– «Adieu au Langage» er en historie om et par som ikke forstår hverandre spesielt godt, men som forstår hverandre bedre etter at de har fått en hund.

Slik beskriver Jean-Luc Godard sin nye film, spilt inn i 3D. Den fransk-sveitsiske filmskaperen er 82 år, men har åpenbart intet behov for å pensjonere seg. I et intervju med Der Spiegel avslører han hvorfor:

– Problemet mitt er at jeg alltid lever på pengene jeg har fått for å spille inn en film. Derfor må jeg ustanselig lage nye.

Godard har tydeligvis ikke hørt om pensjonssparing.

«Adieu au Langage» (Farvel til språket) vil trolig få verdenspremiere på Cannes-festivalen i mai, der også hans forrige film «Film Socialisme» hadde sin første visning: Filmen var en prøvelse å se i sin fragmentariskhet, men like fullt besnærende, leken og ikke uten relevante poenger om dagens paradoksale politiske virkelighet.

Nybølgeregissøren har da heller aldri forholdt seg til konvensjonalitet, og han hater hvordan dagens filmskapere imiterer det skriftlige:

– De bruker ikke kameraet til å filme noe som ville forblitt usynlig – ja ikke engang eksistert – hvis det ikke hadde vært for filmkameraet.

Sitatet kan samtidig stå som en oppsummering av sitt eget filmatiske virke. Det hele begynte for ganske nøyaktig 55 år siden. Våren 1958 trykket det franske magasinet Cinema 58 en artikkel om en ny generasjon unge filmskapere som journalisten kalte «La nouvelle vague»: Den nye bølgen.

Betegnelsen var ment for en hel generasjon unge franske regissører, men skulle straks bli adoptert av en filmfanatisk vennegjeng som i hovedsak skrev filmkritikk, og som var i full gang med egne prosjekter. I løpet av de neste to årene kom de til å sette filmverdenen på hodet.

Mannen som på mange måter sto i bresjen for denne revolusjonen var Jean-Luc Godard. Den 700 siders biografien «Everything is Cinema» av filmjournalisten Richard Brody, er den første fyllestgjørende boken om filmskaperen: en fornøyelig og opplysende feiring av en ekstremt produktiv og gåtefull filmskaper som etter 92 produksjoner fremdeles er aktiv som regissør. Uansett – det var muligens 60-tallet som var Godards tiår. Det var der det hele begynte.

Brigitte Bardot og Jean-Luc Godard på settet til «Le Mépris» (1963).

Det var også der det nesten tok slutt. Etter seks sedvanlig kaotiske innspillingsuker i oktober 1967 samlet Jean-Luc Godard den faste staben sin for å gi dem en sjokkerende nyhet. Mange av dem hadde vært med på samtlige av franskmannens 15 spillefilmer siden debuten «Til siste åndedrag» i 1960. Nå var innspillingen av «Weekend» over, og 36-åringen hadde bestemt seg. De siste filmene hans hadde gått elendig på kino, og filmskaperen kjente på en gryende kunstnerisk krise.

– Hvis ingen vil se filmene mine, er jeg nødt til å stoppe, eller i hvert fall finne en ny måte å lage dem.

Godard ba den faste gjengen lete etter nye jobber. Så ruslet de hjem i vantro, mens regissøren satte seg ved redigeringsbordet. Der klippet han inn en resignert tittelplakat i enden av det borgerskapskritiske dramaet:

– Slutt på historien. Slutt på filmmediet.

En legendarisk epoke i filmhistorien var over.

For Godard var de åtte årene fram til dette eksistensielle og kunstneriske vendepunktet en formidabelt kreativ periode. Foruten 15 spillefilmer, hadde han regissert ni kortfilmer, og hadde i løpet av den ville ferden rukket å bli et internasjonalt ikon. I bunn for denne flommen av uttrykk, lå en ensyklopedisk kunnskap og kjennskap til filmhistorien, samt en ubetinget kjærlighet til mediet. For Godard var film alt, og alt var film.

Filmskolen til Godard het Cinémathèque de francaise og CCQL. De to kinoene viste alt fra storslåtte hollywoodproduksjoner til sovjetisk eksperimentfilm. Selv om visningene var populære, ble de mer obskure forestillingene kun sett av en håndfull. Og blant dem var alltid Godard og kollegaene Francois Truffaut, Jacques Rivette og Claude Chabrol.

Disse unge filmelskerne ville se alt, og de gikk på kino omtrent på samme måte som kunststudenter går på Louvre. For å lære av mestrene.

I mai 1959 dro Godard til filmfestivalen i Cannes med ett mål for øyet. Debutfilmen til Truffaut «På vei mot livet» hadde blitt plukket ut til hovedkonkurransen og fikk stående ovasjoner og pris for beste regi. Chabrol hadde spillefilmdebutert et halvt år tidligere med «Le Beau Serge» og Rivette var i full gang med «Paris tilhører oss».

Den nye bølgen hadde begynt å rulle og nå hastet det for Godard å henge seg på. Ved hjelp av Truffauts nyvunne stjernestatus og en manusskisse de to skriblet ned i all hast, klarte han å tiltrekke seg en produsent og en liten slant penger. Godard ville lage en amerikanskinspirert noirfilm.

Innspillingen av «Til siste åndedrag» begynte i august 1959 og var på flere måter uten presedens i filmhistorien. Godard valgte å filme gangsterdramaet med Jean Seberg og Jean-Paul Belmondo i Paris’ gater uten å kontrollere trafikk og menneskemengder, med et håndholdt kamera uten ekstra lyssetting, og uten et skikkelig manus. På samme måte som Jackson Pollack kalte sin kunstform for «action painting», ville Godard lage «action film», der selve skapelsesprosessen var en essensiell del av filmen.

Hver morgen satte Godard seg på en café og skrev dagens dialog, som han deretter skrek ut til skuespillerne fra sin posisjon bak kameraet. Da filmen i sin første versjon var for lang, valgte han det uhørte å klippe vilt innad i sekvenser, i stedet for å fjerne hele scener. Resultatet ble en følelse av spontanitet og leken uforutsigbarhet.

Det er ikke uten grunn at «Til siste åndedrag» ofte blir sammenlignet med et jazzstykke. Filmen var en sensasjon da den åpnet på nyåret i 1960.

– Hvis Truffauts debut var februarrevolusjonen, kan Godards film sammenlignes med de endevendende hendelsene i oktober, skriver Brody i biografien.

Ifølge Brody finnes det ikke et klart skille mellom Godard selv og filmene han lager. Som regissøren er filmene ofte pratsomme, fulle av referanser til film og litteratur, oppfinnsomme, humørfylte, usammenhengende, og med en total fortapelse i Anna Karina.

Anna Karina i Jean-Luc Godards «Vivre Sa Vie», 1962.

Godard hyrte den nittenårige danske modellen til sin andre film «Le Petit Soldat» etter å ha sett henne i en reklamekampanje. De ble snart elskere og giftet seg i 1961.

Siden spilte Karina i syv filmer, men tematisk var hun tilstede som gjenstand for begjær og forakt i nesten samtlige av JLGs filmer på 60-tallet.I det vonde ekteskapsdramaet «Le mépris» (1963) var Brigitte Bardot stand in, mens sangerinnen Chantal Goya tok rollen som Godards besettelse i den sorgmuntre filmen om en gjeng ungdommer i Paris, «Masculin féminin» (1965).

Til tross for sine raske tilblivelser (filmene ble ofte ferdigstilt i løpet av tre-fire måneder) og improviserte natur, er Godards filmer fra 60-tallet likefullt estetiske nytelser. Flere er filmet i fargesterk Technicolor (med en palett i klare primærfarger), slående komposisjoner (fanget av den faste fotografen Raoul Coutard), og spektakulære tagninger.

En av Godards mest berømte scener er fra «Weekend» (1968) der et velstående par blir stående fast i en bilkø. I det som virker som en eneste lang ni minutters tagning kjører kameraet langs bilkøen og åpenbarer til slutt årsaken til kaoset: folk har stoppet for å glane på resultatet av en blodig trafikkulykke.

Nybølgeregissørene var i utgangspunktet ikke spesielt politisk interesserte. De forgudet amerikansk kultur og Hollywood-regissører som Alfred Hitchcock og Howard Hawks (de bidro til å gi slike regissører kunstnerisk anerkjennelse med sine skriverier).

For Godard og hans kompiser var form og følelser langt viktigere enn ideologi og innhold. I den grad de frontet politiske sympatier var de høyreorienterte. Særlig Godard hadde flere venner med klare fascistiske trekk, dokumenterer Brody.Krigen i Algerie og siden Vietnam gjorde de politiske skillelinjene stadig mer markerte, og vanskeligere å ignorere.

Godard gjennomgikk selv en politisk oppvåkning og radikalisering. Der hans andre film «Le Petit Soldat» (filmet i 1960, men forbudt inntil 1963) forsøkte å stille seg kritisk til begge sider av Frankrikes krig mot Algerie, var «Une Femme mariée» (1964) både en knallhard kritikk av det amerikanske forbrukersamfunnet og et oppgjør med Frankrikes delaktighet i Holocaust.

Samtidig ble Godard mer kritisk til amerikansk film, og med sin stadig mer antinarrative og fremmedgjørende stil søkte han å fjerne seg fra sine tidligere filmatiske helter. Det hele toppet seg med hans to siste spillefilmer på 60-tallet: «La Chinoise» (1967) – en sylskarp sosiologisk og politisk analyse av et kommunistisk kollektiv – og nevnte «Weekend» (1968).

Anne Wiazemsky og Jean-Pierre Léaud i en scene fra «Chinoise».

Våren 1968 deltok Godard helhjertet i opptøyene i Paris og var med på å stanse filmfestivalen i Cannes. I stedet for spillefilmer viet han tiden sin på 70-tallet til stadig mindre sammenhengende politiske eksperimentfilmer.

Godards prosjekt har hele tiden vært å sprenge filmatiske grenser og lover, noen ganger til folks store forvirring. Under en Godard-retrospektiv i New York nylig,  gikk visningen av «Masculin féminin» i svart i nærmere ett minutt. Så forsvant dialogen til fordel for høy musikk.

Ingen så ut til å lee på øyelokket før maskinisten kom inn og beklaget at filmen hadde røket, og at de ved en feiltakelse hadde skrudd på en cd da de fikk i gang filmen igjen. Og vi som trodde Godard bare hadde lekt med oss igjen.

Om noen måneder er vi klare for å bli overrasket på nytt.