Sortmetallmusikeren Sina fra Iran har ofret mer for musikken sin enn de fleste.

Da han sto på scenen under Infernofestivalen i fjor med enmannsprosjektet From the Vastland var det en drøm som gikk i oppfyllelse, men drømmen var alt annet enn ufarlig.

Sortmetall er nemlig ikke et musikkuttrykk som blir sett på med blide øyne i hjemlandet.

– Han risikerer livet for å komme til Norge og spille black metal, forteller dokumentarregissør Fredrik Horn Akselsen.

Sammen med filmprodusent Christian Falch (de to har tidligere laget eksorsistdokumentaren «The Exorcist in the 21st Century») står han bak filmen «Blackhearts», som følger tre sortmetall-fans fra forskjellige hjørner av verden med det til felles at de er fascinert av norsk sortmetall.

Der tidligere dokumentarer om sortmetall ofte har fokusert på historikken – kirkebranner og drap inkludert – har Akselsen, som ikke er personlig tilknyttet musikkscenen, ønsket å si noe om hvor kulturen står i 2014.

Fokuset ligger på kontrasten mellom sortmetall-fanatikere i utlandet, som nærmest behandler ekstrem-mytene rundt den norske scenen fra 90-tallet som en ideologi, og realiteten ifølge regissøren gjerne møter i dag – avslappede familiefedrene med Posten-jobber som hovedsaklig holder på med sortmetall fordi de liker musikken.

Med sortmetall som ramme er håpet å kunne ta opp temaer som opprør, ytringsfrihet, politikk og religion. Å følge Sina falt seg naturlig i den sammenhengen, og  som resultat har iraneren allerede fått livet sitt snudd på hodet – på godt og vondt.

Blackhearts1

– Han fikk mulighet til å oppfylle drømmen han har hatt i 15-20 år. Sina hadde aldri spilt musikken sin offentlig, bare sittet for seg selv med hodetelefoner og gitt ut bootlegs via østeuropeiske selskaper. Så fikk han spille med heltene sine, det var vanvittig for ham.

Å spille i Norge har imidlertid gjort Sina utrygg i hjemlandet. Per dags dato har Sina fått midlertidig oppholdstillatelse i Norge gjennom SafeMUSE, et trygg havn-prosjekt for musikere.

Her har han fått bo i Orkdal i Sør-Trøndelag, hvor også Falch bor, og han har fått et stipend for å spille inn en plate med medlemmer fra norske sortmetall-band.

Foreløpig er det usikkert om Sina får bli.

– Han er veldig klar over faren, og håper han kan bli. Nå jobber vi veldig hardt for det.

Det er mange etiske avveininger som må tas når man går inn i et dokumentarprosjekt av denne typen.

– Er det med livet med innsats så går det ikke, sier Akselsen.

– Vi har vært veldig tydelige på at vi vil klippe bort ting om han må tilbake til Iran.

I et klipp fra filmen (se det i videospilleren øverst i saken) ser man Sina diskutere den skjulte metall-karrieren sin med moren og en kompis.

Blackhearts3

– Kan de også komme i fare på grunn av dokumentaren?

– Som jeg har forstått på ham skal det gå greit, fordi foreldrene gjør ikke noe ulovlig i selve klippet. Ikke vennen hans heller. Det er først hvis de gjør noe beviselig islamfiendtlig at det blir galt.

På samme måte som mange av de medvirkende i «The Act of Killing», den Oscar-nominerte dokumentaren om folkemordet i Indonesia, ikke kunne krediteres på rulleteksten av hensyn til deres sikkerhet, er det også navn som vil være fraværende i Akselsens film.

– Det var ikke helt ufarlig å filme en black metal-artist i Iran, sier Akselsen.

Han har ikke selv vært i Iran for å filme, og epost-forespørsler om hjelp ble gjerne bryskt avvist.

– En iransk produsent skrev «nei, og slett den eposten og skriv aldri til meg igjen.» Det var ganske tydelig at det var høyst uaktuelt for noen å på noe som helst vis være involvert i en vestlig produksjon, særlig en om black metal.

Hvordan Akselsen til slutt fikk i stand filmingen kan han av naturlige årsaker ikke fortelle detaljene rundt.

«Blackhearts» skal nå presenteres under dokumentarfestivalen Sheffield Doc/Fest i juni, til tross for at en del av innspillingen ennå gjenstår.

– Vi har tatt mål av oss om å lage en internasjonal dokumentarfilm, og så langt har vi fått mer interesse i utlandet enn i Norge.

Selv om historien om Sina har utviklet seg til å bli hovedtråden i filmen følger han også to andre sortmetall-musikere, begge ekstreme personligheter på hver sin måte.

Den ene, Kaiadas, er et gresk parlamentsmedlem for partiet Gyldent Daggry som har hentet inspirasjon fra sortmetallens nasjonalistiske sider (foreløpig den delen av filmen som står mest uferdig), mens Hector er en satanist fra Colombia.

Sistnevnte kom til Norge for å spille på Trondheim Metal Fest og ble kilde til et par av dokumentarens lystigere øyeblikk.

– Vi fikk blant annet filmet et satanistrituale i kjelleren til Trondheim Vandrerhjem. De samlet steiner fra Nidarosdomen-området, vann fra Nidelva og sand fra den lokale barnehagen som de brukte i ritualet, forteller Akselsen.

– Det var visst veldig sterkt, ifølge dem, fordi det var levende energi i barnehagesanda.

En tur i norsk granskog, mye brukt i plateomslag og videoer i norsk sortmetall, ble også temmelig stort.

– Han ene stoppa opp i skogen og sa «un momento». Han måtte ha et øyeblikk for å ta inn at han sto i en norsk granskog.

Likevel, ifølge Akselsen har sortmetall-kjærligheten en alvorlig bunn også for colombianeren, som nok tar de mytologiske aspektene rundt sortmetallkulturen adskillig mer på alvor enn brorparten av dagens norske musikere.

– Colombia er et katolsk land hvor det er veldig uglesett å drive med noe man kan koble opp mot satanisme. Der setter det deg på utsida av samfunnet. I Norge er det statsstøtta.