Det går vel ikke an å overvurdere den enorme innflytelsen «The Office» har hatt på verdens komiserier – i årene etter den britiske versjonen, og i kjølvannet av suksessen til den amerikanske versjonen, ble det knapt laget store sitcomproduksjoner av typen «Friends» lenger.

Derimot skulle alle komiserier lages som liksomdokumentarer, og handlingen skulle foregå på en vanlig middelklassearbeidsplass, gjerne et kontor.

Slik sett skiller ikke «Workaholics» seg nevneverdig fra de siste års komitrender, annet enn at denne er særdeles lite familievennlig i form og språk. Her flyter det over av penisvitser, drikking og generell politisk ukorrekthet.

«Workaholics» er en lavbudsjettsserie i ordets rette forstand, produksjonsmessig ser det ut noe VGTV kunne ha stablet på bena. Før Comedy Central så potensialet og ga denne gjengen kontrakt lagde gutta i hovedrollen en webserie ved navn «5th Year», og guttas bakgrunn syns.

I serien møter vi de tre kompisene Blake Chesterfield, Adam Devine og Anders «Ders» Holmvik som jobber med telemarketing og bor sammen i et slitent kollektiv. De er alle håpløst single. På fritiden liker de å feste. Hardt.

De tre møttes på college, men etter endte studier skjøt aldri karrierene deres fart. Voksenlivet er en skuffelse og alt handler i stedet om festing og gettin’ waaasted. De begynner etter hvert å bli litt gamle for denne livsstilen, uten at det ser ut til å påvirke dem nevneverdig.

Det er et sørgelig og patetisk skue – på en ustyrtelig morsom måte. «Den unge alvorsgenerasjonen» ser ikke ut til å ha nådd California helt ennå.

«Workaholics»‘ udiskutable styrke er dynamikken mellom de tre kameratene. Skuespillerne i hovedrollene har jobbet lenge sammen, og det skinner igjennom.

Serien er selvsagt ingen high brow-affære, men tross tilsynelatende dumskap er alt gjort med fingerspissfølelse og glitrende timing. Det ligger et stort hjerte i bunn av alt som blir sagt og gjort. De tre rollefigurene operer på samme intellektuelle nivå som Stifler i «American Pie»-filmene, og det er ment som et kompliment.

Om jeg skal ta på ekstra strenge kritikerbriller er det kanskje ett og annet å sette fingeren på, rent helhetsmessig. Det er korte episoder, ca. 20 minutter, og «plottet» i de fleste episodene er mildt sagt tynt. Men «Workaholics» er en sketsjebasert serie og plottet i hver enkelt episode er sånn sett ikke i førersetet.

Med fare for å ta munnen for full: «Workaholics» er noe av det morsomste som har blitt satt opp på norske tv-skjermer på årevis. Dersom du liker serier som «It’s Always Sunny in Philadelphia» og «Eastbound & Down», har du noe godt i vente her.

Kultfilmen «Office Space» (1999) er forresten også en åpenbar inspirasjonskilde.

Du blir kanskje ikke smartere av å se på «Workaholics», men det er viktig å le med magen i blant også.