Å se Tom Hardy skrike ut sin lengsel og sitt begjær i tv-versjonen av «Wuthering Heights» fra 2009 er som å bevitne nærmest guddommelig perfeksjon. Oppslukt av følelser, yr av sprengende forelskelse og knuste drømmer, og samtidig full av hardbarket vrede, hevnlyst og rein arroganse kroppsliggjør han litteraturens mest brutalt kjærlighetstørste beist Heathcliff.

I samme blanding av hardt og mykt finner man også Tom Hardys ubestridte sex appeal.

Klart definerte, harde muskler og myke øyne. Eller tydelig kjeve og store lepper. I Tom Hardys tilfelle ligger attraksjonen i balansen. Den hardeste kroppen, de mykeste leppene. Bare en ung Marlon Brando kommer i nærheten.

Det samme gjelder også Hardys roller, måten han framstiller seg selv om sine figurer på lerettet. Ofte er dette også perfekte blandinger av brutalitet og ømhet.

I løpet av sin karriere har Tom Hardy vist at han på den ene siden er den hardeste av menn. Han kan ta kommando, han kan forføre og han kan slåss. Å slåss er ikke mannlig egentlig, det er bare slitsomt, dårlig og feil. Men å signalisere at man kan slåss, hvis det trengs, er en annen sak. Det er makt, til en viss grad. Respekt, i noen tilfeller. Kanskje også attraksjon.

På den andre siden har Hardys rollevalg også latt ham vise en myk, følsom og forståelsesfull side. De store, brune øynene med det lengsesfulle blikket. Det åpne ansiktet.

Denne blandingen har gjort Hardy til en øm hooligan i for eksempel «The Take», der han spiller en eksfange som prøver å mestre et liv i frihet og lappe sammen forholdet til en annen. I «Warrior» spiller han bokseren som må temme følelsene sine (mykt!) når han tvinges til å slåss mot sin bror (hardt!). I «Tinker, Tailor, Solider, Spy» spiller han den hardnakkede, streetsmarte agenten i felten som – mot alle regler – blir forelsket. Balansen her. Balansen!

Når han siden tar rollen som grøtete, ansiktsløs skurk i «The Dark Knight Rises» føles det til en viss frad som sløseri (vi får hverken se følsomhet eller putemunn), selv om Hardy gjør rollen med bravur.

Overfladisk? Men seriøst, de høye kinnbeina og myke leppene kommer man ikke bort ifra. Og hvorfor skulle man det, de ga faktisk Tom Hardy en pangstart på karrieren. I 1998 vant han en modellkontrakt i en engelsk, tidlig variant av «Top Model» som het «Find me a Supermodel»:

Modellkarrieren varte i omtrent fem minutter før han ble snappet opp til rollen som menig John Janovec i HBO/BBC-serien «Band of Brothers». Filmdebuten kom like etterpå, i 2001 med Ridley Scotts «Black Hawk Down».

Et par år med alkoholproblemer og kokainavhengighet fulgte, men Hardy har vært ren siden 2003. Noe som nok en gang beviser at det finnes en balanse hos Hardy. Uskyldig oppsyn, et liv fylt av erfaringer.

Og selv om utseendet hans ville vært nok til at han kunne ha levd et behagelig liv gjennom å spille i en romantisk komedie i året, har Hardy valgt den andre veien – den mer seriøse. Den som går ut på å spille varierte, utfordrende roller på film og kombinere det med klassisk teater på scenen.

Rollen i «Bronson» er et godt eksempel. Som den «mest voldelige fangen i Storbritannia» pisker han opp et fryktelig brutalt drama fra innsiden av fengselscella. Kroppen er senete og uattraktiv, han foretar grusomme handlinger. Samtidig snakker han inn i kamera, som på en teaterscene, og forteller om grusomhetene. Siden spiller han dem ut. Et vanskelig virkemiddel på film, som vanligvis brukes mest i eksperimentelt teater.

Hardy er, med andre ord, så mye mer enn bare utseendet. Han er sine roller. Han har til og med sitt eget teaterkompani, som vitner om både dette og om at han har ambisjoner.

Det, om noe, er sexy.