Let’s get ready to rumble! «Dragon Eyes» er en del av «The Matrix»-produsenten Joel Silvers nye satsning «After Dark Action», som slipper en serie actionruller rett på hjemmekinomarkedet (etter en lynrask sving innom amerikanske kinoer på sin egen mini-festival).

«After Dark» har siden 2006 produsert en masse lavbudsjett-skrekkfilmer, men nå har selskapet rettet fokuset over på action. Denne første serien med filmer inkluderer «Stash House», «Transit» og «El Gringo». Sistnevnte kommer vi tilbake til neste uke, men nå snakker vi om «Dragon Eyes». Først må jeg passe på å betrygge/advare om at dette ikke er en Jean-Claude Van Damme-film. Han dukker bare opp noen minutter i tilbakeblikk.

Hovedpersonen er Cung Le: en vietnamesisk-amerikansk MMA-mester som er en av de beste fighterne i bransjen. Som skuespiller ser Cung ved første øyekast helt alminnelig ut. En anonym kar i begynnelsen av førtiårene, som ikke skiller seg ut fra mengden før han begynner å dele ut juling. Kampscenene i «Dragon Eyes» får unektelig mer tyngde hvis man vet at Cung kan gjøre alt vi ser i filmen (og mye mer) i virkeligheten, og er en kvass UFC-fighter med fortid som bl.a. «Strikeforce Champion» i mellomvekt. Denne karen kan virkelig sparke fra seg, ass!

Han har for det meste spilt biroller som skurkete rumpesparkere de siste årene. Cung Le har dukket opp i alt fra Channing Tatum-dramaet «Fighting» til sci-fi-thrilleren «Pandorum» – men «Dragon Eyes» er fyrens første hovedrolle (I alle fall hvis vi ser bort fra «Blizhniy Boy» (2007), som fortsatt ikke er offentlig vist utenfor Kazakhstan). Siden Cung ikke har all verdens dybde som skuespiller er det et smart trekk å gi ham rollen som en mystisk tøffing av få ord, som i hovedsak kommuniserer med spark og harde slag.

Historien er løst basert på Akira Kurosawa-klassikeren «Yojimbo» (1961), som også ble resirkulert i Clint Eastwoods gjennombruddsfilm «For a Fistfull of Dollars». «Dragon Eyes» er dermed en urban spagettiwestern, der Cung Le er den gåtefulle samuraien Hong. Han rir inn in småbyen St. Jude i en elegant sportsbil, med en egen agenda og klare planer om å rydde opp i det kriminelle miljøet. Hele byen ser ut til å bestå av et halvt dusin minstepensjonister, rundt femti gjengmedlemmer og en søt pike ved navn Rosanna (Crystal Mantecon).

Hong leier seg en hybel i et veldig dårlig nabolag, og banker umiddelbart livsskiten ut av de bråkjekke dopselgerne som dominerer området. Dette er territoriet til gjengen «6th St. Kings» under ledelse av den kokainsniffende sosiopaten Dash (Luis Da Silva Jr.). Hongs rundjuling av fotsoldatene til «6th St. Kings» vekker interessen til Antoine (Edrick Browne), som leder den rivaliserende gjengen «Eastsiders». Hong spiller imidlertid sitt eget spill, og setter dopselgerne opp mot hverandre for å starte en intern krig – en konflikt som blir desto mer kaotisk så fort den russiske gjengen «Devil Dogs» blander seg opp i bråket.

Gjengene jobber for det kriminelle overhodet Mister V (Peter «RoboCop» Weller), som både er byens politisjef og en slags italiensk mafiaboss. Jeg tipper at Peter Weller har fått improvisere frem store deler av rollen sin på egen hånd, noe han gjør med stor entusiasme og en garderobe som kunne ha kommer rett fra film noir laget på femtitallet. Jeg vil ikke påstå at Weller sklir rett inn blant disse gatesmarte gangsterne, men han livner definitivt opp «Dragon Eyes». Særlig i en scene der han spiller russisk rullet med testiklene til en kollega!

Historien hopper frem og tilbake på tidslinjen, med stadige tilbakeblikk til Hongs tid i fengsel. Her soner han en dom for drap, mens han trenes opp av cellekompisen Tiano (Jean-Claude Van Damme). En belgisk Yoda som i løpet av noen minutter forvandler Hong til en kampsportmester, mens han deler ut gebrokne visdomsord av typen: «You haf the Dragøn Eyes, da zpirit of da great masterz». Enda morsommere: Van Damme får et tilbakeblikk i tilbakeblikket, som gjør et halvhjertet forsøk på å forklare forhistorien hans.

Det er lett å gjøgle med Jean-Claude, men fyren har faktisk blitt en habil skuespiller på eldre dager, og er langt unna den overivrige spradebassen fra åttitallet som gikk ned i spagaten i tide og utide. Jeg vet ikke hvorfor JCVCD akseptert en bagatellmessig gjesterolle som mest er et påskudd for å klistre navnet hans på DVD-coveret – men det er mulig han lot seg overtale fordi sønnen Kristopher Van Varenberg spiller en birolle som korrupt politimann.

«Dragon Eyes» har mye stil, og noen livlige nærkamper – som alle er koreografert av Cong Lee himself. Han får også selskap av drevne MMA-fightere som Trevor Prangley, Gilbert Melendez og Dan Henderson. Actionscenene er kompetent utført av kyndige fagfolk, men til tider for kjapt redigert og i overkant flashy filmet i sepiatoner. «Dragon Eyes» er regissert av John Hyams, en talentfull filmskaper som kjenner sin action. Han er mest kjent for «Universal Soldier: Regeneration» (2009), som faktisk er bedre enn den høres ut:

Vel, alt er relativt, selvfølgelig. John Hyams gjør sitt beste med beskjedne resurser, så du kan ikke sammenlikne dette med dyre storproduksjoner. Filmer som «Dragon Eyes» er laget fort og farlig på noen uker, og da er det desto mer krevende å markere seg som regissør. At Hyams klarer det er et klart bevis på fyrens talenter, så det hadde vært spennende å se hva han hadde fått til med et mer romslig budsjett.

John er forresten sønnen til veteranen Peter Hyams, som i sin tid selv regisserte actionruller som «Running Scared» (1986), «Timecop» (1994) og «Sudden Death» (1995). Hyams senior fullførte akkurat innspillingen av «Enemies Closer», også den en «After Dark Actionfest» med Jean-Claude & sønn. Så de har åpenbart en familiebedrift gående.

«Dragon Eyes» bygger seg bra opp, men mister energien det siste kvarteret – og fiser ut i en slutt som bærer preg at man ikke hadde tilstrekkelig tid til å spille inn klimakset. Greit nok, vi kan ikke forvente at 65-åringen Peter Weller fighter med Cung Le uten å brekke lårhalsen – men etter åtti minutter med slåssing føles det stusselig at alt ender med at folk bare sikter på hverandre med håndvåpen noen sekunder før de takker for seg.

Jeg sitter også igjen med følelsen av at Hyams på et tidspunkt røsket ut rundt tretti sider av manuset for å få filmen ferdig tidsnok. Litt snodig at en så minimalistisk historie samtidig kan være såpass uoversiktlig, men poenget her er jo actionscenene – og de leverer i alle fall varene. Det jobbes nå med oppfølgeren «Dragon Eyes 2», der Van Damme etter planen skal ha en mye større rolle. Så det er godt mulig at de løse trådene blir nøstet opp der.

Etter å ha sett «The Raid» er det litt vanskeligere å opparbeide særlig stor entusiasme for en så beskjeden lavbudsjettproduksjon som «Dragon Eyes», men alt tatt i betraktning er dette et helt solid håndverk. Jeg tipper uansett at vi kommer til å høre mye mer om Cung Le fremover, som har en masse spennende filmer på gang.

Her er en grei oppsummering av karrieren hans i ringen:

Cung dukker dessuten opp som en av fighterne i dataspillet EA Sports MMA:

Her fighter Cung mot Donnie Yen i kinesiske «Bodyguards & Assassins» fra 2009:

Cung kjemper videre i det kinesiske wuxia-eposet «True Legend» (2010):

Til neste år er han med Wu-Tang Clan-bossen RZAs debut som manusforfatter og regissør: «The Man With the Iron Fists». Burde bli festlig!

Cung har også en av rollene i Wong Kar Wais «The Gardmasters» (2012):