Jeg har en teori om hvorfor «Borgen» er så populær. En teori som ikke bare handler om godt skuespill eller spennende historier, men snarere om det faktum at seriens hovedkarakter Birgitte Nyborg i bunn og grunn representerer en drøm de fleste av oss har – om en politiker vi kan stole på.
Den danske serien er sånn sett nært beslektet med amerikanske «Presidenten», der en karismatisk Martin Sheen innehar rollen som den idealistiske president Bartlett. For akkurat som Birgitte Nyborg styrer også president Barlett sikkert etter sitt eget indre kompass.
Ta for eksempel klippet under som perfekt illustrerer Barletts ærlighet, ved å la ham avvise den talen som er skrevet til ham – full av normale fraser og klisjeer – og i stedet lar ham improvisere talen. Vi vet han mener det han sier. Det kommer fra hjertet.
Nøyaktig det samme trikset bruker «Borgen» for å vise at Birgitte Nyborg, i motsetning til hennes konkurrenter som argumenterer på autopilot, taler rett fra hjertet. Hun ignorerer det fine «spin»-talen som Kasper har skrevet, som ellers er taktisk perfekt.
Men i tv-ens fiktive univers vil den oppriktige talen fra hjertet alltid overvinne kynisk taktikk.
«Borgen»s popularitet skyldes, i hvert fall delvis, at vi der kan dyrke drømmen om den rettskafne politiker, og ikke minst politikeren som helt menneske. Det hun sier, mener hun. Vi kan regne med henne.
I og med at vi ser henne både foran og bak fasaden, vet vi at det er overenstemmelse mellom den politikk hun fører og hennes personlige holdninger.
Integritet, mine damer og herrer!
Vi er ikke tvil om at det er ekte når Birgitte enten har problemer i ekteskapet eller prøver å passe sine barn så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingen å opptre for når problemene utfolder seg på privaten. Det er ekte – så ekte som det nå blir i et fiksjonsunivers.
Derimot virker det alt annet enn ekte når politikerne i den virkelige verden prøver å invitere oss med inn «bak kulissene» for forsøksvis å framstå som hele mennesker. Det lurer alltid en mistanke i bakhodet når en norsk politiker skal være løs i snippen på lørdagsunderholdningen.
Spiller de ikke bare skuespill? Prøver de ikke bare å framstå på en bestemt måte for å virke mer tiltalende og kapre flere stemmer?
Eller kanskje er det medienes skyld. Mediedramaturgien er til stadighet med på å plante tanken om den evig spillende politiker i våre hoder. Politiske kommentatorer står i kø for å tegne et bilde av en verden hvor selv den minste kommentar, bemerkning eller uttalelse er styrt av taktikk og konspiratoriske baktanker.
Se bare på dette innslaget fra dansk tv. Det konservative folketingsmedlemmet Henriette Kjær måtte gå av, etter at det ble avslørt at samboeren hadde blitt siktet for bedrageri og dokumentfalsk. Denne personlige tragedien blir imidlertid kun til snakk om taktikk og strategi:
Derimot handler «Borgen»s personlige tragedier ikke om taktikk og politikk, men ofte om noe mer eksistensielt. Kjærlighet til en partner, kjærlighet til sine barn, troen på menneskets rett til et godt liv.
Jeg tror at det er derfor «Borgen», og spesielt Birgitte Nyborg, er så populær. Hun representerer en drøm om en politiker, som ikke bare sklir rundt på en taktisk overflate, men som er et eksistensielt orientert menneske – som navigerer, både i sitt personlige liv og i sin politikk, etter noen helt grunnleggende personlige verdier. Dette er et helt annet bilde enn den maktsyken som moderne politikere normalt blir tillagt – om det så er fortjent eller ei – i de øvrige tv-programmene som handler om politikk.
Så la oss avslutte med den Birgitte Nyborgske måte å ta avskjed med politikken på. En avskjed som, i motsetning til Henriette Kjærs, ikke er et spørsmål om press, taktikk og konservative verdier, men som er en eksistensiell beslutning, foretatt ut fra personlig moral og holdninger.
Man har vel lov til å drømme…
Sesong tre av «Borgen» dukker etter hvert opp på NRK. Klarer du ikke å vente (og er god i dansk), ligger episodene ute på Dr.dk.
