• Lei filmen her

Ah, som de mektige har falt. I gamle dager regisserte action-finnen Renny Harlin kostbare blockbusters som «Die Hard 2», «Cliffhanger» og «The Last Kiss Goodnight».

Nå lager han beskjedne rett-på-hjemmekino-filmer med Christian Slater og fribryteren John Cena.

«5 Days of War» er faktisk Harlins mest ambisiøse produksjon på flere år: et storslagen actiondrama finansiert av regjeringen i Georgia – som serverer deres fremstilling av femdagerskrigen i Sør-Osettia, 2008. Blant produsentene finner vi Koba Nakopia, en parlamentariker for det ledende partiet i Georgia, samt landets daværende kulturminister Mirza Davitaia.

Så det er unektelig litt påfallende at alle georgiske soldater er portrettert som barske engler som heltemodig redder sårede barn i sikkerhet – mens de russiske soldatene skildres som tatoverte barbarer som plyndrer, voldtar og skyter gråtende bestemødre i kneskålene mens de ler sin onde russerlatter.

Ok, undertegnede mangler for å være ærlig dype kunnskaper om denne kompliserte krigen, og har ikke noe favorittlag her – men dette stinker lang vei av statsprodusert propaganda.

Menneskerettsorganisasjonen Human Right Watch har kritisert «5 Days of War» for å gi et veldig vinklet bilde av denne voldsomme konflikten, som totalt overser krigsforbrytelsene på Georgias side. Men du ansetter neppe Renny Harlin hvis du ønsker å gi publikum et nyansert innblikk i de geopolitiske spenningene i Transkaukasus.

Du ansetter Harlin fordi han er en rakker på å sprenge ting i filler, og det gjør han så det suser i ørene her. Den finske actionregissøren har virkelig fått mye pyroteknisk futt for pengene sine i «5 Days of War», med god hjelp av militært utstyr lånt fra hæren i Georgia. Så si hva du vil om denne tvilsomme tøysefilmen, kjedelig er den i hvert fall ikke!

«5 Days of War» er dedikert til de over 500 krigsreporterne som har blitt drept det siste tiåret.

Vi starter med en prolog i Irak, der den amerikanske krigskorrespondenten Thomas Anders (britiske Rupert Friend) er på vei til et intervju da bilen hans blir pepret med skudd fra iltre opprørere. Hei, se – der er Heather Graham, i rollen som Anders’ søte journalistkjæreste. Oj, der ble hun skutt og drept i løpet filmens første minutt. Snakk om rask gjesterolle!

De amerikanske reporterne reddes i siste minutt av de fryktløse supersoldatene fra Georgias koalisjonsstyrker. Vel, bortsett fra Heather. Hun er fortsatt død som en sild.

Et år senere planlegger Anders å dra til Georgia, der hans lystige kollega Dutchman (Val Kilmer) hevder at «alt er i ferd med å eksplodere».

I Georgia slår Anders seg sammen med sin trofaste filmfotograf Sebastian Ganz (Richard Coyle), og rapporterer om russernes umenneskelige angrep på sivile mål. Siden OL i Beijing akkurat har startet er imidlertid ingen av de internasjonale nyhetskanalene interesserte i denne krigen. I mellomtiden, i en helt annen del av filmen, prøver Georgias fredselskende president Saakashvili (Andy Garcia, av alle i verden!) å inngå våpenhvile med Russland, mens han bønnfaller USA om hjelp.

Alt er ispedd mye turistreklame, med panoramabilder av idylliske landskap, folkedans, smilende barn med blomster og full «Travel Channel»-pakke. Man kan formelig føle nærværet av «rådgivere» fra Georgias regjering bak kamera i hver bidige scene.

Etter et bombeangrep på en fredelig bryllupsfeiring prøver de to journalistene å hjelpe skjønnheten Tatia (Emmannuelle Chiquri) med å bli gjenforent med familien sin, som er fanget midt i den verste kampsonen. På veien filmer de krigsforbrytelsene til den russiske obersten Demidov (Rade Serbedzija); en diabolsk superskurk med sans for sjakk, tortur og lange enetaler. Herfra dreier alt seg om jakten på minnekortet med disse filmopptakene.

Russerne prøver å få kloa i minnekortet med alle midler, mens Anders risikerer livet for å få opptakene ut på eteren. Etter alt dette avslutter Renny Harlin filmen smakfullt med dokumentar-opptak av georgiere, som gråter sårt mens de viser frem bilder av avdøde slektninger. Wow.

Kanskje jeg tar feil, men det føles en ørliten smule malplassert å melke en krigstragedie for patos, etter å brukt de første 105 minuttene av filmen på å gjenskape action-klisjeer fra åttitallet. Blant høydepunktene: folk som blir skutt et dusin ganger i brystet, i sakte film til tonene av sår pianomusikk. Biler som eksploderer og spinner mange ganger i lufta før de lander i et flammehav. Folk som kaster seg i sikkerhet fra varmesøkende bomber uten å få skrubbsår.

Og ikke minst denne klassikeren: gå med tøff mine i sakte film, uten å blunke mens en bygning eksploderer bak deg.

Som Will Ferrell en gang sang: «Cool Guys Don’t Look at Explosions»:

Så ja, tenkt deg en blanding av «Salvador», «The Year of Living Dangerously» eller «Under Fire» – hvis de var regissert av Michael Bay, på lavt budsjett, med et filmteam fra Bulgaria, under konstant overvåkning fra propagandaministeriet i Georgia.

«5 Days of War» er på alle måter tvilsom, men samtidig skikkelig underholdende hvis du er på det rette humøret. Særlig hvis du har sans for ostete actionruller fra åttitallet. Jeg kan lett se for meg denne filmen på kornete VHS, med for eksempel Don Johnson, Gary Busey, Dolph Lundgren, Maria Conchita Alonso, og en helvetes masse trommemaskiner.

  • Lei filmen her