Ok, den litt urovekkende måten både Øyvind Vogt og Hasse Hope så rett gjennom kameralinsa og inn i sjela di mens de ba deg om å le av noe du ikke syns var morsomt var vrien å takle. Det samme var den klamme nervøsiteten, vitsene om å bli samleiet til døde, Hope i parykk, Lars Vaulars statistikkføring og det merkelige origamiinspirerte interiøret og, vel, ja, egentlig det meste.

Første episode av «Tweet4tweet» var ganske dårlig, og det har de vel også fått høre.

Men svært få humorserier treffer på første forsøk. Det er ganske naivt å slå fast at en serie aldri kan bli morsom bare fordi den ikke er morsom med en gang, særlig når konseptet i så stor grad er avhengig av bra og komfortable gjester.

Det går an å synes at formatet er trøtt, med sine litt for velkjente oppgaver og ukesoppsummeringer og i det hele tatt, men jeg tror ikke det har så mye å si – til syvende og sist er det gjestene det står og faller på.

Kanskje skulle de hatt med seg et litt mer spredt panel, det ble noe satt over fem så sannsynlige samtalepartnere, ikke vet jeg. Det ordner seg sikkert. Flere redaksjonsmedlemmer frir til den høyttvitrende raringen Johan H. Andresen, og selv om han sikkert tviler etter å ha sett den første episoden, burde han gi det et forsøk. Det kunne blitt fin, merkelig TV (noe Andresen kanskje er inne på allerede?).

Om Hasse Hope virkelig omfavner den totalt frakobla klovnen han er ment å være og Øyvind Vogt stuper ut i det mørket bare en karriere innen såkalt kreative yrker i Oslo kan gi deg innsikt i får de sikkert folk til å le etter hvert, og Jenny Skavlan var en sympatisk kaptein på den havarerende skuta.

Programmet kan sikkert fortsette å suge også – men alt vi vet i dag er at sendingen i går gikk til helvete.

Eller, vi vet en ting til, og det er at dette er et univers som det er verdt å gjøre narr av. Som virkelig fortjener det. Det var for eksempel et syn å se hashtag-feeden #tweet4tweet i sendingens åpningsminutter. Som å se en litt tungnem okse i ferd med å slite seg løs fra kjettingen.

Før første punchline hadde bomma var vi i gang med vårt «nå skrur jeg over på Blablabla etter to minutter #ræva» og  «dette er «Nytt på Nytt», bare dårlig #putetv» og i det hele tatt. Det dukker opp en bra vits her og der, men i det store og hele er vi aldri morsomme når vi holder på på denne måten.

Twitter blir et prippent og humørløst sted å være når alle plutselig er enige om at noe er dritt.

Den klassiske «twitterstormen» er bare en av mange ting på nettet som er verdt å le av. Hvis vi på død og liv skal ha digitale nabokjerringer trenger vi noen landsbyidioter og noen begravelsesagenter også (vi trenger i det hele tatt en hel jævla westernlandsby).

Alvoret i det mørke nettet blir ulidelig å forholde seg til om man ikke samtidig husker på at internett på generell basis er en arena for grenseløs idioti, hemningsløs selviscenesettelse og hysteriske overdrivelser.

Og det kan Tweet4tweet sikkert klare å minne oss på hvis de virkelig omfavner idiotien, slutter å surfe på Tommy Steines hjemmeside og kutter ut stirringen.

Den forferdelige stirringen.