Den siste aprildagen i 1912 reiste showmannen Carl Laemmle til sydenden av Manhattan for å registrere et nytt filmselskap. Universal Motion Picture Manufacturing Company var en samling av flere mindre jødiskeide selskaper som hadde en ting til felles: de drev med ulovlig piratvirksomhet i en strengt lisensregulert filmbransje.
Siden filmens oppfinnelse 17 år tidligere hadde oppfinnere og mektige selskaper som Thomas Edison og Kodak Eastman etablert et kartell som forbød all filmproduksjon og filmvisning som ikke var lisensiert (for en anselig sum) gjennom deres organisasjon: Film Trust.
Laemmle hadde etter han kom til New York i 1905, slått seg opp på å produsere og vise ulovlige filmer for en billig penge i fattigstrøkene på Lower East Side. Ved å appellere til gryende antisemittisme og en moralsk forakt for de vovete temaene som de uoffisielle og stort sett jødiske aktørene tok opp, fikk Film Trust solid støtte fra eliten og myndighetene. Det foregikk en regelrett krig i metropolen mellom de mektige rettighetshaverne og de mindre piratfilmaktørene, der både politi, mafiaen og voldelige gjenger ble brukt som våpen. Kinoer ble påtent, og filmlagre raidet. Store summer sto på spill.
Løsningen for Laemmle og hans nye selskap Universal var å rømme byen. Og det så langt unna som mulig.
Mot slutten av 1912 flyttet det ferske selskapet til den da knøttlille kystbyen Los Angeles, og i 1915 overtok de en gammel ranch i San Fernando Valley noen mil utenfor sentrum. Her – med gode solforhold og uendelig med plass – kunne Universal produsere film i trygg avstand fra østkystens filmpoliti. Hollywoods filmstudioer ble med andre ord ikke etablert som et frivillig valg, eller utfra en lengsel etter glamour, men utfra beinharde og halvkriminelle realiteter: som en flukt fra loven.
Selv om Laemmle var en pioner både i å flytte produksjonen til Hollywood, og til å produsere filmer i spillefilmlengde (det normale inntil 1915 var 10-20 minutter), vokste ikke Universal ikke like raskt som mange av de andre nye studioene i byen, som MGM og Paramount. Universal forble en lillebror i hele mellomkrigstiden, mest kjent for å produsere de litt billigere produksjonene. Laemmle valgte, i motsetning til de andre studioene, også å gi opp den svært lukrative kinosiden.
Selskapet fikk et oppsving da Laemmles sønn, Carl Jr tok over i 1928. De kjøpte opp kinoer, og hadde kommersiell og kunstnerisk suksess med oscarvinneren «All Quiet on the Western Front» (1930) og den klassiske screwballkomedien «My Man Godfrey» (1936).
Men selv i Hollywood-studioenes gullalder på 30- og 40-tallet, da kinobesøket i USA nådde stadig nye vanvittige høyder, klarte ikke Universal å vokse seg spesielt mektige. De forble lillebroren i Los Angeles, uten en fast stab av stjerner og filmskapere, slik MGM, Warner Bros. og Paramount hadde. Det gikk i lavbudsjetts westernfilmer og melodramaer, uten de helt store stjernene.
Men i 1948 kom en høyesterettsdom som skulle vise seg å slå heldigere ut for Universal enn de fleste andre. Dommen forbød studioene å eie kinoer på grunn av faren for kartellvirksomhet. For de største aktørene i Hollywood innebar dette et dramatisk kutt i inntekter, som sammen med fallende kinobesøk (på grunn av fjernsynet), gjorde det umulig å opprettholde de store stallene av skuespillere, filmskapere og filmarbeidere.
Universal hadde få kinoer og få mennesker på lønningslistene. De kunne derfor enklere snu seg rundt. På 50-tallet dyrket de frem det ypperste innen western- og melodramasjangeren gjennom fantastiske filmer av Anthony Mann («Winchester 73») og Douglas Sirk («Written on the Wind»). Og mens de andre studioene holdt seg for nesen og styrte unna alt som luktet av tv-produksjon, hadde ikke Universal den samme aversjonen.
Slutten på Hollywoods gullalder skulle på mange måter bli starten på Universals glanstid.
Den kanskje viktigste årsaken til Universals fremgang var likevel Lew Wasserman. Han ledet MCA, det største agentbyrået i filmbyen, og var egenhendig ansvarlig for en ny forretningsmodell der stjerner og filmskapere begynte å ta royalties på filminntektene i stedet for fast lønn. Slik forflyttet makten seg i Hollywood fra studioene til talentene og deres håndlangere, agentene.
At MCA og Wasserman i 1962 overtok Universal var slik sett kun en logisk konsekvens av de nye maktforholdene. Wasserman hadde lenge samarbeidet tett med studioet og var på store deler av 50-tallet dypt involvert i fjernsynsvridningen til Universal gjennom MCAs produksjonsselskap Revue. Som sjef for både MCA og Universal, ble Wasserman raskt en av Hollywoods aller mektigste menn. Han var en trollmann med tall, en halvpsykopatisk og fryktet forhandler og en rollemodell for både Harvey Weinstein og de fleste av de frodigste rollefigurene i «Entourage».
For Wasserman handlet Hollywood om penger. Der mange av de klassiske studiosjefene hadde ambisjoner om iblant lage kunstneriske høyverdige filmer, var den nye Universal-sjefens blikk festet utelukkende på bunnlinjen. Wasserman hadde ingen kvaler mot å resirkulere både filmideer, konsepter og filmsett. Med ett var Universal Studios blitt det travleste stedet i filmbyen.
Wasserman var også en pioner i å bruke fjernsynsdelen av Universal til å dyrke frem nye unge talenter. Det var her store Universal-navn som Steven Spielberg, George Lucas og Steven Bochco tok sine tidligste skritt. Førstnevntes første spillefilm var den rimelige fjernsynsfilmen «Duel» (1971) om løpske lastebiler. Siden gjorde den 25-årige wonderboyen et par andre fjernsynsproduksjoner, før han kinodebuterte med bilforfølgelsesdramaet «Sugarland Express» (1974).
Men det var først med «Haisommer» året etter at Spielberg, Wasserman og Universal revolusjonerte Hollywood til det ugjenkjennelige: Wasserman ante en gigantisk suksess. I stedet for å gå forsiktig ut med filmen i kun de største amerikanske byene for å bygge opp buzz rundt filmen, valgte Universal å teppebombe hele landets kinoer med filmen i det da uhørt høye antallet 409 kopier (i dag er 2000 normen).
Med over syv millioner innspilt første helgen, ble en ny modell for filmlansering etablert (blockbustermodellen). Siden fulgte alle de andre studioene etter.
«Haisommer» ble raskt Universals største suksess, og Spielberg studioets viktigste navn. Sammen med Robert Zemeckis og John Hughes gjorde de Universal til 80-tallets mektigste filmstudio. Det toppet seg i 1990 da selskapet ble solgt for en rekordsum til det japanske gigantkonglomeratet Panasonic. Siden har Universal hatt mange eiere og sjefer, med stort sett mindre hell. Spielberg forsvant ut og startet Dreamworks i 1997, og ingen har klart å overta stafettpinnen hos Universal.
Det nærmeste må være komediekongen Judd Apatow som på 2000-tallet har stått bak de fleste av studioets suksesser. Universal er med andre ord – om ikke i sitt livs form – en svært så sprek hundreåring.
