Tilgi klisjéen, men i Sherlock Holmes‘ tilfelle må det være dønn lov å konstatere at Arthur Conan Doyles figur er av det absolutt tidløse slaget. Og hurra for det! Denne gangen slipper vi nemlig å se Holmes i enda en reproduksjon av Jack The Rippers dystre tåke-og-gasslys-London.

Goth-folket er begeistret for denne estetikken. Vi andre gikk lei og fant opp steam punk-sjangeren allerede for flere tiår siden, kun for variasjonens skyld (steam punk er en slags science fiction-versjon av Victoria-tidens London med dampdrevne flyvemaskiner og operafantom-aktige skurker/helter. Sånn omtrent).

I Guy Ritchies filmversjon av Sherlock Holmes, på kinoer nå, måtte de hyre inn Iron Man samt en masse moderne dataeffekteri for å friste et actionvant kinopublikum. Bedre da å pakke figuren ut i nåtiden, slik BBC har gjort. Jeg kan ikke tenke meg en tid han passer bedre i enn vår egen: En hyperintelligent og intens overklassebuse som beveger seg blant menneskene som en gud blant insekter, og er minst like betatt av egen deduksjonsevne som vi seere er: En slags detektiv-House.

En Hannibal Lecter uten den eksotiske dietten. En misantropisk drittsekk av den typen et moderne TV-publikum finner uimotståelig.

Skjønt misantrop: Holmes er, ifølge seg selv i første episode, en «velfungerende sosiopat». Det er antakeligvis en diagnose («Do your research» hveser han til en rettsmedisiner som drister seg til å kalle ham psykopat). Sikkert er det uansett at han sliter med å få empatien til å fungere, og i noen tilfeller må han bruke Dr. Watson som en slags oversetter av korrekt følelsesmessig kutyme.

Også innenfor andre områder trenger han hjelp til å tolke «ubrukelig» viten, som politikk og filosofi.

Holmes spilles på fabelaktig og merkelig sjarmerende vis av den strålende Benedict Cumberbatch, for tiden aktuell med «Tinker Tailor Solider Spy». Cumberbatch, «den eneste med teitere navn enn Holmes selv», ifølge manusforfatter Steven Moffat, er allerede en dreven skuespiller («Atonement», «Amazing Grace»), men med «Sherlock» fikk han rollen som gjorde ham til en øyeblikkelig stjerne.

Han spilte på den britiske nasjonalscene i Terence Rattigans «After the Dance» da serien startet. Teaterforestillingen var allerede var utsolgt, men folk begynte å køe på dagtid for å få tak i returnerte og kansellerte billetter så snart de fikk nyss om at Cumberbatch sto på scenen. Så sterkt har TV-mediet blitt.

Det spørs om Dr. John Watson, fyren vi i størst grad skal identifisere oss med, dypt sett har så veldig annerledes beveggrunner enn Holmes. Watson er militærlege med opphold i Afghanistan bak seg. Fra første stund går vi ut fra at krigstjenesten har gitt ham sjelelige skader, han går tross alt med stokk på grunn av en psykosomatisk lidelse. Men sannheten er at han kjeder seg, han savner handling. Og mens folk stort sett enten reagerer med forferdelse eller sterk irritasjon i nærheten av Sherlock Holmes, er Watson genuint fascinert og imponert over de forbløffende evnene hans. Han synes rett og slett det er spennende å løse krimeventyr med et forrykt geni, og virker å ha en egen evne til å se mennesket Holmes, der andre ser et misfoster.

Holmes på sin side trenger et publikum, en normalitetens Horatio (om ikke Yorick). Watson spilles av den sympatiske og dyktige Martin Freeman fra «The Office», som vi mot slutten av året vil se i hovedrollen som Bilbo Baggins i Peter Jacksons «The Hobbit» (Cumberbatch spiller ingen ringere enn Smaug i samme film. Uhæ!). I andre roller her møter vi Rupert Graves som politiinspektøren Greg Lestrade, Andrew Scott som Jim Moriarty og Mark Gatiss som Mycroft Holmes.

Sistnevnte er en praktfullt intrikat figur: Mycroft blir alltid litt diffust presentert, men vi forstår at han er et menneske med mye makt som befinner seg helt til topps innenfor britisk samfunnsliv, muligens innen de hemmelige tjenestene. Og han bekymrer seg konstant for sin yngre bror. Han foretrekker imidlertid å la denne bekymringen gå ubemerket hen, ettersom de to har det man måtte kunne kalle et «problematisk forhold», på grensen til en barnslig feide. Mycroft foretrekker å rekruttere Dr. Watson som motvillig spion i Holmes’ eget hjem, snarere enn å konfrontere sin egen bror.

«Sherlock» er hjertebarnet til Steven Moffat og nevnte Mark Gatiss (Mycroft), to drevne britiske produsenter og manusforfattere kjent fra den moderne og suksessrike versjonen av «Dr. Who». De to tog-pendlet en stund sammen under innspillingen av den tidsreisende doktoren, og oppdaget en felles kjærlighet for Doyles detektiv. Tanken var å slippe ham fri fra tradisjonens smog-befengte konvensjoner og gjøre ham moderne og cutting edge, slik Doyle i sin tid så ham for seg. En autentisk Holmes. Borte er tweed og pipe, inn med smarttelefon og røykeplaster.

I en verden proppfull av detektivserier og krimlitteratur av ymse kvalitet, har de to relansert selveste ur-detektiven på modig, oppfinnsomt og vittig vis. Dette er gjort med kjærlighet: Hver eneste episode er halvannen time lang, og dette er 90 minutter der der du må legge alt annet til side og være oppmerksom hvis du skal ha håp om henge med. Da serien debuterte i Storbritannia i fjor på denne tiden ble det en uventet hit over natten, og Robert Downey Jr. ble straks detronisert som den aller hippeste Holmes.

«Sherlock» er intens, vittig, moderne og har en hektende visuell stil som hjelper oss med å forstå hvordan hodet til Holmes fungerer. Hver sesong består kun av tre episoder, men NRK kjører sesong 1 og 2 back-to-back, så det er bare å benke seg foran fjernsynet halv ti hver tirsdag framover i seks uker. Du kommer neppe til å angre.

For øvrig: BBC har bekreftet at en sesong tre er på vei. Det er godt nytt, det.