Siden telefonen har ringt i hele dag får jeg bare tilstå min popkulturelle brøde – her og nå.

Ja, jeg var programleder for to sesonger av svorske Big Brother, i 2005 og 2006. Ja, det var gøy og rart, og selv om jeg lever til år 2030, vil det stå ”BB-Brita” i nekrologen min (hvis noen skriver en).

Jeg var både stolt og litt flau på samme tid, tross alt skulle jeg fylle skoene til storheter som Arve Juritzen og Trygve Rønningen. Ingen av dem vil bli kalt BB-Arve eller BB-Trygve i sine nekrologer, men det sier vel mer om deres fornuftige jobbvalg etterpå enn om mine.

 

Det var en norsk-svensk samproduksjon. En gang i uken dro jeg til Stockholm for å – hm – ”lede” det direktesendte utstemmingsprogrammet sammen med min svenske kollega (henholdsvis Adam Alsing i 2005 og Hannah Rosander i 2006, begge var superkjendiser).

Huset lå et godt stykke utenfor sentrum, i et øde havneområde, og fra utsiden så det bare ut som en lagerbygning.

Vi fikk en kort omvisning før noen flyttet inn, og det var både nifst og fascinerende. Huset i seg selv var ikke stort, men rundt det snodde det seg mørke korridorer, med kameraer hver femte meter – og i kontrollrommet satt tålmodige, unge mennesker og logget hvert eneste minutt. Det var en lydløs, effektiv, smidig maskin.

Og én person kom til å vinne én million kroner ved å slå den.

 

Men jeg trodde virkelig ikke at noen ville orke å slepe seg helt ut til huset i vinterkulden for å være publikum i studio – som også var iskaldt – og de første månedene var det jo ganske skrint med folk, også.

Dog – hver søndag kveld dukket den samme gruppen opp: trinne, førtidspensjonerte menn og kvinner med flagg, brev og innimellom suvenirer til deltagerne – teddybjørner og små, nusselige dikt.

Jeg syntes det var en pussige ”målgruppe” helt til en av dem jublende fortalte meg at det var slik de tilbragte dagene og kveldene sine: med å gå fra en tv-innspilling til en annen.

Det var ikke det at de likte BB så godt (noe de for så vidt gjorde), å være tv-publikum var hobbyen deres. BB eller Allsång på Skansen – de var like entusiastiske.

Men de kunne navnene på hver eneste deltager, og ventet åndeløst på hver skandale, og etterpå gikk de hjem og så det hele på video.

 

Utover våren ble de en slags skrullete helgefamilie som det faktisk var morsomt å være sammen med. Kommer Åsa-Nisse i kveld? Har han med seg Olle og Lulle? Jada. Hver søndag.

Et personlig høydepunkt i min BB-karriere (i min karriere i alminnelighet) var Olles treskjæring – av meg. No kidding. Jeg har en treskjæring av meg selv et eller annet sted i leiligheten, laget av en pensjonert lastebilsjåfør.

Ingen av oss programledere fikk vite mer enn de som må ha sett dette på tv – en oppsummering av uken som hadde gått, hva vi skulle snakke med deltagerne om akkurat den kvelden, og limet på konvolutten med den ustemtes navn på var så ferskt at det var seigt.

Også kom de ramlende ut, én etter én hver søndag, gråtende, fnisende, ulykkelige, glade. De hadde for lengst glemt at de var blitt overvåket 24 timer i døgnet – for dem var direktesendingen de eneste gangene de ”syntes”, og de pyntet seg manisk deretter. Vi skal på tv i kveld! Flytt deg fra det toveisspeilet jeg har glemt er der!

 

Jeg må google litt for å minne meg selv på hvem som vant når – Britt i 2005 og Jessica i 2006 – og kommer plutselig på en rar og søt situasjon tidlig om morgenen etter at Jessica hadde vunnet.

Jeg sitter i den nesten tomme frokostsalen på hotellet (det var tidlig), og tenker på ingenting, da tre tynne, bleke ungdommer i jeans og caps stille tusler over gulvet.

Jeg har da sett dem før? De forsyner seg fra buffeten uten å si noe, setter seg ved et bord lenger inne i salen og begynner å lese avisene, som skriker JESSICA! i enorme typer.

Og plutselig ser jeg det – det er Jessica og to av de svenske guttene. Uten sminke, uten hysteri og hyl, var de bare tre utslitte unger.
Hun riktignok en million kroner rikere, men likevel.

Da jeg reiste meg for å gå kikket de opp. Og så nikket vi til hverandre – og det var det.

For Jessica må det ha vært et genuint sjokk å komme ut, og oppdage at hun hadde vært oftere på svenske forsider i løpet av 100 dager enn Göran Persson.

Så fikk hun da også forstørret brystene sine i ren festrus. Og angret på det siden.

Kan hende noen gjør det samme i år – husk at menn kan i våre dager putter silikon i sine pecs – eller kanskje noen donerer vinnersummen til veldedighet.

Jeg mener, noe kan jo ha skjedd på fem år?

Uansett – i kveld begynner moroa. Og den varer helt til jul.

 

PS: En sen høstkveld, langt ute på den engelsk landsbygda – den lokale dyrebeskyttelsen er samlet, i varme fleecejakker og ullskjorter, og de er spente og glade over å slippe ut en håndfull foreldreløse grevlinger de har stelt det siste året.

Lederen, en eldre herre, holder en liten tale om det fantastiske arbeidet de har gjort, pluss noen grevlingvitser, til almen munterhet blant den lokale dyrebeskyttelsen.

Så snur han seg, mot en hutrende ung mann med mascara og frosne hender dypt nede i designerjeans, og sier:

– Og hvem er bedre skikket til sende våre grevlinger ut av sine bur enn Big Brother-vinner Peter!

Og alle de seks medlemmene av den lokal dyrebeskyttelsen jubler.

Helt sant. Programmet heter Wildlife SOS og går i evig reprise på Animal Planet.

And the moral of this story is…  😉