- Les også Hasse Hopes «Mad Men»-recaps her
Jeg klarer ikke helt å tro at «Mad Men» gjør seg klare for å drepe Don Draper i det som tegner til å bli seriens nest siste sesong. Men det hadde vært er en god idé om de hadde gjort det.
Halvveis ut i sjette sesong er det nemlig like åpenbart som det var halvveis ute i femte, fjerde, tredje og andre sesong: Gåten Don Draper er den desidert dølleste delen av «Mad Men».
Ikke reklamemannen Don, altså, men den jævla mystiske auraen hans.
Denne enerverende og stadig tilbakevendende gåten som aldri helt har funnet en komfortabel plass i universet og i stedet har tvunget oss til å tilbringe sepiafargede, tilsynelatende eviglange flashbackminutter i dustbowl-Amerika, servert en god porsjon vrøvl fra Koreakrigen og en gang i blant også fått serien til å gjøre det verste serier kan gjøre: Ta episodelange avbrekk hvor hovedpersonen er på en eller annen sjelesøkende ferie milevis fra landskapet vi faktisk benker oss foran skjermen for å ta del i, fortrinnsvis på et sted med strand.
Husker du den episoden hvor Don skrev dagbok? Syns du det var interessant å høre hva han egentlig hadde å si, når vi først fikk tilgang på hans innerste tanker? Selvsagt ikke.
Her er noen smakebiter på hva han hadde å komme med:
«I should’ve finished high school. Everything could have been different.»
«Summer’s coming. I smelled it. Thought it smelled like corn, but that’s impossible.»
«Bought some cheap, dry oranges. The store manager didn’t look at me. This weather kills me. Women.»
«More and more every day about Vietnam. Hope it’s not a new Korea.»
«Did some swimming. Chewing gum stuck under my soles again.»
«People tell you who they are, but we ignore it. Because we want them to be who we want them to be.»
«I like sleeping alone. Stretching out like a sky diver with a cool patch to roll on to. I should appreciate it more.»
«The accumulated filth of all their sex and murder will foam up about their waists and all the whores and politicians will look up and shout «Save us!»… and I’ll look down and whisper «No.»»
Ok, så har jeg funnet på et par av disse sitatene selv, samt bøffa det siste fra «Watchmen», pluss utelatt den avsluttende monologen til Don om hvordan folk – eller i hvert fall han selv – er dømt til å leve i kryssilden mellom forsoningen med hvem du ble og den vedvarende svien fra begjæret om å være eller eie noe mer.
Og jada, Jon Hamm leser linjene på fengslende vis, med den tungsindige dobbeltheten som Draper alltid sleper med seg. Den filosoferende reklamemannens konundrum: innsikten om at det overfladiske behovet alltid dreier seg om en eller annen dypere lengsel koblet med totalt fåfengte forsøk på å bedøve lengslene utelukkende ved å tilfredsstille behovene.
Men poenget står – et godt stykke ut i den fjerde sesongen med denne mannen får vi endelig høre hva han tenker (eller i det minste hva han skriver at han tenker), midt i en personlig så vel som profesjonell krise.
Det virker som om dette burde ha vært en slags åpenbaring for seeren, men det tilfører forsvinnende lite.
Det er et eller annet med Don som får meg til å tenke på salige David Crosbys ord om Jim Morrison, en fyr han åpenbart ikke hadde særlig mye til overs for: «If we were the flower generation, Jim was the mushroom child. We should’ve kept him in a dark corner and fed him shit.»
Jeje, vi lever i tv-sosiopatens tidsalder (som tydeligvis har vart minst siden 50-tallet). Det er ikke meningen at vi egentlig skal like Don, på samme måte som det ikke er meningen at vi skal like verken Pete Campbell, Roger Sterling, Betty Draper eller Harry Crane.
Problemet med Don Drapers måte å være drittsekk på er at den er så holdt, så gudsjammerlig ugjennomtrengelig og enda verre: at han synes å ha den samme innflytelsen over seriens fremdrift som han har over de andre karakterene i serien.
Når han bråstopper, gjør «Mad Men» det samme.
Det er greit nok at dette er «slow tv», boutique-såpe, at de nærmest har perfeksjonert sniletempoet, men om serien er «Hurtigruta minutt for minutt» er Draper-dypdykkene ekvivalenten til oversiktsbildet av lasterampen mens man venter på neste etappe.
Motargumentene mot å drepe ham er mange nok. Han er tross alt hovedpersonen. «Mad Men»s sesonger er som en sånn postrocklåt som klimprer rundt i en halv evighet før helvetet braker løs.
De mest medrivende øyeblikkene serien har hatt å by på er ofte de der den store, truende massen som Don er med ett blir satt i bevegelse og han gjør et par dødelige hugg før han nok en gang trekker seg inn i seg selv. Så ja, du mister det.
Men Drapers bortgang kunne vært det største hugget av dem alle. Og det kunne fint gått an for «Mad Men» å bygge en avsluttende sesong rundt hvordan karakterene dealer med det.
Det er ikke som om frampekene ikke er der:
Denne sesongen har Don konstant pitchet ideer som dreier seg om fravær; Fravær av hotellgjesten på stranda, fravær av Heinz-flasken i ketchupreklamen, fravær av bilen i Chevy Vega-reklamen.
Jeg har skjønt at det stemmer godt med reklamene i den perioden vi har entret. Men «Mad Men» er også en insisterende symboltung serie. Så når Don stadig vender tilbake til et reklameunivers hvor hovedkomponenten mangler, er det meningen at vi skal gruble over det samme.
Det er også et eller annet med den sjette sesongen så langt som minner om et slags karakterdrap. Jeg kan ta feil, jeg har ikke sett de foregående sesongene av «Mad Men» siden de gikk på tv, men det virker som om seeren i mye større grad blir aggressivt konfrontert med Drapers iboende dritthet i denne omgangen.
Tenk på hvordan han holder forholdet til naboen skjult, ikke bare for kona si, men også for seeren før de siste sekundene av maratonepisoden som åpnet sesongen. Det slår meg som et slags kontraktbrudd.
Hintene om at Don mister grepet om tidsånden har vært der lenge, men de tiltar i styrke. Dons grep om de andre karakterene forvitrer også.
Det kan være at jeg leser for mye inn i det, utelukkende siden Matthew Weiner har vært sentral i begge seriene, men det hele minner meg om den siste oppløpssiden i «Sopranos», hvor vi fikk stadig færre grunner til å heie på hovedpersonen og hvor diskusjonen om hvorvidt han ble drept i seriens aller siste sekund kanskje overskygget det faktum at serien allerede hadde brukt minst syv episoder på å ta livet av ham.
Don har også stirret mot avgrunnen bokstavlig talt ganske lenge. I forrige sesong var det den tomme heissjakten og den dritdyre lytten på «Tomorrow Never Knows», som i utgangspunktet het «The Void» da Beatles tok den opp (bra band, Beatles, forresten). Denne sesongen ulmer verandaen i leiligheten hans faretruende.
I sesongåpningen leser han «Dantes guddommelige komedie».
Det er riktignok flere slike hint enn det er faktiske dødsfall i «Mad Men». Jeg har ikke finregnet på det, men forholdstallet er noe sånt som tusen damoklessverd for hvert rep som dingler fra taket.
Men allikevel: vignetten til hele serien er en dresskledd mann som faller ned fra en høy bygning. Hadde det ikke vært forfriskende om dette var et helt konkret frampek, snarere enn en måte å si at hovedpersonen i serien simpelthen mister fotfeste?
Hvor himmelropende guffen hadde ikke den introen vært i syvende sesong om det siste som skjer i sjette sesong er at Draper smadres utover Madison Avenue?
(Ok, så funker ikke Mad Men helt sånn: Draper ville dødd i tolvte episode, også ville Peggy og kjæresten hennes foretatt seg noe dvelende drit i den trettende eller noe. Men du skjønner hva jeg mener.)
Draper vil, for å si det med Christopher Nielsen, bli et vakkert lik. Jada, det er dødsromantiserende. Det er ikke akkurat et revolusjonerende grep.
Men det gir mening. En dau Don kan bli en slags Über-Don, mer kontrollerende, ruvende og skremmende enn noensinne.
Gåten ville kanskje endelig funnet sin plass i serien, tenk når de blir nødt til å begrave Dick Whitman og alle bare «Vi begraver HVEM, sa du?». Det ville knyttet Dons gamle familie nærmere resten av universet igjen.
«If you don’t like what they’re saying, change the conversation», har både Peggy og Don sagt i løpet av serien.
I en sesong som viser små tegn til å teste tålmodigheten til en av de mest robuste seerskarene som finnes for øyeblikket, ville Dons død snudd det meste på hodet.
Jeg tror vi skulle klart å glede oss til syvende sesong.
- Les også Hasse Hopes «Mad Men»-recaps her
