Jeg ga etter. Her om dagen satte jeg meg til slutt ned og så funs «We Are Young»-video på YouTube, som nummer 76 577 606 i verden. Ja, jeg var nysgjerrig! Jeg liker dessuten den bastante pianoklunkinga, litt Dr. Dres «Still Dre», litt Regina Spektors «Fidelity» og litt Grizzly Bears «Two Weeks». Av en eller annen grunn hører jeg også «You’re the Voice» med John Farnham et sted der inne, men det er kanskje bare meg.

Nåvel. Du har sikkert sett den, så en link er sannsynligvis alt annet enn nødvendig. Men æsj, her er den likevel.

Og man kan mene hva man vil om låta – men HELVETE, hvilken besnærende video! Jeg så den fem ganger til, bare fordi jeg hadde lyst (og mye fritid). Absolutt alt som kan smadres, smadres. Alt som kan falle i gulvet, faller i gulvet. Alt som kan eksplodere, eksp… ok, du skjønner. Det er rett og slett rystende stilig. Alle barslagsmål burde se sånn ut.

På den annen side er dette tidvis ganske farlige greier å lage, som fun.-gitarist Jack Antonoff kunne fortelle MTV tidligere i år. Ingen re-takes ble nemlig gjort.

– Jeg ser på videoen og tenker, «Herregud, vi var jo i skikkelig fare» – det er profesjonelle stuntfolk, og så er det oss. For å si det sånn: det er ikke nødvendig sunt å få en kake skutt i trynet ditt med luftkanon, men det gjorde vi.

– En diger palme falt gjennom luften rett ved Andrews (Dost, keyboardist i gruppa, red.anm.) hode, og jeg sto der og så på og hadde ingen idé om hvor nært det var å treffe ham. Jeg var vettskremt, sa vokalist Nate Ruess i samme intervju.

Men pent ble det. Skikkelig pent. Ja, faktisk nesten like pent som når Time Warp ruller ut sine 2000-bilder-i-sekundet-kamera (beklager den gregorianske munkesangtechnoen).

Slow motion er selvsagt ikke noen nymotens greie. Men visste du at teknikken ble utviklet av en østerriksk prest? Joda.

Om det gjøres riktig kan slow motion være en lidderlig flott effekt. Sjekk for eksempel denne saken fra Charlotte Gainsbourg og Beck, «Heaven Can Wait».

Eller denne langtransportetappen fra Eddie Vedder.

Praktfull. Og nesten like praktfull, men med en anelse større hvordan-i-helvete?-faktor er Chris Martin og Coldplays «The Scientist», regissert av James Thraves. Altså, én ting er nå å kjøre filmen baklengs – men hvordan er Chris Martin i stand til å synge som om han likevel beveger seg fremover? Nuts.

– Den opprinnelige ideen var et rett-frem-narrativ uten frontmannen, har Thraves fortalt MTV.com.

– Men Chris ønsket å være i videoen (det ville han vel, ja) og lærte seg derfor å synge låta baklengs. Han fikk en tape med sangen baklengs og hørte på den igjen og igjen. Han er en dedikert fyr, og gikk skikkelig inn for jobben.

Senere ble alt snudd på hodet – under den siste klippen ble videoen pilt baklangs, og Martins vokaler forlengs. Eller… baklengs av baklengs? Hvor er den paracet-eska…? Utrolig vakkert bilkrasj, da.

Thraves skal visstnok ha vært inspirert av Spike Jonzes video til Pharcyde-låta «Drop» da han gikk i gang med å lage et beklangs narrativ (de rapper baklengs!)

Spike Jonze, som den visjonæren han nå en gang er (og var) tok selvsagt i bruk slow motion-teknikken tidlig.

For ikke glemme denne:

Okei, denne er jo faktisk ikke i slow motion. Det er bare noe jeg tydeligvis har gått rundt og innbilt meg i snart tjue år.

 

Sein i oppfattelsen som jeg engang er.