Gene Wilder. Jeg tar en råsjans og tipper at navnet gir deg én av følgende tre tanker: 1) Oj! Han hadde jeg glemt, hva skjedde med ham? 2) Kompisen til Richard Pryor. 3) Er ikke han død?

Vel, mannen med den nevrotiske fremtoningen og rødaktige jewfroen er i live og fyller 80 år i dag.

Han lever et særdeles tilbaketrukket liv i Stamford, Connecticut, sammen med sin tredje kone, Karen. Wilder adopterte datteren til sin andre kone, men har ingen biologiske barn. Han skriver bøker, og ga ut sin fjerde skjønnlitteraturbok i april.

Skuespilleryrket pensjonerte han seg fra for over 20 år siden.

– I don’t like showbusiness. I like show, but I don’t like the business, fortalte han i et fascinerende tv-intervju Alec Baldwin gjorde med ham i 2008 for Turner Classic Movies-serien «Role Models».

Wilder utdypet i intervjuet at han ikke lenger vil være en del av filmbransjen slik den er i dag, der han mener kreativitet og originalitet må vike for profittjag. Etter sin siste spillefilm i 1991 – floppen «Another You» – har han kun beveget seg ut av pensjonisttilværelsen med et par gjesteopptredener i «Will and Grace» og mindre roller i tre tv-filmer.

Wilder er jødisk, men har et ateistisk livssyn. Som han så fint sier det: «Culturally I’m Jewish, philosophically I’m an atheist».

Wilder livsfilosofi er at livet styres av tilfeldigheter. En uventet ting skjer – som du kanskje ikke legger merke til engang – og det oppstår en dominoeffekt som kommer til å prege resten av livet ditt.

Wilder ville nok hevdet at siden du leser dette blogginnlegget akkurat nå, vil livet ditt aldri bli hva det kunne ha vært hvis du ikke hadde lest det. Skjønner?

Jeg kommer nemlig tilbake til dette senere.

Gene Wilders filmkarriere hadde sine glansdager fra 1968 til 1989. Han beveget seg aldri utenfor komisjangeren. Wilders spesialitet ble å spille personer som under stress fikk hysteriske anfall, eller personer som ufrivillig ble forvekslet med noen man absolutt ikke burde forveksles med.

Det er bunnløst trist at han aldri fikk en seriøs rolle, for det er hevet over enhver tvil at mannen har en skuespillergave få andre er forunt. Se bare hvor fantastisk han er i «Willy Wonka and the Chocolate Factory» (1971).

Johnny Depp, eat your heart out.

Gene Wilder nevnes ofte i samme åndedrag som Richard Pryor (1940-2005) siden de spilte i fire filmer sammen: Thrillerkomedien «Silver Streak» (1976), actionkomedien «Stir Crazy» (1980), forviklingskomedien «See No Evil, Hear No Evil» (1989), og tidligere nevnte «Another You».

Til tross for gjensidig beundring, ble Wilder og Pryor aldri omgangsvenner. Den eneste tiden de tilbrakte sammen var i jobbsammenheng.

At de ikke ble nære venner i den virkelige verdenen, skyldtes Pryors narkotikamisbruk og uforutsigbarhet.

– Når han var god var han veldig god, når han var dårlig var han forferdelig. Jeg var glad i ham, vi ga hverandre klemmer, og vi sto hverandre nær, men han hadde sin egen gjeng. Vi møttes sjelden på fritiden, med unntak av filmfester og sånne ting. Når han «gikk på» hva enn det var han «gikk på» og kom forsinket til filmsettet, drev han meg og andre til vanvidd, fortalte Wilder i intervjuet med Baldwin.

Venner eller ikke venner, kjemien og timingen mellom dem på film er uangripelig.

Gode eksempler på dette finner vi i «Stir Crazy» (1980), hvor de spiller kompiser på roadtrip som forveksles med bankranere og dømmes til 125 års fengsel.

Sjekk for eksempel starten på denne videoen, hvor Pryor er så morsom at selv den rutinerte Wilder sprekker opp i et glis (kudos til regissør Sidney Poitier for at han beholdt den ørlille Wilder-blooperen i filmen).

Etter planen skulle Wilder og Pryor faktisk spille hovedrollene i «Trading Places» (1982), men på grunn av Pryors økende narkotikamisbruk og dalende samarbeidsvilje, gikk rollene til Dan Aykroyd og Eddie Murphy. Tygg på den, du.

Tvangsnevrotiske nerder (altså: jeg) må påpeke at de strengt tatt jobbet på fem filmer sammen.

Pryor var nemlig en av manusforfatterne til den legendariske westernsatiren «Blazing Saddles», regissert av Mel Brooks, hvor Wilder spilte den melankolske og alkoholiserte revolvermannen Jim (my real name is Jim, but most people call me… Jim).

Wilder fikk rollen i «Blazing Saddles» ved en ren tilfeldighet. Mel Brooks hyret først inn den 60 år gamle Hollywood-legenden Gig Young til å spille Jim, uten å vite at Young var en mangeårig alkoholiker som noen dager i forveien hadde kastet seg på vannvogna.

Rett før Brooks skulle filme aller første scene, begynte Young å vise alvorlige tegn på avrusningssymptomer. Han frådet fra munnen og skalv som en sementblander. «Flott! Perfekt! Fortsett med det», ropte Brooks i god tro om at det var metodeskuespill. Karakteren Jim var tross alt en alkis, og i den første scenen skulle han våkne opp-ned i en fengselscelle med heftig bakrus.

Men det var ikke metodeskuespill. Så idet Gig Young ble hastet i ambulanse til sykehus, måtte Brooks finne en erstatter. Lynkjapt. Vi lar Wilder fortelle resten:

– Mel ringte meg fra settet. «Kan du komme hit nå og ta rollen?». Jeg fortalte Mel at jeg skulle til London for å spille i en annen film. «Ring dem og hør om de kan utsette!». Så jeg ringte regissøren og fikk ham til å omrokere på innspillingsplanen.

Dagen etter hang jeg opp-ned i fengselscella.

«Blazing Saddles» har travet rundt på listene over tidenes beste komedier i nesten 40 år, og i 2006 ble den innlemmet i National Film Registry på grunn dens «kulturelle, historiske og estetiske verdi». Budsjettet på $2,6 millioner er lommepenger i forhold til de $120 millionene den innkasserte.

Kjipt for Gig Young, et stort karrieresteg for Gene Wilder.

Og det er tilfeldigheter som Gig Young-episoden som driver historien fremover i Wilders fenomenalt interessante selvbiografi «Kiss Me Like A Stranger» (2005). For hadde ikke Gig Young blitt edru rett før filminnspillingen, ville han kanskje vært i stand til å spille Jim, og Gene Wilder hadde gått glipp av en av sine mest minnerike filmroller. Tilfeldigheter.

Og hadde ikke Wilder spilt i «Blazing Saddles» ville nok aldri «Young Frankenstein» (it’s pronounced Fronkensteen) blitt laget. Vi overlater ordet til Mel Brooks:

– Vi hadde to uker med filming igjen på «Blazing Saddles», og under en kaffepause fortalte Gene at han hadde en idé om at det er en annen Frankenstein der ute. Ideen hans var enkel: Hva om barnebarnet til Dr. Frankenstein ikke vil ha noe med familien å gjøre? At han skammet seg over de gærningene?

Brooks tente på ideen. Det endte med at Wilder skrev manuset og spilte hovedrollen, mens Brooks regisserte.

«Young Frankenstein» hadde premiere ti måneder etter «Blazing Saddles». Det bør nevnes at det var svært dristig å lage en film i svart/hvitt så kort tid etter at farger var normen. Men på den annen side, filmen hadde nok ikke funket like bra i farger.

Jeg innser nå at det er ganske håpløst å oppsummere et 80 år langt liv i en bloggpost. Som du sikkert skjønner er historien hans innholdsrik, morsom, trist og fascinerende.

Hvis du er nysgjerrig på mer, bør du skaffe deg hans selvbiografi «Kiss Me Like A Stranger» (2005), samt den uautoriserte biografien «Funny and Sad» (2010) av Brian Scott Mednick.

Til slutt kan jeg nevne noen temaer jeg burde ha tatt opp nå, men som jeg velger å spare til 90-årsdagen hans: Wilders ekteskap med SNL-komiker Gilda Radner; Wilders knallharde og suksessfulle kamp mot lymfekreft; det spesielle forholdet til hans mor og den triste barndommen generelt; filmene han regisserte.

Hvilke filmer skal jeg se for å feire ham i dag, spør du? Vel, det blir «Silver Streak», «Blazing Saddles» og «Young Frankenstein». Og «Stir Crazy» hvis jeg rekker det.