På den ene siden er våren en herlig tid, der forelskelser blomstrer og nye, varme følelser tiner i takt med solens stråler. Nice!
Men det er også en tid der mange forhold krasjer. Plutselig skinner lyset på gamle skavanker og sprekker som man har lykkes i å skjule under vintermørket. I vårens nådeløse skinn går det ikke lenger.
Det finnes mange filmer som skildrer ulike former for relasjonsbrudd. Litt grovt kan man vel dele skilsmissefilmer inn i to kategorier: De som tuller om bruddet og viser tåpeligheten i at to voksne mennesker som en gang elsket hverandre oppfører seg som smålige psykopater. Den andre retningen er de filmene som skildrer relasjonens bestanddeler og kartlegger alle de følelsesmessige stegene til den sørgeligste av alle skjebner – når kjærligheten tar slutt.
Begge subkategoriene fyller sin funksjon. En relasjon rommer mange følelser, en separasjon rommer enda flere. Det emosjonelle spekteret mellom vrede, sorg, tilgivelse og aksept er enormt.
«War of the Roses» er ett eksempel på en ikke spesielt mangefasettert film, som likevel passer utmerket et sted mellom vrede og sorg.
Michael Douglas og Kathleen Turner demonstrerer hvordan det i verste fall kan gå – og selv om de færreste samlivsbrudd ender med at man stormer inn på eksens middagsselskap og tisser på en fiskerett, så er det noe litt forløsende herlig ved å se noen andre gjøre det.
«High Fidelity» skildrer den beste post-brudd-tvangstanken noensinne: At ens new age-elskende nabo ligger med ens tidligere partner i leiligheten over mens de hører på world music.
Se også «Lars and the Real Girl» for påminnelse om at ekte følelser for ekte mennesker tross alt er å foretrekke framfor kunstige forhold til for eksempel dukker – selv om sistnevnte vil garantere at man aldri såres.
«Eternal Sunshine of the Spotless Mind» er neste steg, der hjernen begynner å kverne for å finne svaret på spørsmålet «hvorfor»?
Den Charlie Kaufman-signerte filmen handler på den ene siden om hvor utrolig skjønt det ville være om man bare kunne slett alle minner etter ham/henne, og dermed bote på all sorg og smerte i hjertet. På den andre siden er det en film om hvor mye våre egne ego og våre redsler stiller seg i veien for vår potensielle lykke. Og hvordan vi altfor ofte tillater dette.
Det kan være greit å ha i bakhodet når man går over til Robert Redfords fantastiske «Ordinary People», en nærstudie i alt som er usagt. Om hvordan det som ikke sies kan gjøre langt mer skade enn det som sies og siden er det ingen vei tilbake.
Og er man først inne på dette sporet kan man like gjerne se «Annie Hall» i samme slengen. Et portrett av den, dessverre, altfor vanlige dynamikken der det emosjonelle overtaket i en film bølger fram og tilbake. Hun tviler, det gjør ham mer lengtende og desperat. Hun gir etter, da minsker hans lengsel. Han gir etter, da blir hun kaldere. Og så videre, in absurdum.
Helsike at det skal være så vanskelig! Se for øvrig «Swingers» og seinere «Forgetting Sarah Marshall» for litt mannlig selvmedlidenhet.
Når man har passert vredestadiet er det derimot herlig med noe mjukere og varmt trøstende. En enkel konstatering om at sann kjærlighet overvinner det meste, at om du elsker noen så slipp henne fri. Det som tilhører ditt hjerte kommer alltid tilbake til deg. Roser er røde, fioler er blå og så videre.
«The Wedding Singer» er for eksempel lettere enn luft, men viser på den andre siden at kjærligheten kan være irrasjonell, særlig før den blir tydelig og levende. «The Princess Bride» er inne på samme spor, at sann kjærlighet venter og overvinner det meste, mens «Tatt av vinden» egentlig konstaterer det motsatte.
Iblant er det pokker ikke verdt det.
