Da den delvis norske dokumentaren «The Act of Killing» kom i fjor, skapte den et uslettelig inntrykk hos de fleste som så den.

Ulikt det meste annet du har sett, tok filmen for seg historien om indonesiske dødsskvadronene på 1960-tallet – bare fortalt på en uventet måte.

Mennene som opererte de dødsskvadronene ble nemlig aldri straffet, og nyter i dag en slags heltestatus i landet. Dette til tross for at de – ofte på bestialsk vis – tok livet av drøyt 500 000 (angivelige) kommunister i løpet av bare et års tid.

Ikke virket disse mennene spesielt plaget av historien heller – de foreslo surrealistisk nok selv at de kunne dramatisere sine tidligere bestialske handliger for å bedre forklare hvordan de foretok drapene:

Dokumentarskaper Joshua Oppenheimer ble møtt med stor applaus, og vant en rekke priser – samt en Oscar-nominasjon.

Men det vanket ikke bare ros: Flere kritiske røster mente at drapsmennene («gangstere», som de foretrekker å kalle seg) fikk snakke for mye for seg i filmen, samtidig som de mange ofrene for deres handlinger og deres familier ikke fikk slippe til. En BBC-produsent gikk til og med så langt som å kalle dokumentaren «en snuff-film».

Regissør Oppenheimer var imidlertid ikke helt ferdig med å fortelle historien om massedrapene. Nå er han nemlig klar med oppfølgerfilmen «The Look of Silence», som går løs på historien fra en helt annen kant.

Filmen, som i likhet med «The Act of Killing» er coprodusert av norske Piraya Film, følger øyelegen Adi Rukun på jakt etter – og etterhvert konfrontasjonen med – brorens drapsmenn.

– En familie av overlevende finner ut hvem som drepte sønnen deres på grunn av arbeidet mitt med de første 40 gjerningsmennene (…). Den yngste broren i familien bestemmer seg for å konfrontere mennene som gjorde dette mot broren hans, og filmen handler om den prossessen, forklarte Oppenheimer tidligere i år.

I dette klippet kan man se Rukun snakke med moren sin om drapet på broren:

«The Look of Silence» har en mer tradisjonell tilnærming til det dokumentariske fortellerspråket enn forgjengeren, men hylles nå like fullt av kritikerne som har sett filmen under filmfestivalen i Venezia.

The Guardians anmelder Peter Bradshaw gir filmen fem av fem stjerner, og skriver blant annet at den mer konvensjonelle tonen i filmen også er mer konfronterende: De involverte ser endelig ut til å forstå hvor fryktelige handlingene deres har vært – noe som også medfører at de oftere enn i førstefilmen blir mer vare på kameraene som er til stede.

– Men filmen er akkurat like gjennomtrengende og oppriktig skremmende som den forrige. Den er filmet med akkurat det samme overlegne blikket for det visuelle, den samme kjærligheten for det indonesiske landskapet, og dialogene som utveksles er fanget opp med en like kjølig skarphet.

Til nyhetsbyrået AFP forteller Oppenheimer at mange som deltok i produksjonen av den nye filmen i likhet med den første måtte anonymiseres – om identitetene deres ble offentliggjort, ville de være i stor fare. Under alle opptakene hadde filmcrewet til enhver tid to fluktbiler stående klare, i tilfelle det skulle oppstå farlige situasjoner.

– Jeg mottar trusler hele tiden. Og jeg er ikke en modig mann, jeg blir lett redd. Å lage «The Look of Silence» gjorde meg redd, jeg tror det skremte oss alle, sier Oppenheimer.

Etter utgivelsen og Oscar-nominasjonen av «The Act of Killing» reagerte indonesiske myndigheter svært negativt. Oppenheimer har nå ingen planer om å reise tilbake til landet, men tar med seg det han har lært til andre temaer og filmprosjekter.