- Les samtlige av Anne Nordheims «Downton Abbey»-oppsummeringer her.
I det som helt klart er den beste «Downton»-episoden så langt denne høsten vender manusforfatter og serieskaper Julian Fellowes på mange måter tilbake til røttene.
Jeg har tidligere skrevet om hvor godt jeg liker herskapsdramadebuten hans «Gosford Park» (hvor Fellowes skrev manus, mens Robert Altman hadde regi).
Ukas Downton-episode henter inspirasjon fra filmen fra 2001 på en rekke områder.
I begge er handlingen lagt til et overdådig middagsselskap som strekker seg over flere dager, og i både filmen og episoden står en musikalsk gjest i sentrum for de festlige begivenhetene.
«Downton Abbey» får nemlig storstilt besøk av Dame Nellie Melba, som spilles av selveste Kiri Te Kanawa.
Den australskfødte og verdensberømte sopranen Melba er en av flere ikke-fiktive personer som dukker opp i serien i løpet av høsten.
Slik så hun ut i virkeligheten:
Også i «Gosford Park» får karakterene besøk av en musikalstjerne kjent fra det virkelige liv, nemlig den walisiske sangeren og skuespilleren Ivor Novello (Jeremy Northam).
Se Northam/Novello traktere pianoet her:
Med seg som en gjest har han den amerikanske regissøren Morris Weissmann, noe som i likhet med Melbas australske herkomst skaper kulturelle floker og forviklinger både i filmen og episoden.
Likhetene slutter imidlertid ikke der. Fellowes resirkulerer like greit hele passasjer fra «Gosford Park» i denne Downton-episoden.
Når Lord Anthony Gillinghams tjenere Green introduserer seg i tjenerkvarteret med eget navn, får han beskjed om at butler Carson foretrekker «the old ways» og at han heretter vil bli tiltalt som Gillingham.
Det er en nesten ordrett gjenfortelling av scenen i Gosford park, der Weissmanns tjener Denton (spilt av Ryan Philippe) får samme beskjed.
Begge de to tjenerne viser seg dessuten å være noen ordentlige slasker, som lyver, manipulerer og sniker seg innpå folk de har oppnådd tilliten til.
Denton trenger seg for eksempel inn på kammerpiken Marys rom en sen kveld i «Gosford Park». Og Green trenger Anna opp i et hjørne i «Downton Abbey».
Mary slipper riktignok unna. Det gjør ikke Anna.
Til tross for at episoden er et høydepunkt så langt i sesongen, viser med andre ord også hvor lite kreativ Fellowes manusskriving er for tiden.
Når det er sagt har den sine øyeblikk, altså. Siste del er spesielt god, der overfallet på Anna og de primale – og grusomt hjerteskjærende – skrikene hennes dempes av te Kanawas nydelige og triste Puccini-fremføring.
At en familievennlig «feel good»-serie som Downton plutselig tok en så dramatisk vending som det den gjør her, gikk ikke upåaktet hen i britiske medier da episoden ble sendt for en måneds tid siden.
Overfallet på Anna nådde avisenes førstesider, folk kastet seg på telefonene til ITVs publikumsservice og budskapet var stort sett det samme: Det var forkastelig å ødelegge folks søndagskos på denne måten.
Se Fellowes forsvare den uventede vendingen her:
Jeg syns folk får tåle en virkelighetssjekk selv på hviledagen, og at det er positivt at Fellowes viser at mellomkrigstida på herskapsgårder ikke bare var drapert fløyel, sølvbestikk og rideturer.
Det var også tjenestejenter uten rettigheter, uønska graviditeter og skam, tabuer og trakassering som man ikke snakka høyt om.
Problemet er bare at Downton blander det trivielle og det som faktisk er alvorlige og grusomme hendelser på en slik måte at voldtekten fremstår som nok en liten hverdagslig krise i huset, på linje med et hull i kjolen til Lady Grantham eller en forsvunnet brevåpner.
Dessuten må jeg si meg enig i hovedkritikken som har blitt reiset (i alle fall her i Storbritannia) om at det å gjøre vold mot kvinner til en del av den nostalgiske og pent innpakkede søndagsunderholdningen, er å trivialisere at dette er et enormt problem for kvinner verden over, den dag i dag.
Nå vet vi imidlertid ikke hvordan historien ender, og mye kommer an på måten Fellowes velger å forvalte den på i de kommende episodene.
For det første ser Lord Gillingham ut til å bli en husgjest på Downton fremover, og det vil kunne bety at Anna må omgås Greene. Hvordan skal det gå?
Og blir det som jeg frykter – at historien dreies fra å handle om det Anna har vært gjennom, til å bli nok en runde med Bates og Anna som ikke forteller hverandre hva som foregår, og hvor de gradvis glir fra hverandre?
Mye kan tyde på det.
Ukas episode oppsummert med > 140 tegn og en hashtag:
Gosford revisited #hjerterknekt
