Det lønner seg som regel å være tidlig ute på de fleste filmvisningene i Cannes – spesielt på filmene som er med på det offisielle programmet.

Køene er gjerne smertelig lange opptil flere timer før filmene skal starte, og kommer du så sent som en halvtime før start risikerer du å sitte helt bortgjemt i et hjørne av salen. Om du i det hele tatt slipper inn.

Overraskelsen var derfor stor da jeg kom litt i seneste laget før visningen av Robert Redfords nye film «All is Lost» på festivalens største sal – og kunne spassere rett inn. Ingen kø, gullplasser midt på – og så få tilskuere at de mange balkongsetene i høyden aldri ble benyttet.

Visste alle andre noe jeg ikke visste? Var det en møkkafilm jeg skulle bruke to timer av mitt liv på?

Nei, tvert imot.

De heldige av oss som satt i salen fikk bevitne en enormt sterk rollesprestasjon fra Redford, helt der oppe blant hans beste. Som eneste skuespiller bærer han hele filmen på egne skuldre der han spiller en værbitt seiler som strander på havet.

Filmen åpner med med at vi hører Redfords stemme lese opp et avskjedsbrev: Han kjempet til det siste. Før det klassiske «åtte dager tidligere»-grepet transporterer oss tilbake til det øyeblikket der Redford bråvåkner under dekk på seilbåten sin.

Rundt ham fosser vannet inn. En av verdenshavenes mange tapte shippingkonteinerne  – denne er full av unyttige barnesko – har drevet rett inn i seilbåtens skrog og skapt en lei flenge som slipper det ødeleggende vannet inn over alt kommunikasjonsutstyret ombord.

Allerede fra første stund skjønner vi at Redfords navnløse rollefigur (han omtales som «vår mann» i rulletekstene) har lang erfaring med livet på sjøen. Ettersom han er mokk aleine (og ikke er en sånn fyr som begynner å prate med en volleyball), uttales det knapt et eneste ord i hele resten av filmen – bortsett fra et par utbrudd vi ikke skal avsløre.

76 år gamle Redfords erfaringstunge kroppsspråk og blikk er imidlertid, godt hjulpet av måten kameraet jobber på, mer enn nok for at vi kommer langt under huden på ham.

Alt vi får bevitne på lerretet virker fullstendig troverdig, og vi skjønner hva den ensomme seileren tenker og føler gjennom den etterhvert stadig mer desperate kampen for livet gjennom voldsomme stormer på ugjestmildt ødevann.

Det er som et eneste langt kammerspill, bare uten dialog, langt ute på havet og med bølgene som eneste motspiller. Totalen funker som fy, og det er like fascinerende som vondt å bevitne begivenhetenes gang. På et tidspunkt tok jeg meg selv i å juble høyt.

Vi får aldri vite om noen venter på «vår mann» der hjemme, men det er også helt uten betydning for vårt ønske om at hans overlevelseskamp skal lykkes. Filmen trenger ingen «Kon-Tiki»-aktig oppbygning, og avslutningen er naturlig nok noe vi skal holde helt hemmelig.

«All is Lost» er skrevet og regissert av J.C. Chandor, som spillefilmdebuterte med det glimrende meglerdramaet «Margin Call» i 2011. Spranget fra pratesjuke powermeglere til dialogløs overlevelseskamp kunne knapt vært større.

Men Chandors helt nedstrippede tilnærming til actionsjangeren, den helt ubesudlede fortellingen om overlevelse, viser at vi har med en svært dyktig fyr å gjøre.

Etter de første visningene har forståelig nok Cannes-buzzen spredt seg. De neste visningene vil garantert ikke være like folketomme – for meg står «All is Lost» som et av hele filmfestivalens desiderte høydepunkter.

Filmen har planlagt USA-premiere i oktober. Vi krysser fingrene for at den kommer kjapt til Norge også.