Jeg har noen hull i filmhylla mi. Det er en del klassikere der ute som jeg ikke har sett og som det for hver dag som går blir vanskeligere å orke å sette av tid til. Jeg har derfor bestemt meg for å ta meg sammen og fylle disse hullene.

Nå er det jo gjerne sånn at man ser gamle filmer på en annen måte enn om de var nye. Hvis jeg kjeder meg når jeg ser en gammel film, har jeg en tendens til å tilgi dette ved å minne meg selv om at den sikkert har stor historisk verdi og gjorde ett eller annet filmteknisk revolusjonerende. Men vet du? Det skal jeg endelig slutte med.

For hvem er det jeg prøver å lure? Jeg vil jo egentlig bare underholdes.

Derfor har jeg nå satt meg ned og sett «E.T.», «Citizen Kane» og «Psycho» for aller første gang. Det er mulig de følgende anmeldelsene har et noe snevert nedslagsfelt, men det får bare være.

Har du ikke sett disse filmene, og vurderer å gjøre det for første gang, kan dette derimot være den viktigste saken du leser i år.

 

«E.T.» (1982):

Ja, da har jeg altså sett «E.T.» for første gang. Filmen kom, i likhet med meg i 1982, så jeg var for ung til å få den med meg på kino da, og har i ettertid forkastet den fordi det er en barnefilm, og dermed dårligere enn annen film. Forventningene mine var ganske lave, men skal si de ble gjort til skamme. Tempoet er høyt nok til at 2012-hjernen min ikke begynner å tenke ut tweets eller fremtidige trekk i wordfeud underveis, så jeg hadde ingen problemer med å se filmen i ett strekk.

Det er allikevel noen ankepunkter. Det er en barnefilm, og det gjør selvsagt at filmskaperne kan tillate seg å ta noen snarveier. Vi må f.eks. bare akseptere følgende:

  •  at det kommer romvesener til jorda for å plukke blomster
  • at E.T. ikke rekker tilbake til romskipet sitt fordi han prøver å løpe gjennom tette kratt når det senere i filmen viser seg at han uten anstrengelse kan fly i høy hastighet.
  • at han er glad i godteri og har et menneskelig gestikulasjonsreportoar
  • at noen småbarn klarer å skjule ham hjemme i sitt eget hus
  • at romvesenet kommer fra en så teknologisk avansert sivilisasjon at det kan håndtere interstellare reiser, men samtidig er så dundrende naivt at det ikke skjønner at det ikke kan rote rundt og kaste mat på gulvet inne i et bolighus hvis det ikke ønsker å bli oppdaget.

Det er mye mer også. Bare gidder ikke mase med det, for filmen er svært underholdende fremdeles. Det er også noen helt fantastiske skuespillerprestasjoner her. Da tenker jeg først og fremst på de to yngste, nemlig hovedrolleinnehaver Henry Thomas og hun bleike med hengepuppene fra «Charlie’s Angels». Dessuten er filmen en bonanza i kule klær, biler og tråsykler, og er akkompagnert av den type filmmusikk som får filmen til å virke som verdens påkostede og forseggjorte. John Williams selvfølgelig.

Nei, pokker heller. Denne anbefaler jeg! På IMDB har den 7,9 og det er omtrent der den bør ligge også. Uten å ta nostalgia i betraktning.

 

«Psycho» (1960):

Urk. Psycho viser seg å være en litt kjedelig versjon av en påskekrim helt på det jevne. Det er ikke veldig slitsomt å se den, men det er heller ikke det minste spennende eller skummelt, hvilket det absolutt bør være i en film som dette. Jeg bør helst skvette litt, bli overrasket over hendelsesforløpet og sitte på nåler under hele eller deler av filmen. Dessverre blir jeg sittende godt nedi sofagropa mi og ruge, mens jeg tenker at det jaggu er godt dette er jobb og ikke fritid. Du kan med enkelhet gå til og fra, klimpre litt på gitaren din, stryke noen bluser og samtidig få med deg alt du trenger å få med deg.

Bakgrunnsfilm helt enkelt.

Her, som i påskekrimmer flest, er målet for seeren å følge etterforskerne i deres søken etter hvem som er morderen og hva som er motivet.

Problemet er bare at historien er fortalt med såpass lite fingerspitzgefühl at du har nøstet opp hele snøret nesten umiddelbart. Da blir det ganske meningsløst å se denne filmen, for du lærer selvsagt ikke noe nytt, du ler ikke og du blir ikke underholdt på annet vis her. Har du ikke sett denne filmen før, så er det for sent nå.

Den har blitt crap.

 

«Citizen Kane» (1941):

Orson Welles‘ storslåtte mesterverk, «Citizen Kane», blir ofte omtalt som verdens beste film av det cinematiske akademia. Det vil si, den er vel litt som The Beatles. De fleste er enige om at The Beatles var verdens beste band, men ingen har de som personlige favoritter. Det har liksom bare blitt vedtatt på et eller annet tidspunkt.

På IMDB har drøyt 167.000 filmnerder vært inne og stemt Citizen Kane opp til en score på svimlende 8,6, hvilket rangerer den som nr. 38 på folkets liste over tidenes beste film. Ikke verst det heller. Det plasserer den foran f.eks. «Alien», «American Beauty», «The Shining» og «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» – alle meget underholdende filmer.

Men kan dette stemme? Kan en gammel svarthvittfilm fra 1941 om en eksentrisk mediemoguls gjøren og laden virkelig imponere så voldsomt?

Mine damer og herrer. Det skal være meg en sann glede å avsløre at nei, det kan den så langt ifra, for dette er noe forbanna sprøyt tvers gjennom. «Citizen Kane» er virkelig, og da mener jeg virkelig ikke verdt to timer av livet ditt i 2012. La gå. Dette kan ha vært verdens beste film for 70 år siden, men fremstår nesten utelukkende som dørgende kjedelig i dag. Den er akkurat sånn som du tror den er. Skuespillet er teatralsk og overdrevent, historien er lite påfallende og fortelles på en kjedelig og uengasjerende måte, lyden er skarp, bildet er dust og selvfølgelig er språket som snakkes både besteborgerlig og jålete. Alt er imidlertid ikke bare sorgen, for jeg blir lurt til å følge med hele veien.

Jeg har innmari lyst til å finne ut hva «Rosebud» er og når en skrikende fugl plutselig dukker opp midt i skjermen og forsvinner igjen uten forklaring, så får jo filmen i hvert fall oppmerksomheten min. Det er da i det minste noe. Men hvorfor er folk så gira?

Jeg noterer meg, etter et kjapt Wikipedia-søk, at filmen var svært innovativ i fortellerteknikk, spesialeffekter, sminke, musikk og lydeffekter, men hvilken rolle spiller egentlig det for meg som bare vil bli underholdt?

«Citizen Kane» er like mye verdens beste film som T-Ford er verdens beste bil, sukat og dadler er verdens beste godteri, eplenikkers er verdens beste treningstøy og religiøs fanatisme, rasisme, klassedeling og kvinneundertrykking er verdens beste samfunnsverdier. 1941 er for lenge siden og filmindustrien har gått videre for lengst.

Det er på høy tid at denne filmen pakkes ned, kasseres for godt og kun brukes som ledd i undervisningen i valgfaget «Filmens historie» på en eller annen folkehøgskole i det rurale høyland. Den bør ikke være «barneskolepensum» for enhver filmentusiast mer enn Jim Reeves bør være obligatorisk lytting for en tungrock-afficionado, og har du ikke sett den enda, så pris deg lykkelig.

Du har det bedre enn meg.