Når TV-året skal oppsummeres er det én produksjon fra BBC det er umulig å ignorere, selv om den på mange måter nekter å la seg kategorisere: Den seks episoder lange «The Trip» med de britiske komikerne og kameratene Steve Coogan og Rob Brydon.

«The Trip» er en i stor grad improvisert affære i et nær-realistisk univers hvor Coogan og Brydon spiller overdrevne, men likefullt sympatiske varianter av seg selv.

I registolen sitter den ekstraordinært uforutsigbare og alltid interessante Michael Winterbottom, som regisserte Brydon og Coogan sammen i «A Cock and Bull Story» (2005) og «24 Hour Party People» (2002). «The Trip» er en slags fortsettelse av førstnevnte, der de to også spilte seg selv.

Utgangspunktet er at Coogan får et kremoppdrag fra matmagasinet til søndagsavisa The Observer: «Reis rundt i Nord-England, spis på ti forskjellige restauranter og skriv om det magasinet vårt. Ta med deg en venn». Coogan planlegger opprinnelig å reise med sin unge og vakre modell-kjæreste Mischa, som er den av de to som egentlig har peiling på mat.

Men forholdet er i frynser, hun takker nei og reiser hjem til USA. Hvorpå Coogan, riktignok uten særlig entusiasme, overbeviser den alltid godlynte Brydon om å holde ham med selskap.

I løpet av seks dager og episoder blir vi servert ti måltider på forskjellige gourmetrestauranter i og rundt Lake District, Lancashire og Yorkshire Dales i det nord-vestlige England. Det skorter såvisst ikke på vakre naturopplevelser (det skulle bare mangle), men det utgjør egentlig bare et flott bakteppe til den alltid inspirerte dialogen som produseres av det umake paret.

Vi snakker alt fra kjendis-parodier og ordspill til de helt store spørsmålene her i livet. Og ikke minst: Abba. Dersom du ikke hadde et spesielt forhold til «The Winner Takes it All» fra før, kommer du sannsynligvis til å elske den etter å ha sett «The Trip».

Det høres jo egentlig ikke ut som rare greiene på papiret: To venne-kolleger som spiser og prater i seks episoder. Det  er nesten litt klamt, «Min middag med André» som føljetong, liksom.

Men måltidene er bare et hendig åsted for tett samtale, og årsaken til at resultatet har blitt så konsekvent morsomt, rørende og hektende har dels å gjøre med dynamikken som oppstår på grunn av forskjellene mellom de to: Coogan er inne i en slags midtlivskrise, en ensom og forfengelig kvinnebedårer som irriterer seg på grensen til det nevrotiske over at Alan Partridge er den eneste av hans rollefigurer som folk husker. Samtidig klynger han seg til håpet om at Hollywood-karrieren endelig skal ta av.

Brydon er på mange måter hans rake motsetning: Dypt tilfreds med sin mellom-posisjon på den britiske komikerhimmelen og sin trygge, lille familie. Brydon griper nesten patologisk til parodien på heseblesende vis, og ut triller Anthony Hopkins, Woody Allen, Tom Jones, Hugh Grant, Dustin Hoffman, Al Pacino, Sean Connery og Roger Moore, til Coogans store irritasjon.

Samtidig har de konkurranseinstinktet felles og er like mye rivaler som de er venner, og selv om Coogan stadig erklærer at han forlengst har mistet interessen for noe så nedrig som å parodiere Hollywood-stjerner, tar det ikke lang tid før han forsøker å overgå den andre så snart Brydon har satt igang. De kjekler og småkrangler serien igjennom på sjeldent underholdende vis, og duoens nærmest episke passiar rundt  tematikken «hvordan man bør og ikke bør parodiere Michael Caine» er allerede en TV-klassiker:

Dette er to genier i storslag, servert i lavmælt og ettertenksom form.

«The Trip» har så og si utelukkende fått varm mottakelse, med den britiske TV-prisen BAFTA som foreløpig høyeste utmerkelse (Coogan fikk prisen for beste hovedrolle, serien var også nominert til prisen for beste TV-serie). Serien har også blitt klippet ned til spillefilmlengde og distribuert på kino i USA og Canada. Jeg ser ingen gode grunner til du skal velge filmversjonen framfor TV-serien, med mindre du har skikkelig dårlig tid. Ikke bare får du mer for penga, men den henger mer på greip strukturmessig sett.

  • Spillefilmversjonen kan du leie her.