Du har kanskje fått med deg at «The Walking Dead» og seriens showrunner, mannen med selve overoppsynet for veien videre, Glen Mazzara nylig skilte lag? Og nå er du bekymra for at AMC-serien skal gå til hundene? Og hvorfor krangler mamma og pappa, og hvem skal du bo hos?

Denne artikkelen er muligens et beroligende medikament om det er de to første spørsmålene som gnager på sjela di.

Men joda. Det å følge med på folkene som lager zombiedramaet du ser på tv kan til tider være like spennende som serien – du vet aldri helt hvem som vil smake øksa rundt neste hjørne.

I begynnelsen hadde vi Frank Darabont, og vi så at det var godt. Fra før var han trippel verdensmester i å ta Stephen King-bøker (og dermed menneskelig drama miksa med skrekk og overnaturlige elementer) til lerretet. Darabonts filmatiske stil og Robert Kirkmans blodige zombiedrama var som skapt for hverandre, og første sesong ble en fortjent hit.

Frank Darabont hadde full kontroll på «TWD» helt til han ikke hadde det lenger.

Så ble det bråk. Først sa Frank Darabont opp hele manusstaben, så kutta AMC en kvart million dollar i budsjettet til hver episode av andre sesong til fordel for «Mad Men». Darabont ytret misnøyen offentlig, og forlot AMC-serien midt i produksjonen av andre sesong.

– Jeg skjønner ikke tankegangen bak at «åh, dette er det største showet i kabelfjernsynets historie, la oss kutte budsjettene», sa Darabont til TV Guide i fjor.

Han mener han nærmest ble tvunget til å forlate serien.

– Jeg forsto det aldri, og jeg tror de ble litt lei av å høre meg klage over det.

I kjølvannet kom Glen Mazzara inn, manusforfatter fra første sesong og med produsenterfaring fra serier som «The Shield» og sin egen «Crash». Etter en tidvis sørpetreg andresesong (budsjettkutt fører til mye gårdsliv, gitt) er Mazzara mannen som av mange tilskrives ansvaret for at den kjappere og blodigere tredjesesongen har blitt en suksess. Da serien tok pause i midten av sesongen sa han blant annet dette til Vulture:

– Jeg ville at dette skulle føles som en historisk roman skrevet hundre år fra nå om den første store krigen mellom mennesker etter sivilisasjonens fall. Det er det du ser her. Se på hvor komplisert Ricks angrep på Woodbury er. Historien handler ikke bare om klare agendaer. Det er mange ulykker, nesten-bommerter, den typen ting. Derfor er showet kjappere og mer overraskende. Det føles mer ekte.

Den egentlige grunnen til at Glen Mazzara er ute av serien.

Alle hjerter frydet seg og var enige om at «The Walking Dead» var tilbake på rett spor. Så kom den sjokkerende pressemeldinga om at serien var fornya for fjerde sesong. Ikke sjokkerende i den forstand at serien ble fornya, men fordi pressemeldinga samtidig annonserte at Mazzara og serien skiller lag etter tredjesesong på grunn av uenigheter om veien videre.

Det tok ikke lang tid før Kurt Sutter, skaperen bak «Sons of Anarchy» (du ser ham forøvrig i rollen som Otto) på nettverket FX, begynte å slenge med leppa. Først på Twitter, så i en YouTube-video hvor han kommer med krass kritikk mot AMC og måten de behandler showrunnere.

– Om du er en kunstner, en showrunner eller en fyr med en visjon, hvorfor ta den til AMC? De har utviklet en kultur for å ikke ha tro på, støtte eller stole på de visjonære folkene sine.

Han trekker frem sine egne erfaringer fra FX med opp- og nedturer, hvor han føler at nettverket har stått ved ham last og brast og fått gode resultater ut av det.

– Showrunning er ikke noe alle kan gjøre. Det er ikke bare noen eller noe som kan byttes ut. Du må ha noen som forstår prossessen bak å lage en tv-serie uke etter uke etter uke.

Sutter begynner å telle egenskaper på fingrene.

– Hva er tingene som drar inn et publikum? Hva er tingene som gjør at publikum fortsetter å se på? Hvordan setter man opp en struktur og ryggraden i en serie hvor du kan legge til ting og la det vokse fra uke til uke og sesong til sesong? Det er et veldig spesifikt håndverk som må læres.

Han skylder mye av problemene i tv i dag på frykt og mangel på tillit.

– Du har folk som er fryktbaserte, som ikke forstår den kreative prossessen, lever av demografi og research og prøver å gjette seg til hva et publikum vil respondere på. Det er døden for den kreative prossessen.

Samtidig mener han tegneserieskaper Robert Kirkman, som er tungt involvert i beslutningene som tas også i tv-utgaven, ikke kan noe særlig om fjernsyn.

– I denne prossessen går tømmene stadig tilbake til ham, og han vet ikke hvordan han skal styre en tv-serie. De kommer til å plugge inn en eller annen stakkars sjel som antagelig ikke er en showrunner engang. De kommer til å ta en stakkars fyr fra manusstaben og opphøye ham. Så må han bare følge ideene og visjonene til folk som ikke kan å jobbe kreativt med tv.

Til slutt tror Sutter historien vil miste fokus og at serien vil lide. Sutter har forøvrig jobbet med Mazzara på «The Shield», i likhet med seriens skaper Shawn Ryan, som også rista på hodet via Twitter:

Robert Kirkman nøyde seg med et kort svar til Sutter på Twitter:

Ifølge The Hollywood Reporter er det nettopp Kirkmans behov for kontroll over serien som spilte inn i avgjørelsen om å avskjedige Mazzara, hvis visjoner skilte seg fra Kirkmans. En anonym kilde på innsiden av produksjonen sier:

– Jeg tror at Robert vil opprettholde en viss grad av kontrollen han har, og AMC er avhengige av ham på grunn av fanbasen.

Likevel, THR melder samtidig at dette bare er en liten del av historien, og at Mazzaras mangler som showrunner ble veldig tydelige i andre halvdel av tredjesesongen da produksjonen måtte ta pause flere ganger grunnet mangel på materiale.

Siste vers i balladen er at Scott M. Gimple, en av seriens manusforfattere uten tidligere showrunnererfaring, er flyttet opp i posisjonen som showrunner. Slik Sutter spådde, altså, men trenger virkeligheten være så mørk som «Sons of Anarchy»-skaperen tror?

Gimple var riktignok medforfatter på begredeligheten «Ghost Rider: Spirit of Vengeance», men samtidig er han mannen bak noen av seriens mest minneverdige øyeblikk.

(SPOILERE HERFRA OG UT)

Den vonde episoden hvor Rick og Shane krangler om de skal drepe han tenåringen eller ikke? Gimple (riktignok sammen med Mazzara). Den forløsende episoden hvor alle dauingene ramler ut av låven? Gimple. Den gufne episoden hvor Rick snakker i telefonen? Gimple.

Og så er det tolvte episode av tredje sesong, vist i USA for et par uker siden, kanskje en av seriens beste noensinne.

Temaet for episoden kan enkelt oppsummeres som «hvor kom rollefigurene fra, og hvor er de nå?» To spørsmål serien besvarer både for rollefigurene og universet den foregår i generelt.

Spørsmålet om hvor rollefigurene kom fra besvares ganske bokstavelig ved å sende dem tilbake til start. Vi åpner på en biltur med Rick, Carl og Michonne, på vei tilbake til Ricks gamle småby for å lete etter ammunisjon. På veien dit ser de en haiker med ryggsekk som tigger dem om å få sitte på. De ser på ham med noe som ikke engang kan kalles høflig interesse og kjører videre.

Kjernen i episoden er Morgan, fyren som redda livet til Rick i seriens første episode. Som i tegneserien møter de ham i småbyen som en ødelagt mann, smågal etter at sønnen Duane har blitt et vandrendre lik.

Nok en gang spilt av glimrende Lennie James (en av mange årsaker til at «Jericho» er sårt savnet) blir møtet mellom ham og Rick noe av det mest imponerende serien har utrettet på lenge. Gimple gir James det som utarter noe nær en monolog, og James takker for tilliten med å gi absolutt alt han har.

I tegneserien fulgte Morgan med Rick videre, men det ødelagte skallet av en mann ble aldri noen spennende karakter igjen. Lite tilfredsstillende. Her velger Morgan å bli igjen i ensomheten. Det treffer hardere og føles mer passende, nok et eksempel på at en ekstra runde i blant gjør fortellingen til «The Walking Dead» godt.

Parallellt drar Michonne og Carl på leting etter et gammelt famlieportrett av ham, Lori og Rick. Det er episodens actionfylte øyeblikk, men også overraskende hjertevarmt, skeivt og menneskelig.

Så er det slutten. At haikeren er død når bilen kjører tilbake mot fengselet, kun rester og en ryggsekk igjen, er forventet. Nærmest selvsagt. Men bilen stopper, rygger tilbake til restene. Når den kjører videre, er ryggsekken borte. Og da har du fått svaret på hvor de er nå:

Fortsatt folk, men hardere enn før.

I løpet av 40 minutter gjør episoden så utrolig mange valg som føles riktige og i tråd med hva «The Walking Dead» burde være. Mye av det har selvsagt med skuespill å gjøre, mens andre ting er regissør Tricia Brocks fortjeneste. Det er likevel vanskelig å fri seg fra inntrykket om at Gimple også skal ha en stor del av rosen her.

Spenningen i episodene hans kommer ikke bare fra fysiske trusler (i denne episoden gjøres det faktisk et poeng av hvor triviell de vandrende døde og kverkingen av dem har blitt) men fra spenninger i forholdet mellom rollefigurene. Han bygger opp til eksplosjoner av både handlinger og ord som tar pusten fra deg. Få ser ut til å ha en bedre forståelse av hvem Robert Kirkmans figurer er som mennesker og hvordan man kan overføre det til tv-formatet.

At det er han som får tilliten etter Mazzara er antagelig en god ting. Likevel, det er vanskelig å fri seg helt fra Sutters advarsler. Å kunne skru sammen fantastiske fortellinger er én ting, men en showrunner må også besitte resten av verktøykassa med kunnskap om å lokke publikum tilbake sesong etter sesong for å holde serien på skjermen.

Bare tiden vil vise om alt Gimple kan er å fortelle gode historier, eller om han besitter hele pakka.