Det finnes vel knapt en mer takknemlig oppgave enn å slenge dritt om «Paradise Hotel». Det er blitt norsk fjernsyns svar på sveisen til Donald Trump, en evig reservevits for talkshow-verter og standup-komikere i beit for en punchline.

Og for all del, det er ting å sette fingeren på.

Alt fra hangen til jukse-cliffhangers og PR-gimmicker til en programleder med følelsesregister og formidlingsevne på linje med Hodor i «Game of Thrones», vitner om at dette showet har røttene godt plantet i trash-kategorien i tv-taksonomien.

Men Pærra har utviklet seg til noe annet. Til noe større. Til noe fantastisk. Til next level shit.

Det er derfor jeg har tenkt å stille (eller skal jeg si «stelle»?) meg lagelig til hugg (i hvert fall så lagelig som en anonym blogger kan) og helt uten ironi slenge ut følgende påstand: «Paradise Hotel» er for øyeblikket verdens beste norske realityserie ever i Norge akkurat nå noensinne i år. (Shit, nå hørtes det ut som jeg var ironisk. Jeg var altså ikke det.)

Jeg skal bruke de følgende tre milliarder ordene (pluss minus) på å argumentere hvorfor, og jeg kan like gjerne advare dere først som sist: dette kommer til å bli pompøse saker.

Aller først et par forbehold: For det første har jeg ikke sett finaleepisoden, så det er jo alltids en sjanse for at de i løpet av de siste 44 minuttene føkker opp totalt det de har brukt 55 episoder på å bygge opp.

Jeg tviler dog sterkt på det, og uansett er ikke påstanden min avhengig av at min favoritt vinner. Da hadde det jo ikke vært mye til påstand, strengt tatt. For det andre skal jeg innrømme at jeg ikke har sett alt av alle realityserier som er produsert i Norge.

Har dere lyst til å arrestere meg er dere sånn sett hjertelig velkommen til det i kommentarfeltet.

Men vær skånsomme, det er min første gang.

Noe av det som til stadighet imponerer meg med Pærra er hvor dyktige programskaperne er til å formidle historien sin. Håndverket er stort sett top notch hele veien, og spesielt klipperne/etterarbeidsprodusenten bør ha langt mer honnør enn de får.

Av og til sliter jo selv de med å koke suppe på spiker (kanskje greit å vurdere å gå tilbake til 48 episoder neste år?), men når det fungerer på sitt ypperste er det både hysterisk morsomt, hjerteskjærende og ulidelig spennende.

Mye av nøkkelen ligger nok nettopp i at Pærra tør å være så mye mer skamløse enn andre i sjangeren, de har skjønt at reality også er fiksjon, og bygger opp episodene som om de lager et humorprogram – scenene er stort sett laget over følgende lest: deltakerne omtaler seg selv og situasjonen i sync (dvs. intervjusetting), og uttaler seg gjerne skråsikkert om ditt og datt.

Så får vi se selve handlingen, og ser den enorme avstanden mellom hvordan deltakerne ser på seg selv, og hvordan de virkelig er.

Det er i denne avstanden humoren oppstår, og det er en formel som mange, fra Ricky Gervais til Espen Eckbo, med hell har brukt før dem. Programskaperne får selvsagt mye gratis av et fabelaktig cast, også. Jeg mener, Magne, liksom?

Hadde han dukket opp i en fiksjonsserie hadde man ikke trodd på ham.

En annen av Pærras store styrker er hvordan formen innbyr til nakenhet. (Nei, ikke sånn nakenhet. Jo, ok, sånn nakenhet også. Men uansett.)

Når deltakerne filmes bortimot 24 timer i døgnet, i hovedsak av små overvåkningskameraer, blir det nødvendigvis sånn at man etter hvert senker guarden sin, på en måte «vanlige» reality-serier som «Farmen» og «Robinson» ikke er i nærheten av å oppnå.

Joda, deltakerne iscenesetter seg selv i større eller mindre grad her som andre steder, men de allestedsnærværende og nådeløse kameraene gjennomskuer dem, flerrer av dem lag etter lag som var de en ibsensk løk, til vi sitter igjen med hudløse, gjennomsiktige portretter av den moderne, navlebeskuende nordmannen på toppen av næringskjeden, og ser dem langt tydeligere enn de evner å se seg selv.

Ville Farmen eller Robinson kunne fanget opp øyeblikket der Tina betror til venninnen at hun «hater Mari fordi hun er svak», mens det mellom linjene er opplagt at hun egentlig snakker om seg selv?

Eller når den ellers så stoiske Birger lar fasaden glippe og ønsker seg bort fordi han har fått følelser for Pia, men spillets natur gjør at han ikke vet om han kan stole nok på henne til fortelle henne det? Jeg tror ikke det.

I det hele tatt legger formen opp til en parade av slike bittesmå, lyriske grace notes, talende, ekte øyeblikk der deltakerne viser sitt sanne, innerste jeg, og som selv de beste dramaserieskaperne i inn- og utland river seg i håret og stiller tomt i veggen i timevis for å komme opp med.

Mine personlige favoritter er seriens dansemontasjer, som fungerer som visuelle metaforer for deltakernes sjelsliv, enten det er kollektiv impromptu fistpumping som en uforpliktende pause i en intens og kontinuerlig maktkamp, Tinas aggressive og umotiverte freestyledans, Glenn og Louis‘ gjentatte paringsleiker, eller, best av alle – Kristian René og Birgers taktiske beiling til Patrik da sistnevnte plutselig satt med makt i episode 41.

Det er så tilforlatelig fanget opp av serien at jeg nesten lurer på om de ikke er klar over hvor gull dette faktisk er.

I det hele tatt, og dette er sikkert sagt opp og ned i mente, er det så mye å sette tenna i av menneskelig adferd i Pærra at jeg er sikker på at det kunne fylt en reol av masteroppgaver om psykologi, sosiologi, sosialantropologi, gruppedynamikk, gjengmentalitet, hersketeknikk, etikk, moral og ikke minst språkutvikling, for å nevne noe.

En annen ting som taler til Pærras fordel er at det er en serie som er helt ærlig på hva den er, og som ikke minst har selvironi på det. Her er det samlet et knippe mennesker som er håndplukket for å gå hverandre mest mulig på nervene, de skal skjenkes, feste, pule, intrigere og krangle, kort fortalt: lage mest mulig konflikt, og det er det.

De mer seriøse reality-showene er ute etter akkurat det samme (kanskje med unntak av pulingen), men skjuler seg bak en mer høyverdig og selvhøytidelig fasade. Men strengt tatt er det vel ikke noe mindre grunnleggende idiotisk når voksne mennesker leker bondegård enn når de leker pestkarantene eller ragnarok?

«Alt dette er jo vel og bra, Fiselin», tenker du kanskje nå, «men Pærra har jo fortsatt dårlig påvirkning og forderver unge, lettformelige sinn, gjør det ikke?»

Takk for at du spurte, jeg benytter anledningen til å begi med ut på en aldri så liten digresjon. Dette er nemlig en av de vanligste innvendingene mot programmet, og mitt inntrykk er at de fleste som kommer med den i beste fall har sett maks én episode, og da kun for å få bekreftet fordommene sine.

Slik som f.eks. denne retorikkens lanterne rouge. Joda, jeg kan godt vedgå at det skjer ting på hotellet som befinner seg i moralske gråsoner, men det mener jeg heller er en av programmets styrker. Verden er ikke sort/hvit, og følger dessverre ikke alltid den Disney-moralen man skulle ønske.

Men hva med alle de unge som ser på, må ikke de vernes mot sånt? Med fare for å være belærende, så er det en grunn til at programmet går halv ti. Det virker som det er forstemmende få foreldre som er klar over at vi har noe som heter vannskilleprinsippet her i landet , og at ikke alt som går på tv egner seg for alle. Om ditt barns sinn blir forkvaklet så er det kanskje mer på sin plass å gå litt i seg sjæl og evaluere sin egen foreldreinnsats enn å legge skylden på det onde fjernsynet.

Man kan kanskje til og med ha et håp om at skolen begynner å lære kidsa litt om hvordan man skal lese og fortolke audiovisuelle medietekster, slik at vi får bukt med den leie misforståelsen om at det vi ser på skjermen på noen som helst måte representerer den fulle og helle sannhet om noe som helst, men selvsagt egentlig bare er en subjektiv og selektert del av virkeligheten, enten den omhandler Kon Tiki eller Paradise Hotel.

Man må aldri forveksle historiefortelling med virkelighet, selv ikke når den sjangeren har den misvisende merkelappen «realityfjernsyn». La det ikke være noen tvil: dette er fiksjon, og det vi ser av deltagerne er på ingen måte den fulle og hele sannhet om dem. Beklager, bare et lite hjertesukk der.

Og mens jeg først er i gang med å rette min moralske pekefinger mot bjelken i andres øyne: om Pærra skal stå til ansvar for sin umoral er det en del andre serier som bør begynne å feie for egen dør også.

Er det så mye bedre at en familie-reality som «Farmen» har med en reaksjonær misogynist som Farmen-Andreas som sitt store trekkplaster, og som attpåtil får adferden sin legitimert og nærmest institusjonalisert ved at han vinner Gullruten for årets deltaker, enn f.eks at Pærra-Patrik dobbeltdipper første kvelden på hotellet?

Strengt burde vel «Paradise Hotel» heller ha ros for å være progressive og liberale, ikke bare tar de med homser og transer (og til og med svensker!) som deltagere, de dessuten mer interessert i å fremstille dem som hele mennesker på godt og vondt, enn kun som en sjablong for en legning eller et politisk korrekt glansbilde av minoriteter.

Men hva med deltagerne da? Skjønner de ikke at de blir driti ut? Bør ikke de beskyttes mot seg selv? Hei, 2002 ringte, de vil gjerne ha tilbake ovenfra-og-ned-kritikken sin (neida, jeg ville aldri brukt en så gammel referanse til å disse folk for å komme med resirkulert og utdatert kritikk. Eller?).

Aller først kan jeg jo henvise til Jazzgeirs utmerkede kronikk fra tidligere i år, men siden jeg er så glad i å høre min egen stemme vil jeg gjerne føye til at jeg er overbevist om at etter femten år med realityserier i Norge vet deltagerne nøyaktig hva de går til, de er fullstendig klar over hva konsekvensene kan være, og de er dessuten voksne mennesker som ikke fortjener at vi sitter på vår høye hest og umyndiggjør dem.

Og dessuten, hva er det verste som kan skje av at man kringkastes i en vovet situasjon med kun en Pærra-sommerfugl som skjold mellom din verdighet og tohundretusen seere? At man får nei på en jobbsøknad?

La oss stikke fingeren i jorda her, det er vel ikke akkurat sånn at en Pærra-deltagelse er det eneste som står i veien for at Sander en gang skal få en ministerpost?

Videre kan jeg garantere dere to ting: for det første at produksjonsselskapet og kanalen er seg sitt ansvar bevisst og siler ut de mest ustabile søkerne, og for det andre at de drøyeste tingene som skjer inne på hotellet faktisk ikke blir vist på TV. Og nok en gang klarer jeg ikke helt å se hvordan andre realityserier ikke begår samme synden, bare på en hakket mer subtil, og dermed mindre gjennomskuelig og mer spekulativ, måte.

Nei, vet du hva, om noe så synes jeg disse deltakerne bør applauderes for sin modighet. De blottstiller sine svakeste og mest usympatiske sider slik at vi kan peke, le og okke oss. Og grunnen til at i hvert fall jeg lar meg engasjere er at jeg på ingen måte er sikker på at jeg hadde klart meg så mye bedre der inne.

Joda, jeg innbiller meg at jeg har hakket bedre grep om norsk syntaks og grammatikk, og til og med vet forskjellen på Einstein og Frankenstein, men jeg har samtidig sagt og gjort såpass mye idiotisk og hårreisende opp gjennom årene at jeg ser det hyklerske i å sitte i et kommentarfelt og dekonstruere alt deltakerne sier og gjør ned til minste lille detalj.

Akkurat som i alle store historier som tar for seg menneskers dårskap, er det mest forløsende som tilskuer å sitte og gapskratte og på et lettet utpust kunne tenke there, but for the grace of God, go I. Og kjenner du deg ikke igjen i det jeg sier nå er du enten et bedre menneske enn meg, eller en bedre løgner.

Ok, jeg har brukt altfor mange ord på å ikke komme til hovedpoenget mitt, beklager, jeg blir så revet med når jeg snakker om Pærra.

For det som virkelig gjør at denne sesongen tar steget opp i forhold til all annen reality er at konseptet – foredlet til å spisse og maksimere all konflikt, kombinert med en aktiv og manipulerende producer (seriøst, makan til sadistisk producer skal du slite godt med å finne på denne siden av det Gamle Testamentet. Det må i så fall være George R. R. Martin.), urettferdige og ulogiske spilleregler, og en cast som ikke bare har levert mer taktikkeri, men også mer følelser, enn noensinne, har skapt en perfekt storm der serien har blitt noe langt mer enn summen av sine bestanddeler.

Det mange mener er seriens største svakhet, nemlig de vage og tøyelige reglene og det udefinerte «spillet», mener jeg er dens aller største styrke, fordi det ikke bare forteller en generasjonshistorie om narsissistisk og virkelighetsfjern ungdom, men også selve urhistorien om mennesket som prøver å skape orden og mening i et urettferdig, vilkårlig, kaotisk og nådeløst system, på en måte en realityserie som spiller fair aldri vil kunne gjøre.

Det er Fluenes Herre med Vodka Red Bull, «Game of Thrones» filmet med nightvision-kamera, en perfekt metafor for det å være prisgitt ytre krefter som du aldri kan være trygg på at spiller på lag med deg, som peker nese til selv de mest vellagte planer til både mus og menn (nei, ikke sånn mus).

For helt ærlig, er det noen som kan vite hva som faktisk er taktisk lurt eller ikke der inne, så lenge de ikke aner hva neste twist vil være? Noen som vet hvordan «spillet» faktisk fungerer? Noen som tror at deltagerne selv faktisk vet hva de snakker om når de tror de har en plan?

Nei, de kjemper mot producers vindmøller, de spinner rundt i hamsterhjulet sitt og tror de kommer seg fremover, og klarer å representere både livsløgnen, overmotet og troen på at man er herre over egen skjebne, og på samme tid den ukuelige, menneskelige viljen til å aldri gi opp.

De har latt seg lure til å tro at dette spillet er noe man må spille for å komme seg helskinnet gjennom hotellet/livet, mens det i virkeligheten bare ødelegger for dem, slik vi så da Tina sendte hjem forloveden sin på mandag i et misforstått pre-emptive strike, eller da en ulykkelig Birger måtte legge bånd på seg fremfor å si hva han virkelig følte, i frykt for at det mennesket han brydde seg mest om der inne skulle bruke det mot ham.

De smarteste der inne er kanskje de som melder seg ut av spillet, og heller velger å bruke sin tilmålte tid på å kose seg, leve i nuet, tænne, carpe diemen som f, fordi de vet at med kun to unntak kommer de alle til å sjekke ut derfra på samme måte som de sjekket inn, som vi alle sjekket inn: tomhendt (dvs. tomhendt bortsett fra diverse trillebager, strykebrett og overdimensjonerte fallos-leirkrukker de måtte ha tatt med seg hjemmefra), og det er ingenting man kan gjøre fra eller til for å manipulere utfallet, annet enn å more seg, all den tid alle der inne er prisgitt producers lune.

Og selv de to som ikke sjekker tomhendt ut vinner bare en ørliten forlengelse i solskinnet, for «om hundre dager er allting glemt, forlovelsen brutt og pengene brukt opp på wifebeaters, hårgelé, blå kayal, silikonpupper og mojitos», som Ibsen sikkert så fint hadde sagt det hvis han så på Pærra. Noe han nok hadde gjort om han levde i dag.

Farmen markedsfører seg på å være «kampen for tilværelsen», men jeg klarer virkelig ikke å se hvordan melkespannkasting har noe som helst relevans for tilværelseskamp i forhold til dette.

I første sesong av «Game of Thrones» sier dronningen Cersei «When you play the game of thrones, you win or you die», en påstand som like gjerne kunne vært sagt av Kristian René.

Men det verken Cersei eller Kristian René har forstått er at det er spillet som spiller dem, at de er slaver av underliggende mekanismer de verken er i stand til å kontrollere eller forstå. Historiens gang avgjøres av enfoldige mennesker som gjør irrasjonelle valg på sviktende grunnlag, den som roper høyest er den som vinner diskusjonen, og til syvende og sist er det helt andre og utenforliggende faktorer som avgjør utfallet.

Den sorte sjakkbrikken som faller i inngangen til reklamepausene på Pærra er ikke et offer for deltagernes spill, den er deltagerne, og som en forlengelse av det, er den oss alle.

Jeg advarte dere om at det kom til å bli pompøst. Som jeg sa, «Paradise Hotel» er next level shit.