Er Paris katters Mekka? Deres overlegne vesen og avfeiende poter passer unektelig godt inn i verdens mest innbilske by. Og i tegnefilmenes verden har de to blitt parret en rekke ganger.
Allerede i 1962, åtte år før «Aristocats», utga Warner Bros. animasjonsmusikalen «Gay Purr-ee». I den legger Mewsette (med stemmen til Judy Garland) ut på en reise til lysenes by. Med sin hvite, fluffy pels ligner hun ikke så lite på sin mer forfinede Paris-søster Duchess i «Aristocats».
Når franskmennene selv skal portrettere sin hovedstad, er virkemidlene derimot mindre klisjépregede og kattene har ikke like morsomme, «aristokratiske» navn. Katten i Alain Gagnol og Jean-Loup Feliciolis første langfilm, «En katt i Paris», heter rett og slett Dino – et navn de fleste katter nok ville funnet respektløst.
Men så er også Dino en juveltyvs medhjelper om natten, mens han om dagen er den snille kosepusen til jenta Zoé.
Etter at faren ble drept av den onde skurken Victor Costa et år tidligere har Zoé sluttet å snakke. Hun blir tatt hånd om av hushjelpen, Claudine, på dagen, fordi moren, som faren, er politietterforsker, og besatt av å pågripe Costa. Når hun får i oppdrag å passe på sikkerheten til en kolossal afrikansk statue som skal flyttes vet hun at han vil dukke opp for å stjele den. Men vil hun klare å fange Costa alene?
Filmen begynner med en scene fra et museum hvor juveltyven Nico lurer seg forbi sikkerhetsvaktene og kameraene. Hans elegante smyging rundt hjørner, opp trapper og over tak gir meg spontan lyst til å bli akrobatisk innbruddstyv, eller kanskje bare nøye meg med en parcour-time. Scenen setter i hvert fall en høy standard, både når det kommer til estetikk, musikk og komikk.
Det er derfor litt skuffende, om ikke så uventet, at filmen mister litt av denne parisiske nattelivssjarmen når vi flyttes inn i Zoés hjem, selv om det hjemmet også har en skjev sjarm i delikate, mettede farger.
Stum-unge trikset har jeg derimot umiddelbare problemer med, det er et av de eldste, og kjedeligste i effektboka i mine øyne, og kommer alltid med en innebygd spoiler. Ja, barnet har opplevd noe traumatisk, og ja, den vil garantert begynne å prate igjen i løpet av filmen.
Men «En katt i Paris» klarer heldigvis å overraske på andre måter så det unngår å bli et opplagt stormløp mot slutten.
Costa og hans talentløse gjeng er akkurat så klumsete og dumme som gode barne-skurker skal være, men de mange scenene på nattestid og i mørke er kanskje litt skremmende for de minste. Noir er ikke et fransk ord for ingenting.
Morens syner av Costa som en illsint, svevende og rød blekksprut føyer seg fint inn i dette litt truende aspektet ved filmen. Slike symbolske scener skapes også når den kvinnelige skurkens parfyme svever ut av vinduet som en lilla fe, ikke ulikt den mer kjente grønne.
For en tegnefilmentusiast er det altså svært mye å glede seg over her, særlig i panoramaene og de velkomponerte bevegelsene. Hoppingen fra tak til tak skaper dynamikk og spenning og finalen på Notre Dame er et bokstavelig høydepunkt, som også klarer å vekke til live noe av den slumrende høydeskrekken min.
Regissørene kan også glede med andre innovative grep, som når lyset går og personene blir til hvite, stiliserte omriss av seg selv.
Ansiktene blir skuffende uttrykksløse i forhold til resten av animasjonen. De har noe av kunstneren Amedeo Modiglianis langstrakte og rektangulære portretter over seg, men denne stilen, som i og for seg er fin, går på bekostning av uttrykksfullheten. De oppfattes som plansjer med bevegelige munner og gjør at figurene ikke får den karismaen de burde ha hatt.
Når katten kommer best ut av det karismatisk sett sier det jo litt, de er ikke akkurat kjent for å skru på sjarmknappen så alt for ofte.
Men steinansiktene til tross, resten av «En katt i Paris» er dynamisk og langt fra stiv, så at den ble nominert til Oscar for beste animasjonsfilm i 2011 er på ingen måte noen feil.
