dette er den typen figurer vi skal bli glad i, i den grad at vi befinner oss faretruende nært Robert Stoltenberg-territorie. Gjennomført hjertevarme.

Tilsynelatende.

For selvsagt får ikke en ny Gervais-serie passere uten en dose bråk. Da pilotepisoden av «Derek» skulle vises i april i fjor ble det frest fra flere hold om at Gervais i rollen som Derek gjør narr av funksjonshemmede.

Ved første øyekast er det lett å se hvorfor folk reagerer. Derek har underbitt og en litt krokrygget positur, samt en naiv og småtreg fremferd. Når Derek smiler, er det ikke ulikt det skeive gliset Gervais benyttet i sin revyaktige «are you ‘avin a laugh»-parodi på David Brent i andresesongen av «Extras».

Gervais selv insisterer hardnakket på at rollefiguren bare er en litt annerledes fyr.

Fra The Independent:

– Jeg har aldri tenkt på ham som funksjonshemmet. Om jeg sier at han ikke er ment til å være det, så er han ikke det.

Og fra The New Statesman:

– Han passer ikke inn i andre folks smale syn på hva som er perfekt, men han har noe viktigere enn det. Han er den snilleste og mest medfølende rollefiguren jeg noensinne har skrevet.

Det er ikke noe som uten videre godtas. Frances Ryan i The Independent påpeker for eksempel at intensjonen bak rollefiguren er en ting, hvordan han oppfattes av publikum er en annen.

– Enten det er familier med autistiske barn som føler at han kommer med billige stikk eller de i publikum som er samstemmer og ler med. Vi befinner oss i en kultur av hat mot folk med funksjonshemninger og til og med humoren – med rette fri til å tøye både grenser og smak – kan ikke late som den eksisterer i et vakum.

Det er en viss historikk som spiller inn i denne debatten. Den kontroversielle Twitter-episoden hvor Gervais skrev «mong» (for norsk oversettelse, legg til en ‘o’ på slutten) og så forsvarte seg med å si at ordet ikke lenger har noe med Downs syndrom å gjøre lå antagelig i bakhodet hos mange.

En av dem, bloggeren Nicola Clark som kjemper for funksjonshemmedes rettigheter, hadde tidligere skrytt i en Guardian-spalte av hvor forbilledlig Gervais’ portretterte funksjonshemninger i seriene sine. Nå var hun i tvil.

– Alle som er funksjonshemma eller er glad i noen som er det vet hva det ordet betyr fordi de vil ha hørt det brukt mot dem som skjellsord på et tidspunkt. Sammen med «retard» og «spaz» er det en viktig verbal del av mobbernes verktøykasse.

Dette er ikke første gangen Gervais, som uten å blunke introduserer Bruce Willis som «Asthon Kutcher’s dad», har blitt beskyldt for en mobbete humor.

Spesielt etter at kiloene falt av og Gervais poserte i trange truser før han var vert for tre Golden Globe-show og regisserte slappe Hollywood-komedier snudde vinden. Fyren som hadde fremhevet folkene grå kontormus med uglamorøse liv var plutselig blitt glamorøs og vellykket. Som han selv oppsummerer til Telegraph:

– Folk hater min blotte eksistens.

Men hater de med rette? Er «Derek» mobbe-tv, eller leser kritikerne ham som fanden skumleser bibeldiskusjonsforumer på nett?

De som har fulgt Gervais litt nøyere vet at det alltid har lusket en viss porsjon hjertevarme og inderlighet i kulissene av seriene hans. I «The Office» går vi for eksempel fra å gremmes over kjipe David Brent til å gradvis synes synd på ham og til slutt heie på ham.

Virkelighetens Derek-personligheter er kanskje ikke øverst på lista over folk du vil henge med, men i serien heier vi på Derek fra første sekund. Han er vår sårbare men likandes helt, full av medfølelse og optimisme på et sted hvor slike kvaliteter virkelig behøves. Derek oppsummerer seg selv på følgende måte i pilotepisoden etter at en av beboerne, en gammel dame han fikk god kontakt med, har gått bort:

– Hun sa at det er viktigere å være snill enn å være smart eller pen… Jeg er ikke smart eller pen, men jeg er snill.

Tårevått og i overkant sentimentalt for enkelte, muligens. Selv synes jeg det funker fint. Gervais mestrer det flaue og det krasse, så å bevege seg inn i et mykere territorie er modig.

Så får det heller være at det kan føles litt vel standard-sitcom til tider. Etter å ha sett de første episodene har også Nicola Clark snudd tonen til å igjen prise Gervais.

– Det er tydelig at Ricky Gervais elsker Derek. Han kødder aldri med ham, her finnes bare sannhet, skriver Clark som selv har to funksjonshemmede barn.

Hun gjorde også et intervju med Gervais for New Statesman da serien hadde premiere sist onsdag, hvor de diskuterte hva Gervais egentlig vil med serien.

– Poenget mitt er at for mennesker med en funksjonshemning eller som bare er annerledes, som Derek, forandrer det ikke hvem du er selv om folk dømmer deg etter det, sier Gervais.

– Det endrer bare hvordan enkelte kjipe folk behandler deg.

Som den kommunale inspektøren som i slutten av episoden umusikalsk nok stiller Derek spørsmålet alle har lurt på siden piloten:

– Har du noen gang blitt testet for autisme?

Hvorpå Derek svarer:

– Hvis jeg er tistisk…

– Autistisk, retter inspektøren.

– Hvis jeg er tistisk, vil det forandre meg på noen måte? Vil jeg være den samme personen?

– Ja, betrygger Hannah.

Og Derek gir inspektøren et litt skarpere blikk enn vi har sett fra ham hittil i serien.

– Så ikke bekymre deg om det, da.