Har jeg forresten nevnt at jeg liker dinosaurer skikkelig, skikkelig godt? For det gjør jeg, altså, selv om jeg ikke har pleid kjærlighetsforholdet i særlig grad siden barneskolen.

Fram til jeg oppdaga «Star Wars» (noe jeg nesten ikke gjorde fordi jeg og bestekompisen min var opptatt med å spille «Jurassic Park» på Super Nintendo) var det få ting som var viktigere i livet mitt enn kjempedigre skrekkøgler fra millioner av år siden. Det var en altoppslukende fascinasjon som sannsynligvis var med på å gjøre meg til nerden jeg er i dag.

Jeg leste store og godt illustrerte bøker om dem, visste hvilke som tilhørte jura eller kritt og uttalte de kronglete latinske navnene på så veslevoksent vis at du nesten kunne spydd. Jeg brukte bursdagspenger på dinofigurer, som denne karen:

I dag er jeg en voksen mann som fortsatt spiller tv-spill, leser tegneserier og skriver for Comoyo Filter i stedet for å dekke utenrikspolitikk. Mitt indre barn er altså fortsatt til stede, men et sted på veien føler jeg at jeg mistet kontakten med min indre dinosaur.

Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje årsaken er så enkel som at jeg en dag nådde et toppunkt?

«Jurassic Park» har gjort kinocomeback i 3D, og tommeltvinningen over hvorvidt jeg skal løse billett (jeg hater 3D) får meg til å tenke tilbake til da jeg var ti og bilturen til kinoen for å se «Jurassic Park» var selve signingsferden for dinointeressen.

Å sitte i mørket i en tid da filmtrailere og sniktitter og avsløringer på internett (og internett generelt) var en ikke-sak og se dinoene komme trampe inn på lerretet var en milepæl. Å omsider få se en levende T-Rex stå der med de store tennene og de komisk små armene (kilde til mang en vits i glimrende Dinosaur Comics) var krona på verket.

Historien kjenner du sikkert. Dinosaurer er blitt klona av vitenskapsfolk som har fått DNAet deres fra forhistoriske mygg som sugde dinoblod og deretter ble kapsla inn i kvae. Millionær lager dinopark. Kaos oppstår.

Godt rammeverk, men viktigere enn Frankenstein-moralhistorien i «Jurassic Park» er effektene. Da jeg i mai prata med effektmannen Sven Martin, ansvarlig for drager og annen moro i «Game of Thrones», fortalte han at dinosaurfortellingen er favoritten fordi den representerte «overgangen fra stop- eller go-motion til dataanimerte vesener».

Filmen har begge deler, personlig er jeg nok svakest for de praktiske effektene.

Særlig gjelder det den animatroniske tyrannosauren som Stan Winston og kumpaner tryllet frem. T-Rex er på mange måter dinoverdenens leading man, en Clooney for paleontologiske tider, og her ser den bare så RIKTIG ut:

Spesialeffekter dateres kjappere enn skolemelk (foruten dinosaurer var mitt tidlige nittitall også preget av sure melkepakker), men jeg tror ikke at noen til dags dato har laga en bedre T-Rex enn den vi ser vræke biler og utedoer i det som vel må kalles filmens store nøkkelscene, den vi alle var der for å se.

Herrejemini. De så jo helt levende ut. Jeg var i dinoekstase der jeg satt. Brydde jeg meg i det hele tatt om folkene som skulle skrike, løpe og bli spist? Jeg er faktisk oppriktig usikker.

Jeg vet at jeg ikke likte ungene noe særlig. Den kløninga med lommelykta? Ærlig talt. Og det ansiktsuttrykket til Lex når broren får støt? For gråtete. Ellie? For mye mas om unger. Grant? Han kunne vært triveligere mot unger.

Og så husker jeg at jeg ikke likte Ian Malcolm noe særlig i starten, noe som er spesielt teit siden Jeff Goldblum gjør filmens desidert mest minneverdige rolle.

Kanskje han var for sarkastisk og sær for et ungt sinn som også likte den ukompliserte ninjaskilpadda Leonardo bedre enn den syrlige ninjaskilpadda Raphael. Dessuten var jo Malcolm rimelig negativ til hele parken, noe jeg syntes var en rimelig teit holdning. De hadde jo for svingende klart å lage dinosaurer!

Forøvrig var jeg en rimelig rund gutt som gjerne fikk høre fra jevnaldrende (i noe mindre diplomatisk ordelag enn her) at jeg var en rimelig rund gutt, så jeg syntes det var litt dumt at Newman fra «Seinfeld», den eneste feitingen, var den største teitingen.

Adjø identifikasjon, liksom.

Forresten, du hadde denne smårundingen også, som heller ikke var særlig kul.

Han minner om en ung Jonah Hill i så stor grad at det vanskelig å tro at det ikke er ham, men rollen tilhører altså den høyreiste superkjendisen Whit Hertford som alle har hørt om:

Ser ut som han har klart seg fint, da.

Alt dette var uansett bagateller, for dinoene var stjernene. Og der filmen gjorde T-Rexen riktig, gjorde den også en utrolig god jobb med å få velociraptorene til å fremstå som det nifseste som noensinne har levd.

Selv det at lydene deres kom fra skilpadder som para seg kunne ikke legge noen demper på den buksetissende stemninga de frembrakte.

Presisering: Jeg tissa aldri i buksa på grunn av raptorene.

På en måte var det passende at drapsmaskinene med den verste kloa ble fremstilt av de samme folkene som jobba med gummidraktene i «Aliens».

Det må forresten nevnes at raptorene egentlig minnet mer om deinonychus i størrelse, men selv om jeg klarte å uttale det navnet før jeg fikk tosifret alder var det kanskje for vanskelig for kinogjengere flest og man gikk for raptorer.

Greit nok. Navnet spiller mindre rolle i det iskalde øyeblikket hvor Muldoon feiler jegerprøven og ytrer sine berømte siste ord:

– Clever girl.

Sånn forøvrig finnes det en hel del planteetere i filmen. De er greie, de, men komigjen’a. Når den beintøffe triceratopsen ikke engang får stange noe (selve poenget med en triceratops!) men i stedet bare må ligge der som en syk ku er det kjøtteterne som blir stjernene. Det levde jeg fint med.

Hvor mange tiåringer er det egentlig som har brachiosaurus som favoritten sin uansett?

Der de spyttende dilophosaurusene som kverker Newman (ok, han heter Nedry, men hei) er moroklumpene og raptorene skurkene, er T-Rex filmens antihelt. Først plagsom, Malcolm-mosende og advokatspisende.

Så raptordrepende deus ex machina-redning mot slutten av filmen, noe som er perfekt fordi alle egentlig har lyst til å være venn med en tyrannosaur.

Det er som om den sier «dra, dere, jeg ordner opp her.» Og det siste brølet er så majestetisk, så definitivt.

Til en tiåring etterlater det et budskap like enkelt som det er skjellsettende: «Føkk yeah! Dinosaurkompis!»

Men hvor går man når man har nådd toppen av fjellet? Hvor vender man seg etter at en livslang (kort liv, men likevel) fascinasjon har kulminert i å oppleve en perfekt og lys levende T-Rex? Hva er neste skritt når man kan beundre raptorene om og om igjen på sylskarp VHS-teip?

Som sagt: «Star Wars».

Joda, jeg så «Jurassic Park: The Lost World» én gang og hadde ikke behov for mer, selv om jeg hadde lært meg å verdsette Malcolm. Jeg pusla med å tegne dinoer, men det fisla bort.

Selv ikke dette glimrende lyspistolspillet i arkadehallen hvor jeg jobbet mange år senere klarte å tenne gnisten:

Ok, så var det ikke så glimrende likevel. Jeg så aldri «Jurassic Park 3», og hører fra dem som gjorde det at det kanskje var like greit.

Men! «Jurassic Park 4» er på horisonten, noe som kanskje ikke blir helt rumpeballe så lenge regissøren heter Colin Trevorrow og har stått bak både indiesjarmisen «Safety Not Guaranteed» og denne helt fantastiske kortfilmen:

«Is it such a shock that your mother wants ta fuuuuuuck?» Jeg har ikke ord. Det er litt merkelig at akkurat Trevorrow er plukka til jobben (han var forøvrig også på ryktelista for «Star Wars: Episode VII»), men vi kan jo krysse fingrene for at noen har sagt «faen heller, vi kjører hele det pompøse varemerket vårt på båten og lager noe rart, lavmælt og gøy i stedet».

Kanskje vil firern være en litt snublete dinofilm hvor Aubrey Plaza fra «Safety Not Guaranteed» (og, jada, masse annet) har den samme typen stirrekonkurranser med tyrannosaurer som hun hadde med Joe Biden:

Skjønt, kanskje ikke, så lenge manus er ferdigskrevet fra «Rise Of The Planet Of The Apes»-folkene. Kan vi i det minste trøste oss med at en ekte klona dinopark en dag blir realitet?

Nei.

DNA, selv om det er lagra i mygg og kvae, brytes ned så kjapt at det etter bare 521 år er ubrukelig. Så lenge 65 millioner år skiller oss fra T-Rex og vennene hans vil de tragisk nok aldri få smaken på det søte, søte blodet som flyter i årene våre.

Bittersøtt, men for å sitere Bogart:

– Vi vil alltid ha «Jurassic Park».