«Havet gir og havet tar, het det i gamle dager. Mange vendte aldri tilbake. »

Slik starter «Berserk mot sydpolen»,  som har premiere på TVNorge torsdag kveld (kl. 20.30) trass i at familiene til to av de tre som forsvant på havet har gått rettens vei for å få den stoppet. Hvis de ordene låter kjent, kan det være fordi de tidlig i fjor ble ytret av ekspedisjonsleder Jarle Andhøy på Berserk-skuta.

Det var noe av det første han sa til media etter at mannskapet på Berserk-skuta forsvant den 22. februar 2011. Det var ikke nødvendigvis en heldig uttalelse.

Andhøy, en kar med en frikeraktig, anti-autoritær fremferd som vendte seg imot ham når katastrofen var et faktum, ble nødt til å sortere ut og stå til ansvar for en tragedie som spente over jurisdiksjonen til flere land og rettsoppfatningen i flere verdensdeler, deriblant et kontinent Andhøy selv anså som ingenmannsland.

Folkemeningen var mot ham, og ærlig talt, hvorfor skulle den ikke være det? Tilliten og tålmodigheten med det spekulative forholdet til døden folk som driver med slike ekstreme aktiviteter utviser er, for å si det mildt, tynnslitt hos mange. På sett og vis er den emosjonelle reaksjonen som rammet Andhøy & co nede i Antarktis en variant av harmen som for eksempel inntreffer idet en ekstremsportgjøk plutselig henger i Trollveggen en sommerdag: Førstereaksjonen vil for mange være, det er synd å si det: La ham henge. Vi har ikke råd til å sponse andre menneskers dødsforakt. Selvsagt, og heldigvis, blir det med den flyktige tanken. Folk reddes, koste hva det koste vil (og det koster en god del).

Det som skjedde nede på Sydpolen var annerledes: Berserk-teamet var fullstendig klar over at hjelpen de kunne få om noe gikk galt var ytterst begrenset. De forventet svært lite annet enn å få gjennomføre ekspedisjonen uten innblandinger.

«Berserk mot Sydpolen» portretterer Andhøy og Berserk i det han tar seg gjennom nordvestpassasjen, bak og ned gjennom Stillehavet, via Japan, New Zealand og til slutt til Sydpolen.

Når det kommer til spenning, historiene som fortelles og bildematerialet som vises, er dokumentarserien er en triumf. Den er nådeløst bra. Jeg har ikke lyst til å si for mye om siste episode, som tar for seg den tragiske avslutningen, utover at den som varslet er neddempet og annerledes.

Men før det, skjer det ting: I første episode får du se sofagrisen Christian Foss og Andhøy, to kliss nakne bleike nordmenn, fange laks i en elv med bare nevene mens en velfødd bjørnefamilie står like ved siden av og ser på. Jeg har ikke sett på maken.

Jeg har heller ikke sett på maken til det helvetes levenet som oppstår når ekspedisjonen etter mye om og men ankommer russernes atomubåthavn i Øst-Petropavlovsk, Kamsjatki. Ett av ekspedisjonsmedlemmene blir allvorlig nedkjølt etter en dukkert i havnebassenget (dama han sier at han forsøkte å redde ender opp i koma). Et annet av ekspedisjonsmedlemmene blir så tungt jult opp av noen russere at han må sendes tilbake til Norge, og Andhøy må mønstre noen russere for å komme seg videre med skuta.

Du vet hvordan Lars Monsen-programmene portretterer den slitsomme søndagsturen du ikke orker, slik at du slipper? Berserk-serien er ikke så ulik, selv om den er mer bajas-aktig og spiller med vesentlig høyere innsats.

Den vil tale til de som finner en brutal romantikk i isødet, i havet og i ensomheten, den actionpakkede munketilværelsen som Berserk-mannskapet utsetter seg for. Det er derfor det har vært så viktig for Andhøy å få vist serien, sier han: Den viser at dette var noe de som var med inderlig ønsket å gjøre, at de bærer på en dragning mot slike ekstreme situasjoner som ikke lar seg kue, trass i at så godt som alt annet er mer bekvemt og tryggere.

Det rettslige etterspillet og den kontroversielle avgjørelsen om å lage en tv-serie gjør at vi som seere blir nødt til å i det minste forsøke å vurdere intensjonene til de avdøde på skipet best mulig. De tre som ble igjen ved skipet da de nådde Sydpolen, og aldri ble sett igjen. Hvor lett er det? Serien argumenterer godt for at dette ville vært i tråd med deres ønsker. Mannskapet er i ekstase når de ser sitt første isfjell, og når de glir forbi Ernest Shackletons hytte bryter det ut andaktsstemning i båten.

Sånn sett lykkes serien så godt som man kan forvente. For det lar seg ikke gjøre å unnslippe konteksten her, samme hvor mye serien prøver: I det øyeblikket de som endte opp med å forsvinne går til bords i skuta, er de dødsdømte menn, og det vet seeren. Det skal godt gjøres å holde den morbide, skjebnesvangre fascinasjonen på mer enn en armlengdes avstand, og om «Berserk mot Sydpolen» ikke nødvendigvis er juridisk problematisk, så unnslipper den ikke de vesentlige moralske kvalene som følger med å la en virkelig katastrofe danne klangbunen for sprek eventyr-tv.

Det er simpelthen for dramatisk, perverst perfekt avslutning på historien. TV-serien forsøker å løse problemet med å fortelle andre historier, historier om utferdstrang og naturprakt og at det finnes måter å leve et liv på som er helt annerledes enn det de fleste av oss velger.

Den lykkes, så vidt det er – men det må være en forferdelig bitter seier for de involverte.