• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. 
  • Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver uke kan du melde deg på her.

 

DEN STORE KINODAGEN ER EN folkefest, med halv pris på billettene, ulike publikumsarrangementer, dobbelt så mange forestillinger, og tre ganger så høyt totalbesøk som normalt.

I en tid der kinoen er i hard konkurranse fra andre leverandører av audiovisuelt innhold, er arrangementet (som gikk av stabelen lørdag denne helga) en maktdemonstrasjon for kinoene som visningssted.

Dagen viser også hvordan digitaliseringen har endret kino-Norge. Å fylle så mange saler i hele landet på den samme dagen med et bredt utvalg av film ville vært komplett umulig i en analog filmvirkelighet der fysiske filmkopier veide drøyt 20 kg og hver tittel gjerne ikke eksisterte i flere enn 30 eksemplarer.

I dag finnes det få om noen begrensninger.

 

SLIK HAR DEN STORE KINODAGEN også blitt en dag for de store titlene. Man kunne tenkt seg at den store blesten rundt dagen ble utnyttet til å fremme titler som gjerne trenger mer hjelp enn andre. At arrangementet slik ble en måte å vise frem mangfoldet i kinokulturen på, ikke understreke markedslogikkens seier.

I stedet konkurrerer kinoene om å lokke til seg flest, koste hva det koste vil. Slik får mediokre produksjoner med et tenkt publikumstekke en stor boost i antallet forestillinger, mens mer pleietrengende titler blir avspist med til dels store kutt.

Ta den svært ujevne komedien «Masterminds» som etter tre uker på kino allerede var død og begravet.

På fredag var det 8 betalende publikummere fordelt på 2 forestillinger.  Dagen etter ble filmen satt opp på 34 forestillinger land og strand rundt , og endte dermed med et besøk på nærmere 1500.

«American Honey» har gått én uke lenger på kino, men hadde fremdeles 89 besøk på fredagen fordelt på 3 forestillinger. Dagen etter økte antall forestillinger til 7, og besøket til 419. Hvor høyt tallet kunne blitt dersom flere kinoer hadde våget å sette opp filmen på bekostning av en forglemmelig komedie, er uklart.

At snittet per forestilling er langt høyere for Andrea Arnolds drama gir i hvert fall en indikasjon på at potensialet til tittelen langt fra ble utnyttet.

 

DET FINNES EN REKKE slike eksempler. Gjennomgående har ikkeamerikanske filmer med få stjerner vanskelig med å få gehør når landets kinosjefer skal programmere Kinodagen.

«Dagen i morgen» har gått svært godt på kino de siste to ukene, med stigende besøkskurve og utsolgte forestillinger. I stedet for å bygge opp under dette momentumet, får filmen like mange forestillinger på Den store kinodagen, som dagen før.

I Bergen går man sågar til det radikale skrittet å fjerne filmen fra kinoprogrammet nettopp denne dagen. I Vestlandets hovedstad var det med andre ord ikke mulig å se en av årets klart beste filmer på årets viktigste kinodag.

Godt over 200 000 billetter ble solgt på lørdag. Det er kanskje en seier for kinoen som visningssted. Men det er en fallitterklæring for kinoen som kulturell arena.

Tidligere i denne spalten: