Siden TV2 Bliss ikke har brukt så enormt mye tid og ressurser på å lage fjernsynsprogrammet «Det Nye-jenta», skal jeg heller ikke bruke altfor mye tid og ressurser på å oppsummere alt – eller det lille – som har skjedd siden forrige recap.

Vi kan dog raskt slå fast at episode tre var akkurat lik episode én og to, hvilket betød at Det Nyes sjefredaktør Mari Midtstigen, Det nyes moteredaktør og it-jente Charlotte Thorstvedt og motefotograf og modellspeider Ole Marius Fossen satt i designsofaen i designleiligheten med designutsikt over design-Oslo og sa helt ufarlige og helt pregløse ting om de over gjennomsnittet moteinteresserte jentungene som alle vil bli Det Nye-jenta 2013 ved å – ja – «være seg selv».

Det kom et øyeblikk av følelser da Ida Emilie (22) fortalte om sin grusomme og kroniske muskel- og leddsykdom – moteredaktør Charlotte måtte faktisk snu seg vekk fra kamera et par sekunder og tørke seg i øyet.

Jeg antar det var en tåre og ikke rusk, men ikke godt å vite.

– Sterk historie, altså, gjesper Mari.

– En rollemodell det står respekt for, snufser Charlotte.

Så da kommer nok ikke Ida Emilie med til noen finale i Oslo.

Dommerne synes ellers jentene er modige når de sier ting som «i mote er alt lov» – en setning som har forundret mange utenfor motebransjen i mange tiår allerede: hvis alt er lov, hvorfor trenger vi i det hele tatt noen til å fortelle oss hva som er høstens viktigste trender?

Hvorfor får ikke alle kjendisene samme terningkast av Jan ThomasTM hvis plysj er like greit som pysj?

Nok om det. Etter å brukt flere minutter på å slite og streve seg gjennom jentenes søknadsvideoer skal juryen utføre sitt hjerteskjærende, grusomme og tunge arbeide med å velge den av jentene som skal komme rett til Oslo.

Dette tar 30 sekunder og valget faller på Sara (som visstnok ga juryen Tone Damli-vibber), mens de andres skjebne overlates til seerne (leserne).

Vi spoler frem en uke til episode fire, hvor de seks finalistene ankommer Oslo, og det er Camilla W., Marit, Martine, Karn, Sara og Camilla G. som skal få leve det glamorøse og hektiske Top Model-livet i en leilighet i Markveien på Grünerløkka.

Eller så hektisk og glamorøst som det kan bli i Markveien og i et program som nå har mistet all interesse både for seg selv og de som måtte være med.

Jentene skal ha for at de forsøker å komme med «Top Model»-skrik når de kommer inn i leiligheten og finner goodiebags fra Det Nye, men kamerateamet som følger dem har enten kaffepause eller spiller Candy Crush på mobilene sine, så det som måtte ha eksistert av entusiasme og glede har ikke kommet med på opptakene.

Det Nyes moteredaktør Charlotte Thorstvedt minner oss på hva hun og de andre er på jakt etter.

– Vi leter etter en moteinteressert jente med en særegen, personlig stil og den uanstrengte skjønnheten som it-jenter har.

Intet mindre. Ja, også formidlingsevne, da, som er sjefredaktør Maris yndlingsord. Det er derfor hun og resten av juryen bruker mye tid på å formulere seg, finslipe manus i pausene, slik at de kan si ting som «wow», «pen», «pønka», «ikke A4» og «digger henne».

Sjefredaktør Mari forsøker å gjøre en Tyra-lignende entré i leiligheten, i håp om at jentene skal hyle som «Top Model»-kandidater over endelig å se Det Nyes sjefredaktør live.

Men som med så meget annet i denne serien ender det hele i forsiktige fnis og nervøse hei.

I den første oppgaven skal jentene finne, style og fotografere et antrekk – men de skal bruke klærne til en av de andre jentene!

– Å, sier jentene.

Har ikke denne produksjonen en regissør som kan be om et nytt opptak hvor «å» erstattes med «herreguuuuuud!»?

Nok om det.

Å se jentene grave i hverandres kofferter er spolemateriale, bortsett fra Karns kommentar om Marits bukse.

– Har du kjøpt den på salg, eller? snøfter Karn før hun hvisker «jeg tror den er for stor til meg» til kamera.

Min fantasi om at Karn kunne være bitchen serien så desperat trenger får et ekstra liv i noen sekunder, men siden det ikke skjer noe mer dør den fantasien for godt, sammen med håpet om at Det Nye-jenta kunne være et program som ville ta seg opp etter hvert.

Og det skjer faktisk ikke så mye mer. Jentene handler litt, viser frem hva de har handlet og småprater ved kjøkkenbordet idet det kommer en melding fra Det Nyes sjefredaktør om at de må sove godt, for i morgen blir det virkelig tøft!

– Husk kamera og antrekk! God natt!

Dagen etter venter andre del av den intense utfordringen, nemlig selve fotograferingen av antrekket.

Heldigvis har Det Nye-jenta-redaksjonen alliert seg med noen av motebransjens mest erfarne og utadvendte mennesker, og sjefredaktør Mari holder nesten på å sprekke av stolthet over å vise jentene at denne ukens mentor og gjestedommer er – øh – en tynn, litt strengt utseende middelaldrende dame med en blomsterkrans i håret.

Er det Gunilla Persson, mon tro?

– Herregud, det er Fotballfrue! roper en av jentene.

Ojda. My bad. Jeg vet altså ikke hvordan Fotballfrue ser ut. I hvert fall ikke på tv, som nok ikke er et så vennlig medium som de filter- og fotoshoppede bildene Fotballfrue har på bloggen sin.

Fotballfrue skal dele tips om ”mote og antrekk”, og her er hennes fem tips til ambisiøse bloggere/modeller/fotografer:

  1. Location er viktig.
  2. Varier location.
  3. Varier locations med kontraster.
  4. Varier mellom å smile og å være alvorlig (her innrømmer Fotballfrue at hun har fått en del meldinger fra sine bloggfans at hun selv burde smile oftere på bildene sine. Godt råd. Hun ser jo ikke spesielt glad ut. Men konstant sultfølelse gjør det kanskje vanskelig å virke energisk).
  5. Varier locations med bakgrunn og detaljer (se pkt. 2 og 3).

Jentene styrter av gårde med kamera og Fotballfrues tips, og sekvensen hvor de skal fotografere hverandre på urbane og eksotiske Grünerløkka er filmet og senere redigert sammen av en gruppe teknikere på valium.

Jeg kjenner at jeg har lyst på en selv. Eller har jeg nettopp tatt en? Hm.

Sjefredaktøren, moteredaktøren og Fotballfrue samles for å vurdere resultatene.

– Mumlemumlemumle, sier Mari.

– Blablablabla, sier Charlotte.

–  Gobblegobblegobble, sier Fotballfrue.

Så går de ut til de ventende jentene og Mari forteller at alle har vært kjempeflinke, men at Camilla G. må hjem. Alle gråter litt, men ikke så veldig mye, siden ingen egentlig er helt sikker på hvem Camilla G. er, før klippene fra neste uke viser at jentene skal lage en videoblogg.

Og møte Petter Pilgaard.

Cliffhanger!

Not.

Jeg spoler og det har blitt episode fem, hvor moteredaktør Charlotte forteller jentene at de skal «inspirere med sin kreativitet ved å lage en tutorial i form av en videoblogg».

En tutorial er en bruksanvisning – «slik blir du tynn på tre sekunder», for eksempel. En tutorial jeg gjerne skulle ha sett, forresten. Det Nye-jenta trenger litt ondskap.

Men i stedet skal de demonstrere sin skaperevne ved å lage smykker, sminke seg, binde en hårkrans, farge håret eller designe noe.

Camilla vil lage et armbånd, Marit skal vise hvordan hun lager hodeskallesminken sin (den som gjør at hun har 100 000 følgere på Instatwitterflickr), Karn skal lage en blomsterkrans, Sara skal farge håret og Martine skal vise hvordan man kan male og klippe i stykker en t-skjorte.

Så spiser de sushi, da de får en melding fra sjefredaktøren om at de i morgen skal grilles på ekte mediavis.

Og da må de få tips fra en ny mentor og gjestedommer: TV2s egen kjendisreporter Vegard Normann! Han har grillet en masse kjendiser – et klipp viser at han en gang spurte Jennifer Lopez om hun savnet noe fra tiden før hun ble superstjerne – så jentene er i de tryggeste hender.

Og Vegards tips?

Han ser alvorlig på dem og sier:

– Vær dere selv.

Jentene skal være seg selv på radiokanalen NRJ, som har et program som ledes av tre gutter. En av dem er Petter Pilgaard, de andre aner jeg ikke hvem er – ikke Det Nye-programmet, heller, som ikke engang gidder å presentere dem.

– Kliner du på første date, eller? spør den stil- og smakfulle grillmester Petter Pilgård den 16 år gamle Marit.

O.M.G. Får han lønn for dette, altså?

Det kommer frem at Marit (16) bare har 100 000 følgere på den private facegrambookinsta-kontoen sin. På den offisielle har hun rundt 550 000.

Himmel og hav, jente, hva i alle dager gjør du i et program som i skrivende stund har åtte seere? Vi var ni, men hunden min har begynt å pipe når han hører stemmene til juryen, så han får slippe nå.

Resten av oppholdet i NRJ-studioet er så skrekkelig at jeg selv begynner å pipe, og spoler raskt frem til håndarbeidstimene – unnskyld, videoblogg-tutorials – som får pipet mitt til å gå over i et skrik, så jeg spoler frem til samlingen i bånn, som er det øyeblikket hvor jentene sitter og venter i tilgjort spenning på juryens dom.

– Blablablabla, sier Mari.

– Mumlemumlemumle, sier Charlotte.

–  Snork, sier Vegard.

Så går de ned og forteller hvor utrolig inspirert de alle har blitt av jentenes videoblogginnsats, men at konkurransen er så hard at noen må hjem. Og den som må pakke kofferten og forlate det fabuløse livet i Markveien er Camilla W.

Alle gråter litt, men ikke så mye, mest i lettelse, for nå behøver de ikke lenger å lure på hvilken Camilla som er igjen, før neste ukes klipp viser at selveste Margaret Berger har tatt seg tid til å være mentor og gjestedommer.

Men før det skjer det noe helt uventet.

Charlotte Thorstvedt har blitt feminist. I uken mellom episode fem og seks gir hun ut pamfletten #SELFIE som en del av Stemmer-serien til Aschehoug for å feire at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett her i landet.

«Thorstvedt reflekterer over sin egen rolle som modell og moteredaktør og bruker egne erfaringer fra modellyrket og masterstudier i sosialantroplogi til å forstå vår tids fokus på selveksponering, seksualitet og status», som det står i pressemeldingen fra Aschehoug.

Dette gjør at Charlotte må innom Ole Torp og «Aktuelt» på NRK2, noe som kan bli ganske fælt. Ikke fordi Charlotte nødvendigvis kommer til å kaste stein – eller rettere – ballonger i glasshus, men fordi slike ungdommelige ting som selfies og hasjtags og sosiale medier kan få den ellers så sindige Torp til å slite litt.

Gi mannen Midt-Østen og han forklarer 2000 år med konflikter på tre minutter, men populærkultur får ham alltid til å holde ekstra hardt i programkortene sine.

– Det har blitt en trend blant jenter å vise seg nakne i sosiale medier, sier Ole Torp alvorlig. – Hvorfor det, Charlotte Thorstvedt?

–  Vel, etter at jeg lærte om feminisme ble jeg interessert i dette med selveksponering og hvorfor modellyrket er så romantisert som det er i dag.

Å, kan det ha noe med koze-programmer som «Det Nye-jenta» hvor alle er søte, flinke, kreative, spennende, fantastiske, inspirerende og at hvem som helst, absolutt hvem som helst, kan komme på forsiden av bladet?

I «Aktuelt»-studio er også kjønnsforsker og Fett-magasin-skribent Ida Irene Bergstrøm, som vanligvis spiser baby-feminister, moteredaktører og kommersielle krefter som spekulerer i gamle kjønnsrollemønstre som nattsnacks.

Hun er overraskende mild mot Charlotte – når Charlotte forteller at det å bli feminist har gjort at hun tar bedre avgjørelser, som for eksempel hvor avkledd hun skal være – nikker Bergstrøm anerkjennende.

Før hun holder en velkjent monolog om at vi lever i en verden hvor vi overeksponeres for popstjerner og kjendiser og modeller som uansett hvordan vi vrir og vender på det hele tiden minner oss på at vi aldri kommer til å bli tynne, brune, pene og rike nok, slik at vi likevel fortsetter å kjøpe produktene det reklameres for i Det Nye.

Og jeg mimrer litt over filmstjerneutklippsboken mamma hadde da hun var ung, med bilder av Doris Day, Rita Hayworth, Joan Crawford, Elizabeth Taylor og Marilyn Monroe, og hvordan hun og venninnene hennes gjorde alt de kunne for å ligne på dem.

Den eneste som har sagt noe fornuftig om dette er Hannibal Lecter i «Silence of the Lambs», når han skal forklare hvorfor Buffalo Bill velger en spesiell type kvinner:

– We covet what we see every day.

Tenk litt på den, du.

Charlotte forsvarer seg ved å si at hun som feminist og moteredaktør har forstått hvilken makt hun har til å påvirke, men Bergstrøm påpeker at det å være motefeminist er å heie på kvinner samtidig som man forteller dem at de godt kan bli litt bedre og tynnere og flinkere og penere enn det de er, særlig hvis de kjøper noen av produktene i Charlottes blad.

– I Det Nye er vi bevisste på å velge sunne modeller, sier Charlotte.

– Men det har vi ikke tid til å snakke om her, for vi skal over til noe annet, sier Ole Torp lettet og fortsetter: – Det å være jøde i Norge er en prøvelse…

Det å være tv-seer er en prøvelse, skal jeg si deg, særlig hvis du fremdeles håper at det, et eller annet sted, skal kunne arrangeres en debatt som ikke slutter med at noen sier «det har vi ikke tid til å snakke om nå».

Hvis du ikke har tid til å snakke om det, så kutt ut noe annet, da! Grmf.

Nok om det.

Tilbake til jakten på Det Nye-jenta, en modellkonkurranse som er så annerledes at den ikke engang kan kalles en konkurranse, snarere en samling tilfeldige opptak og uttalelser, satt sammen av mennesker som fikk nei da de søkte på jobb i redaksjonen til Tigerstaden.

Fire jenter er igjen – Marit, Martine, Karn og Sara – og til kamera sier de høflig at de er utrolig glade, stolte og fornøyde over å ha kommet så langt, og jeg tenker det samme om meg selv.

Sjefredaktør Mari Midtstigen forteller at dagens utfordring er den viktigste, for den skal handle om formidlingsevne.

– Det betyr at dere har noe å si, forklarer hun.

Jentene får i oppdrag å skrive en tekst om noe som engasjerer dem – dikt, sang, essay – men heller ikke denne uken trenger de å gjøre det uten hjelp, for Mari har fått tak i det hun omtaler som «tanke- og følelsesekspert» Margaret Berger.

Som både Fotballfrue og Vegard har Margaret visdom å dele med ungjentene, i dette tilfellet om hvordan man skriver en tekst:

1)   Den må være ekte.

2)   Den må være på et språk.

– Lykke til, sier Margaret.

Programmet forsøker å lage drama av jentenes prestasjonsangst over å skulle skrive en personlig tekst, men en seks minutter lang sekvens med bilder av jenter som sitter bak hver sin Mac er reklame og ikke drama.

Dagen etter tar Mari jentene med på et koseoppdrag, for det trenger de etter det ekstremoppdraget som formidlingsevneutfordringen jo er, og det er en lansering av grønnsaksshots og urtemousse på Kolonihagen.

Vel, det er i det minste en form for sunn reklame.

Av en eller annen uforklarlig grunn er bildene jentene tar av denne lanseringen en del av formidlingsevneutfordringen, men det gikk visst helt fint for alle, for Margaret, Mari og Charlotte lager bare koselyder mens de ser på bilder av moste gulrøtter og gress til 178 kroner glasset.

Så – fremføring av egenskrevet tekst.

Karn har skrevet om mote og stil, om å være seg selv og at alle må slutte å være så overfladiske.

Sara har skrevet et personlig brev til noen hun er glad i – «du ser meg, jeg blir sett», leser hun og Charlotte lager «aaaaaaw»-munn under hele fremførelsen.

Martine har skrevet sitt essay på engelsk og det handler om at vi alltid venter på noe.

– Deep, man! utbryter mastersosialantroplogistudenten og it-jenta Charlotte.

Marits stil handler om at alle gjør feil, at hun trodde hun led av flink pike-syndrom, men så viste det seg å være blodmangel i stedet.

– Vi må tenke mer på oss selv, avslutter Marit.

Både Margaret, Mari og Charlotte sier de er dypt beveget over jentenes arbeider. Mari går så langt som å påstå at de har fanget stemmen til en hel generasjon med unge kvinner.

Charlotte sier til kamera at hun trodde det ville bli konfirmasjonstalekleint, men at jentene viste seg å være overraskende flinke. Jeg tror ikke hun mener det siste, egentlig.

Så sendes jentene ut mens juryen snakker litt om Grand Prix-kjolen til Margaret, om Ronnie Ottems neste lanseringsparty, om noen har hørt noe fra Jenny Skavlan i det siste og – neida. De gjør ikke det. Jeg tror ikke de gjør det, i hvert fall.

Men etter en stund kommer de ut og Mari forteller at dette var den tøffeste utfordringen så langt, men noen må hjem. Og det er fordi at en av jentene ikke var personlig nok i teksten sin.

Jeg skriver Karn i notatene mine og skvetter himmelhøyt når Mari trekker pusten og sier Martine i stedet.

Martines valg av språk og tema var feil, men vet du hva?

– Jeg skal fortsette å være meg selv og gi katten i hva andre mener, erklærer Martine.

Som helt sikkert ikke har tenkt på noe annet enn hva de andre mente siden hun måtte pakke kofferten og forlate storbyens lys på Grünerløkka.

Alle gråter og klemmer og forteller hvor glad de er i hverandre, men jeg er sikker på at ingen fremdeles kan navnene på hvem som er med – eller har reist hjem.

Neste uke er det finale – og da er det fotoshoot.

Og den Ole Marius klarer å ta det beste bildet av blir Det Nye-jenta 2013, og får en kjempestor, skinnende, blank og splitter ny blogg.

Og selvfølgelig en signert utgave av #SELFIE av Charlotte.

Hold ut. Feminismen er ikke død, bare i koma.