Jakter man på de som er ansvarlige for nasjonens kulturelle forfall er det naturlig å stoppe opp ved Vegard B. Normann, produsenten og regissøren som har gitt oss dokusåpene «Tigerstaden», «Linni» og «Tone», og nå «Bloggerne».

Men det er for lett – og absolutt helt feil – å kjefte på Vegard. Særlig fordi fremtidens kulturkritikere vil bla i TV 2s arkiver og si at var det én programskaper som tok samtiden på pulsen var det nettopp Vegard B. Normann.

Nå er det ikke slik at hundretusenvis av mennesker har sett disse programmene, men ganske mange journalister og kommentatorer og anmeldere har brukt tid og krefter på å skrive om dem, og dermed gjort dem til en del av vår felles kulturarv. Og enten vi vil eller ikke speiler altså Vegard oss, slik vi har det akkurat nå.

Vegards produksjoner er ikke flashy eller skandaløse eller sjokkerende – dukker det opp uforglemmelige øyeblikk er det fordi serienes forskjellige hovedpersoner sier eller gjør noe «upassende» (som i Norge er svært mye, til tross for at vi anser oss som en progressiv og likestilt nasjon).

Vegards kamera er aldri masete, påtrengende eller manipulativt – det er observerer nesten nøytralt det som foregår – noe som gjør at han som programskaper er avhengig av at hovedpersonene hans faktisk gjør og sier noe spektakulært.

Noe «Bloggerne» ikke gjør – i hvert fall ikke i den første dobbeltepisoden.

Riktignok sier Sophie Elise følgende:

– Det er positivt å bli kalt Barbie, for stygge folk blir ikke kalt Barbie.

Men kan det defineres som upassende? Da må man på et vis la seg provosere av at det finnes mennesker som Sophie Elise i utgangspunktet, og det gjør man jo ikke i en tid hvor kroppen ikke lenger er sjelens tempel, men har erstattet sjelen fullstendig.

De andre deltakerne i «Bloggerne» pusler rundt i hverdagen sin – en hverdag som i bloggform er betraktelig mer interessant enn den er i dokusåpeform, siden en blogg er et iscenesatt, velregissert øyeblikk, mens en dokusåpe er en rekke sekvenser som forsøker å fange det som ikke kan regisseres.

Dette illustreres best gjennom selfien Suzanne Aabel tar under bursdagen sin: med rar hatt på hodet og glisende venninner ser det ut som om hun har et skikkelig vilt vorspiel, men gjennom Vegards tv-kamera ser vi tre jenter småpludre mens de spiser gulrotkake og drikker litt champagne før de rusler bort på Last Train hvor Vegards tv-kamera trekker seg tilbake før festen tar av (det er dog betryggende å vite at om noen episoder skal en langt fra edru Suzanne fyke avgårde i Oslos gater utkledd som Liz Taylor, utstyrt med rullestol, Oscar og egen Michael Jackson-look-alike).

Komikerfrue Marna tenker på sin side høyt om kreft, designer negler hos Beth’s Beauty og snakker om legging og vasking og fordeling av arbeidsoppgaver med komikermannen sin.

Det er store, dramatiske ting i kontrast til små, alminnelige ting – men siden Vegards nøytrale tv-kamera ikke skiller mellom disse, blir det bare noe vi ser, ikke noe vi føler. På den annen side er det jo befriende å se at livet bak bloggen ikke er stort annerledes enn livet kanskje naboen har.

Forretningsimperiet Voe ruller av gårde i Hønefoss. Det styres trygt og sikkert av mor og far og en i dag erfaren og kontrollert Voe – man griper seg i å ønske at Vegards tv-kamera burde ha vært til stede da en utslitt og nedkjørt Voe sluttet å blogge for et par år siden.

The new and improved Voe overlater ingenting til tilfeldighetene – hun vil aldri finne på å plumpe ut med Barbie-betraktninger, for eksempel, eller røyke/drikke eller stille opp som runkemateriale i FHM.

Derimot ligger det en mulig dokusåpe i hva som er mor og fars rolle i det hele, en variant av foreldrene som kjører barna sine rundt på missekonkurranser i Amerika. Blog Parents, tror jeg den kan hete, og handler om mødre og fedre som gjør alt de kan for at barna skal få 100 000 klikk i uken ved å hjelpe dem med å plukke ut dagens outfit (det heter nemlig det i blogosfæren, ikke antrekk) og fotografere dem i lunt luksuriøse omgivelser.

Når Voe-imperiet samles rundt middagsbordet og far forteller at Voe neppe får de 48 000 kronene et konkursslått firma skylder henne, sier mor:

– Slik er det å være forretningskvinne.

Det er episodens absolutt skumleste øyeblikk. Et eller annet sted i Norge snur en ambisiøs mor eller far seg mot tenåringsdatteren sin og sier:

– Hørte du det, Alice Victoria? 48 000 kroner! Kom deg opp på rommet ditt og blogg! Det blir ikke noe mat på deg før du har 80 000 likes og skaffet en sponset sydentur til oss alle!

Det er interessant at disse kvinnene har sagt ja til å være med i en tv-serie de på ingen måte trenger. Suzanne, Komikerfrue, Voe og Sophie Elise har flere lesere og følgere hver for seg enn det TV 2 Bliss har hatt av samlede seere siden kanalen startet.

Men det er noe med tv – uansett hvor stort eller lite programmet er. Mange er de som har erklært fjernsynet for gammeldags og umoderne, ja, regelrett irrelevant i den medierevolusjonen vi står midt oppe i, men likevel har dette eldgamle mediet fremdeles en magisk og mystisk tiltrekningskraft, og fremdeles evnen til å skape (og ødelegge) ansikter, navn og kjendiser på en måte ingen andre medier kan.

Vegard B. Normann avslører ikke gjennom sine serier hva han eventuelt egentlig måtte mene om den popkulturelle samtiden han velger å skildre, det er opp til oss som ser på å legge mening i det han viser oss.

Men om noen tiår, når de som er vokst opp med glamourmodeller, realitystjerner, bloggere og dokusåper har blitt medievitere og sosiologer og samfunnsforskere og skal se nærmere på disse fenomenene, vil de plukke frem Vegards ouevre og si at den var den som lå nærmest sannheten: ingen er virkelige før de har vært på tv.