En biolog, en antropolog, en psykolog, en lingvist og en landmåler går – nei, ikke inn på en bar – men inn i en fryktelig naturkatastrofe-sone.

Der har et uforklarlig biologisk fenomen etablert seg, på forskjellig vis ødelagt alle som tidligere har forsøkt å utforske det, og truer nå med å vokse inn i tett befolkede områder.

De fem har sine grunner til å påta seg det som etter alle solemerker er et selvmordsoppdrag, og det de oppdager og hvordan det utspiller seg i tid og rom har fått filmkritikere i USA til å overgå hverandre i superlativer de siste dagene.

Kort sagt er filmen «Annihilation» med Natalie Portman og «vår egen» Tuva Novotny i to av hovedrollene some next level shit, en «visjonær opplevelse av monumentale dimensjoner» og en «mesterlig prestasjon om både det fryktelige og det ekstatiske ved den mikrobiologiske verdenen» ifølge en av dem som har sett den.

«En skremmende, kosmisk reise», ifølge en annen.

Et «voldsomt og syrlig blikk på kunstig intelligens som stiller provoserende spørsmål om hva som definerer menneskeheten», ifølge en tredje.

Så da er det bare å bestille kinobillett, eller?

Nei, med mindre du tilhører den ene prosenten av våre lesere som befinner seg i USA er det nok ikke det.

I resten av verden har nemlig filmstudioet Paramount – som ga «Ex Machina»-regissør Alex Garland et budsjett på 55 millioner kroner og fire år for å realisere Jeff VenderMeers prisvinnende science fiction-roman som film – solgt filmen eksklusivt til Netflix.

Produsentene kranglet

Det skjedde rett før jul, bare noen måneder før filmens oppsatte premieredato, og er årsaken til at «Annihilation» heller ikke kommer på kino i Norge, bekrefter Paramounts norske distribusjonsselskap UIP overfor Filter Film og TV.

Ifølge The Hollywood Reporter ble beslutningen tatt på bakgrunn av publikums tilbekemeldinger i testvisninger, som indikerte at filmen var «for intellektuell» og «for komplisert» for det brede publikum.

Det skal ha ført til en aldri så liten maktkamp mellom to av produsentene, der den ene (Scott Rudin, som også produserte «Ex Machina») nektet den andre (Dan Ellison, som nylig tapte mye penger på «Geostorm») å gjøre endringer i filmen – blant annet for å gjøre Portmans rollefigur mer sympatisk og gi filmen en annen slutt. 

At nettopp Paramount for to år siden hadde en stor hit og kunne bade i priser etter «Arrival», en annen film i scifi-land med et smart budskap og en sterk, kvinnelig hovedrolleinnehaver, fikk tydeligvis ikke hjelpe etter at studioet gikk på smell etter smell i fjor (verken «Transformers 5», «Baywatch» eller «Ghost in the Shell» innfridde forventningene).

Å dumpe «Annihilation» på Netflix kunne hvertfall gi dem deler av produksjonsutlegget tilbake.

Fint for dem – men taperen er publikum, som aldri får se filmen slik den var ment. Det har regissøren selv vært bemerkelsesverdig åpen om:

«Vi lagde filmen for det store lerretet. Det er en rekke ting vi ville gjort annerledes (hvis det var avklart at filmen ikke skulle på kino, journ.anm.). Vi ville bokstavelig talt filmet den annerledes, hatt en annen prosess», sa han i et intervju nylig.

– Noen ting fungerer ikke på tv, og det gjør at filmskaperen må ta andre hensyn. Verktøykassa er mer begrenset. Det begynner med kamera-arbeidet, når du velger utsnitt, dybde og perspektiv, men det gjelder i enda større grad i klipperommet, der du avgjør hvilken hurtighet du legger deg på og hvor subtil du kan være. Du kan ikke regne med at publikum er like tilstede og har den samme tålmodighetsgrensen, forklarer Ulrik Eriksen, filmspaltist i Morgenbladet (og tidligere også for oss).

Tror Netflix vil droppe filmer helt

Kort sagt, mener han, at filmer som fungerer best på en strømmetjenester er verbale, kjappe og tydelige – mens de bildefokuserte, subtile og kanskje mer mystiske produksjonene egner seg dårligere i tv-stua.

– Jeg kan tenke meg at det er dette Garland hinter til. På kino har du en måte å gjøre ting på som fordrer at du har et publikum som er litt på. Og flere anmeldere sier jo at «Annihilation» er en film du for all del ikke må se på tv, sier Eriksen.

Det er ikke nytt at Netflix kjøper filmer som opprinnelig var tenkt for kinodistribusjon. Selskapet har vært tilstede på filmfestivaler i flere år og fylt handlekurven med titler (som Tommy Wirkolas «What Happened to Monday» for noen år siden). Det vekker likevel oppsikt at det skjer med en stor, dyr og stjernespekket studiofilm.

Paramount solgte også «The Cloverfield Paradox» til Netflix, men den avgjørelsen var mer forståelig når filmen viste seg å være en stinker. Faktisk i den grad at «rett på Netflix», ifølge enkelte kommentatorer, begynte å få den samme klangen av flopp som «rett på video» i gamle dager.

Det er et inntrykk «Annihilation» ser ut til å bøte på, men Ulrik Eriksen mener like fullt at Netflix’ strategi er feilslått. Rettelse: Helt feilslått.

– Personlig tror de kommer til å gi opp denne strategien. Ikke i den forstand at de vil begynne med å finansiere spillefilmer for kinodistribusjon, slik konkurrenten Amazon gjør. Jeg tror tvert imot de kommer til å droppe opp hele spillefilmen som format, og heller bruke alle pengene på serier, som passer dem bedre. Det er noe med forholdet mellom kostnad og spilletid som ikke går opp for Netflix – de får ikke nok bang for the buck – og tilbake sitter du med filmskapere som er irriterte, sier Eriksen.

Der har han støtte i en fersk analyse som viser at Netflix har drastisk redusert antallet filmer i katalogen, mens det pøses ut nye serier i et voldsomt tempo.

– Nå spekulerer jeg vilt, men Netflix har sinnsykt mye penger, kan gjøre hva de vil og teste ut forskjellige ting. For dem koster det ikke så mye å kjøpe verdensrettighetene til en film som «Annihilation», men jeg tror de vil se at verdien i den ikke er så stor for dem. Og hadde jeg vært produsent hadde jeg heller solgt til Amazon, som har tilsvarende finansielle muskler, men gir filmene kinodistribusjon i tillegg til å streame dem, sier Eriksen.

For om en Netflix-deal kan sikre bånnlinja er det neppe særlig attraktivt for filmskaperne å se åndsverket sitt mugne i en bortgjemt del av et gigantisk, digitalt bibliotek kort tid etter slippet.

– Da Noah Baumbach og Bong Joon-ho sto på Cannes-festivalen og takket og bukket for at Netflix finansierte de siste filmene deres, må de innerst inne ha kjent på at de hadde signert en avtale med djevelen, mener han.

– Så bra som «The Meyerowitz Stories» var, er det jo ingen som snakker om den i dag. Mitt inntrykk er at mange ikke engang har fått med seg at Baumbach har kommet med en ny film. Hadde den gått på kino hadde den vært en av fjorårets store snakkiser.