OK, dere får unnskylde den tabloide overskriften. Det er tross alt mange andre, svært gode grunner til å viderebringe nyheten om at Jesper Ganslandts «Blondie» får verdenspremiere under (sideprogrammet Venice Days på) årets filmfestival i Venezia (som åpner 29. august).

For eksempel at Ganslandt er en av broderfolkets mest interessante regissører det siste tiåret, ofte knyttet til den såkalte «Gøteborgsbølgen» av unge filmskapere. Begge hans to tidligere filmer, «Farväl Falkenberg» og «Apan», fikk faktisk også premiere under festivalen i Venezia.

«Blondie» virker ut fra de sparsomme detaljene om plottet -tre voksne søstre som flytter hjem igjen til sin mor -som en litt streitere film, kanskje et mulig mainstreamgjennombrudd? Ikke minst siden filmens familie spilles av tre svært kjente fjes hos broderfolket: Carolina Gynning er programleder, glamourmodell, forfatter (!) og vinner av svensk Big Brother 2004.

Helena af Sandeberg fikk sitt gjennombrudd i den populære TV-såpen «Rederiet» -her hjemme husker kanskje noen henne som Bim i «Cornelis»-filmen. Eller kanskje fra en liten rolle i mildt sagt forglemmelige norske «Mars & Venus».


Moren spilles av Marie Göranzon, en seriøs teaterskuespillerinne med lang og allsidig karriere, men kjent og folkekjær også på denne siden av svenskegrensen for sin rolle som Margareta i ørten «Beck»-filmer.

Og altså -på toppen av denne meget folkelige kransekaka -et filmcomeback for Alexandra Dahlström (første langfilm siden floppen «Mañana» (2008)). Altså Elin fra «Fucking Åmål».

«Blondie» har ordinær kinopremiere i Sverige den 23. november. Og med en miks av en slik (på papiret) ultrafolkelig casting, og Ganslandts (over)oppriktige, inderlige stil, tør vi sette pengene på at dette enten blir massiv suksess eller en nær-øegendarisk kalkun. Ingenting mellom der er egentlig mulig. I en uttalelse til moviezine.se (som også var de som slapp nyheten om Veneziapremieren i dag) sier Ganslandt følgende:

Det är en ära att få återvända till Venedig och Venice Days för premiären av min nya film. De två tidigare gångerna har jag känt lite som om man serverade alla en helt ny maträtt: «Jaha, hur tycker ni det smakar då?».

Den här gången med «Blondie» är det mer som att komma med en fyrverkeripjäs. Det är bara att tända på och kolla på spektaklet!