20. september 1977 har blitt en merkedag i tv-historien, selv om seerne denne kvelden umulig kunne ane noe om akkurat det.

Komiserien «Happy Days» hadde i tre år hatt suksess på amerikanske skjermer med sitt jovialt-humoristiske blikk på livet på 50- og 60-tallet. Så fikk manusforfatterne ideen å la hovedkarakteren Fonzie, spilt av Henry Winkler, tøffe seg ved å hoppe over en hai på vannski. Fonize hoppet denne ordinære septemberkvelden, uten at dette skapte noen videre diskusjon.

Skru tiden cirka 15 år fram, og den amerikanske studenten Jon Hein sitter og ser tv, drikker øl og tuller med kompiser. De diskuterer nøyaktig når deres favorittserier ble dårlige. «Love Boat» ble dårlig da irriterende Vicki ble med, for eksempel. «Dynastiet» raknet såklart da Linda Evans sluttet. Når gikk det utfor for «Happy Days»? Da Fonzie hoppet over haien, foreslår én. Alle ler.

Årene går, gutta går ut av college og spres for alle vinder. Hein får jobb i IT-bransjen, og en av hans første oppgaver å sette opp en webside. For moro skyld bestemmer han seg for å lage nettsiden jumpingtheshark.com, slik at han og kompisgjengen kan fortsette sine diskusjoner om tv-seriers negative vendepunkt.

Det som var tenkt som et lite diskusjonsforum, tar imidlertid kjapt fullstendig av. Brukermassen på nettsiden eksploderer i omfang, Hein selger nettsiden til TV Guide for et millionbeløp, og frasen «jumping the shark» blir en del av amerikanernes populærkulturelle vokabular.

Tegn på at din favorittserie har «hoppet over haien» kan for eksempel være:

  • Ny skuespiller hyres inn for å spille hovedkarakteren
  • Skuespiller kommer tilbake i serien for å spille en annen karakter (tvillingbror)
  • Sjarmerende barneskuespiller kommer i tenårene.
  • Skuespillergraviditet.
  • To karakterer får hverandre, endelig.
  • To karakterer får hverandre aldri.
  • Serie til film.
  • Film til serie.
  • Charlie Sheen.

Det finnes serier som aldri hopper haien, men de er få og gjerne styrt av en sterk kunsterisk hånd snarere en kraftige kommersielle interesser. Et eksempel er den britiske versjonen av «The Office», som aldri gikk ut over de to opprinnelig planlagte seriene og julespesialene.

I stedet kan man kanskje argumentere med at opphavsmann Ricky Gervais har tatt et svalestup over haien, da han i de senere årene stort sett har laget og spilt i en rekke middelmådige filmproduksjoner. Å bruke frasen på en skuespillers karriere fikk et nytt løft da Tom Cruise hoppet på sofaen til Oprah.

Begrepet «Jumping the couch» ble da introdusert.

Det finnes imidlertid også eksempler på langtlevende TV-serier som aldri hopper. Den nær perfekte «The Sopranos», som gikk i sju sesonger, er et eksempel på dette, selv om enkelte (feilaktig) påstår at den monumentale slutten er en publikumsfornærmelse.

Det finnes ofte ulike oppfatninger om når en serie hopper.

I tilfellet «Twin Peaks» vil jeg argumentere sterkt for at karakteren Windom Earle, som tramper overspillende inn i serien med et hestekostyme og hvis sinn blir sammenlignet med en diamant («It’s cold, it’s hard..and it’s brilliant»), kan holdes direkte ansvarlig for forfallet. Jeg stopper alltid serien på sesong 2 episode 10, og har nesten klart å fortrenge at det finnes mer.

Windom Earle får smake Bobs behandling i «Twin Peaks».

Det finnes også mer konkrete eksempler på bevisst og metaaktig bruk av haihopping i serier. Serien «X-Files’» 197. episode hadde for eksempel den selvironiske tittelen «Jump the Shark», og var laget for å gi avslutning til spinoffserien «The Lone Gunmen». «X-Files» ble for øvrig avsluttet fem episoder senere. Filmene behøver vi ikke snakke om.

The Simpsons-episoden «Gump Roast» er en klassisk episode med tilbakeblikk – et hvileskjær serien rett og slett må ta av og til. Episoden tar imidlertid en brå vending på slutten, når Dan Castallenata syngende beklager episodens tilbakeblikknatur og gir frempek til hva som kan skje i de senere episodene.

Sangen heter «They’ll never stop the Simpsons», inneholder strofen «Have no fears, we’ve got stories for years». og avsluttes av et klipp av Homer Simpson som hopper over en hai, på vannski.

Vi trenger for øvrig ikke snakke om Simpsons-filmen heller.

 


Det mest åpenbare eksemplet på hopping over hai i noen tv-serie skjer for øvrig i den brilliante perlen «Arrested Development», som ble kansellert av Fox i 2006.

Mot slutten av seriens levetid kom Burger King inn som sponsor, og forfatterne bestemte seg for å gjøre et stort metapoeng ut av det hele. I episoden «Motherboy XXX» (sesong 2, episode 13) gjør den talentløse advokaten Barry Zuckerkorn et stort poeng av at han skal spise frokost på Burger King, før han hopper elegant over en hai som ligger praktisk plassert i veien for ham.

Zuckerkorn spilles av Henry Winkler, som spilte Fonzie i «Happy Days».

«Arrested Development» ble avsluttet sesongen etterpå.

Og skal bli film til neste år.

 

20. september 1977 har blitt en merkedag i tv-historien, selv om seerne denne kvelden umulig kunne ane noe om akkurat det.

Komiserien «Happy Days» hadde i tre år hatt suksess på amerikanske skjermer med sitt jovialt-humoristiske blikk på livet på 50- og 60-tallet. Så fikk manusforfatterne ideen å la hovedkarakteren Fonzie, spilt av Henry Winkler, tøffe seg ved å hoppe over en hai på vannski. Fonize hoppet denne ordinære septemberkvelden, uten at dette skapte noen videre diskusjon.

Skru tiden cirka 15 år fram, og den amerikanske studenten Jon Hein sitter og ser tv, drikker øl og tuller med kompiser. De diskuterer nøyaktig når deres favorittserier ble dårlige. «Love Boat» ble dårlig da irriterende Vicki ble med, for eksempel. «Dynastiet» raknet såklart da Linda Evans sluttet. Når gikk det utfor for «Happy Days»? Da Fonzie hoppet over haien, foreslår én. Alle ler.

Årene går, gutta går ut av college og spres for alle vinder. Hein får jobb i IT-bransjen, og en av hans første oppgaver å sette opp en webside. For moro skyld bestemmer han seg for å lage nettsiden jumpingtheshark.com, slik at han og kompisgjengen kan fortsette sine diskusjoner om tv-seriers negative vendepunkt.

Det som var tenkt som et lite diskusjonsforum, tar imidlertid kjapt fullstendig av. Brukermassen på nettsiden eksploderer i omfang, Hein selger nettsiden til TV Guide for et millionbeløp, og frasen «jumping the shark» blir en del av amerikanernes populærkulturelle vokabular.

Tegn på at din favorittserie har «hoppet over haien» kan for eksempel være:

  • Ny skuespiller hyres inn for å spille hovedkarakteren
  • Skuespiller kommer tilbake i serien for å spille en annen karakter (tvillingbror)
  • Sjarmerende barneskuespiller kommer i tenårene.
  • Skuespillergraviditet.
  • To karakterer får hverandre, endelig.
  • To karakterer får hverandre aldri.
  • Serie til film.
  • Film til serie.
  • Charlie Sheen.

Det finnes serier som aldri hopper haien, men de er få og gjerne styrt av en sterk kunsterisk hånd snarere en kraftige kommersielle interesser. Et eksempel er den britiske versjonen av «The Office», som aldri gikk ut over de to opprinnelig planlagte seriene og julespesialene.

I stedet kan man kanskje argumentere med at opphavsmann Ricky Gervais har tatt et svalestup over haien, da han i de senere årene stort sett har laget og spilt i en rekke middelmådige filmproduksjoner. Å bruke frasen på en skuespillers karriere fikk et nytt løft da Tom Cruise hoppet på sofaen til Oprah.

Begrepet «Jumping the couch» ble da introdusert.

Det finnes imidlertid også eksempler på langtlevende TV-serier som aldri hopper. Den nær perfekte «The Sopranos», som gikk i sju sesonger, er et eksempel på dette, selv om enkelte (feilaktig) påstår at den monumentale slutten er en publikumsfornærmelse.

Det finnes ofte ulike oppfatninger om når en serie hopper.

I tilfellet «Twin Peaks» vil jeg argumentere sterkt for at karakteren Windom Earle, som tramper overspillende inn i serien med et hestekostyme og hvis sinn blir sammenlignet med en diamant («It’s cold, it’s hard..and it’s brilliant»), kan holdes direkte ansvarlig for forfallet. Jeg stopper alltid serien på sesong 2 episode 10, og har nesten klart å fortrenge at det finnes mer.

Windom Earle får smake Bobs behandling i «Twin Peaks».

Det finnes også mer konkrete eksempler på bevisst og metaaktig bruk av haihopping i serier. Serien «X-Files’» 197. episode hadde for eksempel den selvironiske tittelen «Jump the Shark», og var laget for å gi avslutning til spinoffserien «The Lone Gunmen». «X-Files» ble for øvrig avsluttet fem episoder senere. Filmene behøver vi ikke snakke om.

The Simpsons-episoden «Gump Roast» er en klassisk episode med tilbakeblikk – et hvileskjær serien rett og slett må ta av og til. Episoden tar imidlertid en brå vending på slutten, når Dan Castallenata syngende beklager episodens tilbakeblikknatur og gir frempek til hva som kan skje i de senere episodene.

Sangen heter «They’ll never stop the Simpsons», inneholder strofen «Have no fears, we’ve got stories for years». og avsluttes av et klipp av Homer Simpson som hopper over en hai, på vannski.

Vi trenger for øvrig ikke snakke om Simpsons-filmen heller.

 


Det mest åpenbare eksemplet på hopping over hai i noen tv-serie skjer for øvrig i den brilliante perlen «Arrested Development», som ble kansellert av Fox i 2006.

Mot slutten av seriens levetid kom Burger King inn som sponsor, og forfatterne bestemte seg for å gjøre et stort metapoeng ut av det hele. I episoden «Motherboy XXX» (sesong 2, episode 13) gjør den talentløse advokaten Barry Zuckerkorn et stort poeng av at han skal spise frokost på Burger King, før han hopper elegant over en hai som ligger praktisk plassert i veien for ham.

Zuckerkorn spilles av Henry Winkler, som spilte Fonzie i «Happy Days».

«Arrested Development» ble avsluttet sesongen etterpå.

Og skal bli film til neste år.