Helt siden jeg som niåring lå syk hjemme fra skolen på sofaen vår i Rakkestad i 1999 (bygdenorges navle, forresten), har «Titanic» ligget dypt i min filmatiske hovedpulsåre. Ikke var jeg gammal nok til å se’n, men jeg husker enda mine smertelige tårevåte hulk når Jack dør.

«Jack! Jack! Wake up! Jack!» hikster en forelsket og forfrossen Rose uti Atlanterhavet denne utspilte april-natten i 1912. OH LORD, TÅRER I ØYA ENNÅ.

Jeg gråter hver. Sabla. Gang.

Kinostunden under den norske premieredagen 13. februar 1998, har jeg blitt gjenfortalt av venner av en noe eldre årsklasse enn meg selv: Knaskenivået var forstyrrende høyt, godteri ble fortært på bråkete høykant, småpratingen lå løst, og irritasjonen hos dem som faktisk ville SE DENNE FILMEN var stor.

PLUTSELIG smekker en hånd på en igjen-dugget bilrute, og salen stilner umiddelbart.

Folk er så enkle.

DENNE helgen, fredag 13. april (ooohh, spooky) markeres det stort at det har gått etthundrede år siden det faktiske skipet RMS Titanic sank. I denne sammenheng har James Cameron tatt på seg stormannsbukseselene og relansert filmen «Titanic» i 3D.

Og hvem sneik seg inn på pressevisninga? Som den lutfattige studenten jeg er, tok jeg et to ukers vikariat på Svensk Film sitt kjøkken, og fikk lurt meg inn i deres kinosal sammen med noen pressejenter fra TV 2. Hikstene i det lille rommet, blandet inn med hjertesukk og noe småmumling om Kate Winslets kjoler, var alt du kunne høre da pusten ble holdt i store deler av filmen.

For deg som av uforklarlige årsaker ikke har sett «Titanic», lyder historien som sådan: Blakk og frisinnet ungfole (Leonardo DiCaprio) møter rik deprimert jente (Kate Winslet) på stor båt, de forelsker seg dypt og inderlig, det blir store interessekonflikter og familiære dramasituasjoner, skipet treffer stort isfjell og OBS, kan ikke si mer uten å spoile.

«Titanic» er og forblir det mest fantastiske stykket film som noen gang har blitt produsert. Om du mener noe annet, er jeg uenig, og sånn er de bare. Jeg føler argumentasjonen for dette argumentet burde være unødvendig, men om du er en av dem som er viktig på sånt, så greit.

Da kan jeg jo begynne med å nevne at «Titanic» mottok hele 14 Oscar-nominasjoner, og stakk avgårde med 11 av prisene da den kom i 1997, og det sier jo sitt. Dette var også den første filmen til å både vinne Oscar OG MTV Movie Award i kategorien beste film. I tillegg har den kommet på utallige lister over verdens beste filmer. Dette fordi Cameron briljant har portrettert noen av de faktiske historiene som utspilte seg natten 15. april 1912 og konfronterer publikum direkte med dette emosjonelle og enkle spørsmålet: Hva ville du gjort hvis du var på Titanic?

Vil du satt deg i en livbåt uten personen du elsket, i viten at vedkommende ville dø alene? Hvis du var en kvinne og kunne redde livet ditt, vil du hoppe på en redningsflåte, eller gå tilbake til rommet ditt og dø med mannen din? Hvis du var i bandet, ville du fortsette å spille til slutten? Hvis du var låst under dekk, ville du brette dine to små barn under dynen og fortelle dem en historie slik at de sovnet, før vannet kom susende inn og druknet dem? Ingen av oss vet helt, men det er et fantastisk konsept å vurdere.

Dam-dam-daaaam…

Titanic er også en episk film fordi Cameron ikke viker unna politiske eller sosiale spørsmål, akkurat som i hans andre filmer. Klasseskillene, arrangerte ekteskap, arrogansen som gjør at man ikke kan forestille seg at et skip ikke kunne synke eller ikke å skaffe nok livbåter til alle passasjerene om bord – dette var reelt.

Og bare innrøm det: selv om du er gutt, så elsker du «Titanic». Selv om du ikke har innrømt det for deg selv enda, eller noen andre, så gjør du det. Come on, den har jo alt! Romantikk, action, store tøffe båter, masse maskiner, kvinnediskriminering, sex (ikke minst!), intriger og you name it! På drøyt tre timer (som føles ut som et kvarter) gjennomgår du hele følelsesspekteret ditt: Kilingen i magen av dette store flotte skipet, tristheten over Rose sin deprimerte tilværelse, gleden over den fantastiske festen på underdekket, irritasjonen av verdens mest arrogante drittsekker, gleden over ung kjærlighet, spenning over dramaet av hvordan de unge elskende skal redde forholdet, og frykten for at de skal DØ! Ahhh. Hjerte.

Men nok om meg og mine kjønnsstereotypiske meninger, la oss snakke film! Og jubileum! Og båt! Og fun-facts.

Først, litt historietime. «Titanic» er, som jeg håper de fleste har fått med seg, basert på den fullstendig (nesten) sanne historien om passasjerskipet som 10. april 1912 la ut på sin jomfrutur fra Southampton i England over Atlanterhavet til New York. Fire dager inn i turen kjørte det gigantiske cruiseskipet rett på et isfjell.

I løpet av kun få timer lå Titanic på havets bunn, og omkring 1500 mennesker mistet livet.

I forbindelse med jubileet er det en hel masse som skjer. NRK sender egen serie om forliset, skapt av mannen bak «Downton Abbey», magasinet Illustrert vitenskap har eget temanummer, på Litteraturhuset har de Titanic-foredrag, og IKKE MINST skal det seile et eget Titanic-designet cruiseskip fra SAMME sted, SAMME dag til SAMME destinasjon som Titanic gjorde for hundre år siden (minus isfjellet, antar jeg).

Musikk, interiør, menyer og underholdning blir i ren 1912-inspirert stil. Nydelig. Billetten til førsteklasse kan bli din for den nette sum av 55 140.

Så: Film facts om innspillingen som du kan skryte av mens du slenger armen rundt en kjekk dame/kar på kino og nyter 3D-versjonen!

Produksjonen av filmen begynte i 1995 da James Cameron tok opptak av det virkelige vraket av Titanic uti Atlanterhavet. Han klarte å overtale 20th Century Fox til å investere i filmen ved å overbevise dem om at publisitet rundt en real-life dykk til vraket ville være veldig gunstig for produksjonen. Han hadde rett.

I begynnelsen av filmen får vi se dette underbare vraket av «Titanic», gammelt og rustent på bunnen av Atlanterhavet. Deep sea-kameraet som filmet vraket holdt bare 12 minutter av gangen, og hvert dykk tok mange timer å gjennomføre. Så for å gjøre det hele mest mulig effektivt, hadde de en 1/33 skala modell av vraket konstruert, slik at de kunne øve på hvert dykk. Llikevel var hele 12 dykk nødvendig.

Filmen ble opprinnelig budsjettert til $135 millioner, men to måneder ut i tidsplanen ble det nødvendig å hustle Paramount Pictures for ytterligere $65 millioner i bytte mot de amerikanske distribusjonsrettighetene. Win-win. I 1997 var «Titanic» den dyreste filmen som noen gang var blitt produsert, med et budsjett på $200 millioner. Ca$hiing!

Så: flere fun facts!

Skipet som ble brukt under innspillingen ble bygget i en tank på en strand sør for Rosarito, Baja California i Mexico. Byggingen startet på det 85. årsdagen for den virkelige Titanic lanseringen 31. mai 1996. Alle scenene hvor det er en utvendig solnedgang, ble filmet på Fox Studios satt i Baja California. Så når du snufser til en av verdens mest romantiske scener hvor Rose hyler av fryd «Jack, I can fly!» er dette egentlig inne i et studio.

Innsiden av det pretensiøse rikmannsskipet ble gjenskapt av, eller under tilsyn av, forskere fra White Star Line, det opprinnelige selskapet som bygget og innredet «Titanic». Så slik du ser det på filmen, var det i virkeligheten også. Bortsett fra enkelte detaljer som måtte endres av naturlige årsaker. For eksempel var den elegante trappen i skipet hvor Jack står og venter på Rose før middagsselskapet (sukk), faktisk litt større i filmen enn det var i det virkelige liv. Dette er fordi folk i 1997 var litt høyere enn i 1912, så ville de ha sett malplassert på en trapp som passer de riktige dimensjoner.

Nok facts, tilbake til film! Og jentete følelser (fnis).

«Titanic» treffer noe i hjertet, hver eneste gang den sees. Spontaniteten og livsgleden til Jack gjør meg forelsket, det mektige skipet gjør meg ydmyk, kjærlighetshistorien gjør meg helt ør og spenningen setter seg så hardt i kroppen at jeg blir helt utmattet når rulleteksten begynner. Den fantastiske musikken løfter i tillegg enhver stemning og gjør det hele ultimat.

Titanic er jo ikke laget i 3D, så det er ikke sånn at du føler du står på skipet og nesten kan dra håret gjennom sveisen til Leonardo (DÅN), men det er en nydelig oppgradering som gjør noe allerede utrolig bra, enda bedre. Ikke alle 3D-oppgraderinger er verdt å punge ut for, men denne er det.

Og føler du deg ytterligere inspirert og samtidig vurderer å dra på ferie, sender reiseselskapet Bluefish eventyrlystne ned omkring 3800 meter i Atlanterhavet i miniubåter for å ta en rundtur på vraket av Titanic. For dette må du ikke punge ut med mer enn omkring 321.270 kroner. Billetter kan bestilles her.

Millionær-kjæreste søkes asap.