Ah, disse rampete nazistene og de mislykkede eksperimentene deres. At rakkerne aldri lærer! Dette er den tredje filmen om nazizombier undertegnede har anmeldt på under en måned, og det kan ikke være et sunnhetstegn. Hverken for meg, eller filmbransjen som helhet. Men her er vi igjen, med en nazizombie-grøsser som er sterkt preget av kaos bak kulissene. En proff produksjon med stilig filmfoto, som dessverre er gørr kjedelig og totalt fantasiløs.
Året er 1939, og i en mørk bunker et sted ved finskegrensen blir russiske krigsfanger sprøytet fulle av et serum som forvandler dem til levende døde. Dette hemmelige naziprosjektet kalles «Anti-Death», men skrinlegges to år senere. Etter ordre fra Adolf Hitler himself blir all dokumentasjon om eksperimentene destruert, og «forsøkskaninene» dumpet i massegraver. En liten tropp med amerikanske spesialsoldater sendes deretter til Finland, for å assistere de finske soldatene med å ødelegge bunkeren.
Åpningsteksten hevder at dette virkelig skjedde, men jeg har mine tvil. Det er ikke så vanskelig å tro at kjederøykende Gestapo-offiserer skapte uovervinnelige kamp-zombier i dunkle bunkere, mens de flirte sin onde nazistlatter. Sånt kan jo skje. Men jeg har litt vanskeligere for å akseptere at finnene og amerikanerne jobbet sammen under andre verdenskrig, med tanke på at Finland i 1941 sto på side med tyskerne i kampen mot Russland.
Det hadde sikkert hjulpet hvis filmen tok seg tid til å forklare litt om Finlands kompliserte manøvreringer under andre verdenskrig, men «War of the Dead» er ikke særlig opptatt av sånne historiske detaljer. Så her er vi, et sted i de finske skogene, mens en tropp soldater er på vei inn i Russland for å ødelegge nazibunkeren. La oss ikke stresse med hvorfor, hvordan og «huh?». Soldatene er del av den hemmelige aksjonstyrken «Rød Snø», noe som unektelig setter den gamle påskekrimmen med Kjersti Holmen i et nytt lys. Tenk deg så mye kulere «Rød Snø» hadde blitt hvis Sven Nordin hadde forvandlet seg til en zombie!
På vei til bunkeren blir den finske soldaten Halonen bitt av en hund, mens han stjeler en merkelig dings fra en gammel mann som har huset fullt av mekaniske oppfinnelser. Selv om dette høres ut som et viktig plottpoeng glemmer filmen alt som skjer i introduksjonen etter ti minutter. For like blir Halonen skutt i et bakholdsangrep fra russiske styrker. Snart hopper også en horde nazisoldater ned fra trærne: de er raske, spretne og veldig iltre. Det eneste som biter på dem er en kule i hodet, men i løpet av historien prøver allikevel stadig soldatene å slå ned zombiene med bare never. Fordi det ser tøffere ut, liksom.
Mesteparten av soldatene blir slaktet i zombieangrepet. Etter kampene gjenstår bare en liten kjerne: amerikanske Martin Stone (britiske Andrew Tiernan), som meldte seg frivillig til dette selvmordsoppdraget fordi han ønsker å bli gjenforent med den døde kona si. Så har vi den finske løytnanten Laasko (Mikko Leppilampi), og den eneste som kjenner sannheten bak oppdraget: kapteinen Niemi (Jouko Ahola). Litt synd at han blir forvandlet til en slags superzombie, da.
På veien tar de til fange en ung, russisk soldat ved navn Kolya (Samuel Vauramo), som hevder at han kjenner til et sted som har en sambandsradio der de kan tilkalle hjelp. Problemet er at radioen befinner seg i nazibunkeren, som er omgitt av rasende zombier. Disse tøyse-zombiene forandrer egenskaper alt etter som passer i hver scene. I det ene øyeblikket kan de hoppe mange meter opp i lufta, og dreper flere dusin soldater på noen sekunder. I et neste står de i klynger som lobotomerte sauser, mens hovedpersonene skviser seg forbi dem uten å få en skramme.
«War of the Dead» avslutter med noen skikkelig bedritne dataeffekter, som understreker av at man knapt har hatt penger til å avslutte etterarbeidet. Det er et lite mirakel at filmen overhode ble fullført, og forhistorien er en lang tragedie. Filmen ble opprinnelig laget tilbake i 2006 under tittelen «Stone’s War», med kickbokseren Olivier Gruner i hovedrollen – men etter to uker med opptak gikk produsenten tom for penger og innspillingen ble stoppet. Skuespillerne forlot prosjektet da pengene tok slutt, og opptakene ble beslaglagt av konkursboet. Den første traileren ble sluppet senere samme år, men ingen av scenene der er med i den ferdige filmen:
Etter mye strev klarte den finske regidebutanten Marko Mäkilaakso å skrape sammen budsjettet fra italienske, amerikanske og latviske investorer – under forutsetningen av at filmen ble spilt inn på nytt i Latvia. Uten kjente navn på rollelista, og for det meste finner foran kamera. Opptakene ble endelig fullført i 2007, men siden den gangen har filmen ligget på lageret til det latviske produksjonsselskapet, som har kranglet internt om penger. På veien byttet «Stone’s War» navn til den mer George A. Romero-aktige «War of the Dead», angivelig en tittel Marvel-legenden Stan Lee foreslo til regissøren. Det har tatt fem år, men i mai hadde filmen endelig kinopremiere i Finland, der oppmerksomheten ble kuppet av finske «Iron Sky».
Marko har hatt maks uflaks, så det gir meg ingen glede av å slå fast at «War of the Dead» slett ikke fungerer. Det er mulig at alle problemene sugde siste snev av energi og entusiasme ut av denne produksjonen, for sluttresultatet av alt dette slitet er fint lite å juble for. Dette er den dyreste filmen noensinne spilt inn i Latvia, men det spiller liten rolle så lenge den mangler en stødig historie og gode ideer. På ekstramaterialet til Blu-ray-utgivelsen forteller regissøren at han skrev manuset på fire dager, og det merkes virkelig! Filmen er mer fokusert på action enn skrekk, men ute av stand til å engasjere i lengre tid enn det tar å se traileren.
Marko Mäkilaakso har bred erfaring fra en rekke musikkvideoer, reklamefilmer og TV-serier – så han har absolutt kompetanse. «War of the Dead» har solide produksjonsverdier, og visuelt sett kunne den ha vært en rar zombie-episode av «Band of Brothers». En ting Marko imidlertid ikke behersker ennå er dialog og instruksjon av skuespillere. Hovedpersonene har null personlighet, enda mindre karakterutvikling og er nødt til å lire av seg noen skikkelig flaue replikker.
Etter å ha gjort litt undersøkende juksejournalistikk på verdenswebben oppdaget jeg at «War of the Dead» ble redigert av en kar ved navn Michael J. Duthie, som spesialiserer seg på å klippe om utenlandske filmer for det amerikanske markedet. Så noe sier meg at «War of the Dead» har blitt drastisk bearbeidet på klippebordet – det forklarer i alle fall hvorfor flere løse tråder aldri blir nøstet opp, og hvorfor alt ender med et stort spørsmålstegn.
Jeg har stor sympati for alle problemene denne finske entusiasten har måttet slite seg igjennom, og fyren har ofret nærmere åtte år av livet sitt for å få laget «War of the Dead». Da han startet produksjonen var dette med nazizombier et forholdsvis originalt konsept, men nå er de gammelt nytt. Jeg hadde vært villig til å tilgi mye hvis filmen var underholdende, eller i det minste hadde en skranglete sjarm – men beklager. «War of the Dead» er dessverre en langtekkelig, klisjefylt, tørr, gravalvorlig, ensformig og humørløs flopp med en syltynn historie, livløse skuespillere og en fatal mangel på moro. En seig skuffelse! Dette føles litt som den finske fjernsynsteater-versjonen av «Outpost: Black Sun», som blir anmeldt om kort tid. Ja, også den har nazizombier!
