Det herrens år som snart ligger bak oss viste seg å bli en skikkelig sterkt filmår!
Et såpass sterkt filmår, faktisk, at blant andre «Frances Ha», «Elysium», «Iron Man 3», «Rush» eller «Blue Jasmine» ikke engang klarte å presse seg inn på listeplassering. Vi kunne lett ha gjort dette til en «40 beste»-liste uten engang å få med oss flere av årets severdigheter.
Så dette har som vanlig vært en skikkelig vrien oppgave, ikke minst fordi at såpass mange av topptitlene fra 2012 først nådde opp på norske kinoer i år.
Det er også interessant at bare noen få av titlene fra fjorårets «Filmene vi gleder oss til i 2013»-artikkel dukker opp på denne topplisten – et godt bevis på at de beste filmene ofte er dem som sniker seg innpå oss uten forvarsel.
Dette er uansett Filter-redaksjonens tjue favorittkinoopplevelser fra 2013:
20. «SPRING BREAKERS»
«Look at all ma’ shit! This is the fuckin’ American dream, y’all!»
Harmony Korine («Gummo», «Trash Humpers») kjører sitt helt egne løp, så det føles spesielt at han med «Spring Breakers» fikk sin første kommersielle hit.
Dette må være en av de første gangene i filmhistorien at et personlig kunstprosjekt har klatret opp på de amerikanske kinolistene! Mest fordi «Spring Breakers» inneholder unge Disney-prinsesser i små bikinis. Girls gone very wild, som herjer, utforsker grenser og oppfører seg snuskete til tonene av Skrillex’ russebuss-dubstep.
Filmen eksploderer så fort James Franco dukker opp som Alien: En slesk «wigger» med afrofletter, hjemmelagde tatoveringer, gullkjeder og sultent flir fullt av platinatenner. «Spring Breakers» er uten sidestykke Korines mest publikumsvennlige film, men fortsatt ikke er så langt unna hans tidligere greier.
Dette er improviserte merkeligheter med eksentriske raringer, rednecks som bruser med fjærene og flere minneverdige øyeblikk med inspirert galskap. En neonfarget feberdrømmereise rett inn dagens USAs selvbilde, som skaper seg sin egen psykotropiske virkelighet. Et tegn i tiden.
19. «CLOUD ATLAS»
«There is only one rule that binds all people. One governing principle that defines every relationship on God’s green earth: the weak are meat, and the strong do eat».
Et vanvittig ambisiøst sci-fi-storprosjekt med en prislapp på over hundre millioner dollar, og en av de mest kostbare «indie»-filmene i verdenshistorien.
«Cloud Atlas» ble også en økonomisk katastrofe, men kommer til å bli gjenoppdaget som en kultfilm noen år fra nå. En mastodontfilm basert på den «ufilmbare» romanen av David Mitchell – der tre regissører takler seks forskjellige historier som utspiller seg i hver sin tidsepoke, med skuespillere som tolker i snitt seks roller hver.
Livet er muligens alt for kort til at man bør se tre timer lange filmer gjentatte ganger, men «Cloud Atlas» er et av disse sjeldne unntakene som kan ha stort utbytte av et gjensyn. Wachowski-søsknene satset store deler av sin personlige formue for å få laget denne drømmefilmen sammen med Tom Tykwer, og tapte det meste.
Ikke alt fungerer like bra, men «Cloud Atlas» er så oppriktig og idealistisk at det nesten føles rørende. Dette er ikke et prosjekt laget i håp om å tjente penger, men et unikum skapt av modige ildsjeler som sikter mot skyene og ønsker å forandre verden. Kunst, ikke kommers.
Samt en av de få gangen i livet vi vil få sjansen til å se Hugh Grant som postapokalyptisk kannibalhøvding.
18. «STOKER»
«Personally speaking I can’t wait to watch life tear you apart».
Den sørkoreanske mesteren Chan–wook Park («Oldboy», «Sympathy for Lady Vengeance») gir oss mye rart på en gang i sin amerikanske debut.
En pervo oppvekstskildring, en psykologisk thriller, en gotisk horrorfilm, et mordmysterium og muligens en erotisk fantasi som utspiller seg i hodet på en besynderlig pike.
Hun er tenåringen India Stoker (Mia Wasikowska), som går gjennom en metamorfose etter at hennes mystiske onkel Charles (Matthew Goode) kommer på besøk – og overvelder henne med mørke, forbudte følelser. «Stoker» har et sterkt manus (av «Prison Break»-skuespilleren Wentworth Miller), men det er regissør Park som opphøyer denne Hitchcock-inspirerte historien til noe helt spesielt.
Alt er ekstremt stilig iscenesatt, utsøkt designet og lekker filmet. En elegant stiløvelse med gåsehud-øyeblikk du ikke glemmer med det første. Hår som forvandler seg til gress i vinden. En veldig erotisk ladet pianoduett. En liten edderkopp som beveger seg opp benet på en ung pike.
Er du en filmfan er det sannelig nok å sette pris på her!
17. «PACIFIC RIM»
«Today, we are cancelling the apocalypse!»
Vi liker ikke å bruke utrykket «guilty pleasure», men det er vanskelig å unngå når vi snakker om «Pacific Rim».
Historien er ulogisk, karakterene er arketyper og ingen kan påstå at filmen flørter med intelligensen vår. Like fordømt er dette et av årets mest underholdende eventyr for oss som er flasket opp på japanske «Kaiju»-filmer. «Pacific Rim» er tross alt laget av den meksikanske bamsen Guillermo Del Toro, og han er et kvalitetsstempel i seg selv.
Det er også spesielt at en så kostbar blockbuster i disse dager bygger på et helt nytt konsept. «Pacific Rim» er ikke en nyinnspilling, ingen oppfølger og ikke noe vi har sett før. Langt fra noen «Transformers»-variant med patriotisk flaggveiving, teit humor og tomt effektmakeri.
Del Toro har selv beskrevet filmen som «laget av folk som elsker montre og kjemperoboter, for folk som elsker monstre og kjemperoboter!». Stemmer bra: hvis du ikke fryder deg over å se kjemperoboter denge monstre i skallen med fisketrålere er du en gørrkjedelig person, og vi liker deg ikke lengre.
*Tar alle lekene våre, og løper fornærmet hjem.
16. «THE IMPOSSIBLE»
«I’m always a brave kid, mom. But I’m scared».
Å redusere den tragiske tsunamien i Indiahavet i 2004 til en katastrofefilm høres muligens spekulativt ut, men «The Impossible» er laget med høy integritet og hederlige intensjoner av den spanske regissøren Juan Antonio Bayona.
En oppriktig rørende skildring av en families kamp for å overleve etter katastrofen, basert på virkelige hendelser. Sterkt spilt av blant andre Naomi Watts, Ewan McGregor og Tom Holland, og iscenesatt med så overbevisende spesialeffekter at man får følelsen av å strandet midt inne i katastrofen.
Det er ikke et sekund der man blir tatt ut av historien fordi man legger merke til hvordan illusjonen blir opprettholdt. Det er et åpent spørsmål om etterlatte etter de 84 nordmennene som omkom i tsunamien ønsker å utsette seg for denne påkjenningen, men «The Impossible» er til tross for sine sterke scener en veldig optimistisk og oppløftende historie.
Det sterkeste av alt er ikke måten filmen gjenskaper de apokalyptiske ødeleggelsene, eller omfanget av lidelsene, men hvordan den finner så mye håp oppe i all håpløsheten.
15. «STORIES WE TELL»
«When you’re in the middle of a story, it isn’t a story at all, but rather a confusion. A dark roaring, a blindness. A wreckage of shattered glass and splintered wood… It’s only afterwards that it becomes anything like a story at all, when you’re telling it to yourself or someone else».
Skuespilleren Sarah Polley retter kameraet mot sin egen familie i denne selvutleverende, fengslende dokumentaren – som beveger seg i grenselandet mellom personlig og privat film.
En stor del av fascinasjonen med «Stories We Tell» kommer med overraskelsene som sakte rulles ut. Vi får ingen rystende tragedier, men dette er fortsatt et gripende mysterium som fungerer best med minimale forhåndskunnskaper.
I grove trekk dreier filmen seg om Sarah Polleys mor Diane: en utadvendt skuespiller som bar på sine dype hemmeligheter og problemer da hun døde av kreft, mens datteren bare var elleve år gammel. For Sarah er dette trolig et forsøk på å bli bedre kjent med sin egen mor, og granske hennes forhold til foreldrene.
Dette er også en utforskning av subjektivitet, selektiv hukommelse og hvordan vi alle tolker de samme opplevelsene forskjellig. Et godt argument for at de fleste av oss er en dokumentar verdig, og at vi alle lever igjennom våre egne dramaer, komedier og tragedier.
14. «WRECK-IT RALPH»
«What’s going on in this candy-coated heart of darkness?»
Hi-score! Disneys animasjonsstudio ser ut til å ha stjålet mojoen til Pixar, som fortsatt sliter med å gjenfinne formen.
Oscarnominerte «Wreck-It Ralph» (eller «Rive-Rolf» som han ble kalt på norsk) føles hundre prosent som en dataanimasjon fra Pixars gullalder; en underholdende sjarmbombe befolket av fargerike figurer inspirert av dataspillhistorien. Siden tempoet er så høyt og historien fortelles med så mye entusiasme er det lett å overse hvor kløktig konstruert «Rive-Rolf» er.
Her bygges det opp en omfattende mytologi med uendelige muligheter, som forhåpentligvis vil få større spillerom i flere oppfølgere. Det merkes på energinivået, den eksentriske humoren og ikke minst varmen at regidebutant/manusforfatter Rich Moore tidligere har stått bak en masse episoder av «The Simpsons» og «Futurama».
Han har omtrent den samme bakgrunnen som Pixar-yndlingen Brad Bird, og har laget en familiefilm som er i samme klasse som «De utrolige» og «Ratatouille».
13. «SILVER LININGS PLAYBOOK»
«There will always be a part of me that is dirty and sloppy, but I like that, just like all the other parts of myself. I can forgive. Can you say the same for yourself, fucker? Can you forgive? Are you capable of that?»
David O. Russell er muligens en jævel å jobbe for, men han er en av USAs dyktigste regissører.
Etter «The Fighter» gir han oss en romantisk «feel good»-film om to skadeskutte og mentalt ustabile sjeler som finner hverandre med hjelp av selskapsdans. Dette er den mest konvensjonelle filmen Russell noensinne har laget, og man kan lett forestille seg hvor forferdelig den kunne ha blitt med en likegyldig regissør.
Men «Silver Linings Playbok» er laget med den samme lidenskapen, humoren og øye for detaljer som preger alt David O. Russell har regissert. Historien er betryggende forutsigbar, men Russell har null tålmodighet med klissete tullball, og unngår å gjøre hovedpersonenes mentale lidelser til sjarmerende filmskavanker.
Jennifer Lawrence fikk en velfortjent Oscar for prestasjonen her, og Russell får så bra prestasjoner ut av skuespillerne sine at selv Bradley Cooper sanket en nominasjon. Det samme gjorde Robert De Niro, som ikke har vært så engasjert og levende på mange år.
Et godt bevis på at et sterkt manus og en enda sterkere regissør kan ha alt å si.
12. «CAPTAIN PHILLIPS»
«Maybe in America, Irish. Maybe in America».
Dette er en av de aller mest spennende filmene vi har sett på kino i år, som strammer grepet såpass hardt at det nesten blir vanskelig å sitte stille. «Captain Phillips» minner en del om danske «Kapringen», som også tok for seg et frakteskip kapret av somaliske pirater.
«Captain Phillips» er imidlertid en helt sann historie, som skildrer hendelsene mer eller mindre sånn som de utspilte seg. En intens beretning om Maersk Alabama, som ble beleiret av somaliske pirater i 2009.
Tom Hanks har en utstråling som automatisk skaper sympati, men han spiller ikke på noen av sine velbrukte sjarmtriks her. Hans kaptein Richard Phillips er en striks, stram paragrafrytter med et åpent fjes – som til enhver tid forteller oss hva han tenker, og hvor hardt han sliter med å beholde fatningen etter at situasjonen sklir ut.
Det er absolutt ikke noe Hollywoodsk eller melodramatisk over denne thrilleren, som er iscenesatt med høy integritet og ekspertise av Paul Greengrass.
11. «THE WORLD’S END»
«Get back in your rocket and fuck off back to Legoland, you cunts!»
Kultheltene Simon Pegg og Edgar Wright avslutter «Three Flavours Cornetto»-trilogien med en fordrukken, svart komedie som er omtrent like skarp, smart og skøyal som forgjengerne «Shaun of the Dead» og «Hot Fuzz».
En apokalyptisk rotbløyte med en sår undertone, der et forsøk på å gjenleve den ungdommelige glanstiden bokstavelig ender med «The World’s End».
Opprinnelig hadde distributøren UIP planlagt å slippe filmen rett på hjemmekino i Norge, men de ombestemte seg etter massive protester fra skuffede fans. Filter skrev også om denne skrullete avgjørelsen, så hvem vet – kanskje vi burde påta oss litt av æren for at «The World’s End» kom på kino? Eller kanskje ikke.
Dette er uansett en stor opptur, som er konsekvent morsom, original og sjeldent det du forventer. Rundt halvveis tar historien en avstikker inn i fantasifull sci-fi, og mot slutten får vi noen skruballer som snur hele filmen på hodet.
Hadde fungert perfekt i en «double bill» med Seth Rogens «This is the End»!
10. «MUD»
«This river brings a lot of trash down, you gotta know what’s worth keeping and what’s worth letting go».
Matthew McConaughey har gjort et oppsiktsvekkende comeback som karakterskuespiller de siste årene, og hans hittil beste rolle er som «Mud». En rufsete vagabond med hodet i skyene og et fleksibelt forhold til virkeligheten, som er villig til å gjøre alt for å bli gjenforent med barndomskjæresten Juniper (Reesee Witherspoon).
Han rekrutterer hjelp av den naive fjortenåringen Ellis (Tye Sheridan), som har et desperat behov for å tro på at kjærligheten seirer til slutt – så han gjør Muds romantiske fantasier til sine egne.
«Take Shelter»-regissøren Jeff Nichols har skapt en moderne «Tom Sawyer» her, med noen små drypp av «Great Expectations» og «Beasts of the Southern Wild». Dette er et skikkelig severdig, særpreget oppvekstdrama, full av velobserverte detaljer, visdom og sterke skuespillerprestasjoner.
Den er grei, McConaughey. Du er for lengst tilgitt for alle årene du spradet rundt i bar overkropp med et selvtilfreds flir, i patetiske romcoms med hekser som Kate Hudson og Sarah Jessica Parker. Velkommen tilbake, kompis!
9. «THE MASTER»
«I have unlocked and discovered a secret to living in these bodies that we hold».
Da vi først hørte om «The Master» kunne man få inntrykk av at dette ville bli en hardtslående biografi om scientologi-grunnleggeren L. Ron Hubbard. En film sikkert mange flere enn oss gjerne ville ha sett, men dette er noe helt annet.
Med god margin Paul Thomas Andersons mest uhåndgripelige film, men i grunn og bunn en kjærlighetshistorie mellom to menn som prøver finne svarene på de store spørsmålene i hverandre. No homo!
Noe ganske annet enn vi forventet, selv om temaene er godt kjent fra Andersons tidligere filmer. Om ulykkelig mennesker som prøver å finne roen, stormfulle far-sønn-forhold og adoptivfamilier. Det er øyeblikk her det er vanskelig å begripe meningen med, men det også scener her som biter seg iltert fast i underbevisstheten.
Philip Seymour Hoffmann, Joaquin Phoenix og Amy Adams ble alle Oscar-nominert for rollene sine her, og de har aldri noensinne har vært bedre. Det er ingen andre der ute enn stormesteren Anderson som lager filmer som dette: som frustrerer, forstyrrer, fenger og fascinerer på en gang.
8. «ZERO DARK THIRTY»
«Can I be honest with you? I am bad fucking news. I’m not your friend. I’m not gonna help you. I’m gonna break you. Any questions?»
Vi har god grunn til å være lettet over at det var Kathryn Bigelow som påtok seg oppgaven med å skildre jakten på Bin Laden. Hvis terrorlederen hadde blitt knertet under aksjonen i Tora Bora tilbake i 2001 ville det ha vært Bush og ikke Obama som fikk æren.
Og da er det en overhengende fare for at «Zero Dark Thirty» ville ha vært regissert av Michael Bay.
Her er det ingen «Murica!»-flaggveving, bare en samling slitne CIA-byråkrater som tar turen ned i noen veldig mørke avkroker på jakt etter hevn, og begår handlinger som vil hjemsøke hele USAs historie. Filmen starter og slutter som forventet: med de desperate skrikene i WTC, og til (spoiler!) Bin Laden ligger død som en sild på gulvet i sitt skjulested i Abbottabad.
De to timene mellom disse historiske øyeblikkene fokuserer på den moralsk grumsete og sterkt belastende jobben i etterretningsbransjen – personifisert av CIA-agenten Maya (Jessica Chastain).
Fem ganger Oscar-nominerte «Zero Dark Thirty» er en intens, metodisk skildring av en menneskejakt vi kjenner utfallet av, men veien dit er fortsatt fascinerende.
7. «THE HOBBIT: THE DESOLATION OF SMAUG»
«When did we allow evil to become stronger than us?»
Bare det at Peter Jackson har stykket opp «Hobbiten» i tre filmer har gjort en del Tolkien-fans iltre, men vi bør neppe klandre ham for å gi oss for mye av det gode. «Smaugs ødemark» er uansett fri for svakhetene i forgjengeren; med et totalt fravær av sang, evighetslange middagsselskaper og gjøglete ablegøyer med dvergene.
Jackson legger seg tettere opp til toneleiet i «Ringenes herre»–trilogien, og holder et så høyt tempo at 160 minutter suser forbi alt for fort. Den Bilbo Baggins (Martin Freeman) vi møter nå er slett ikke den sære hobbiten som startet ferden i «En uventet reise».
Han har funnet både Ringen og sitt indre heltemot, og står snar ovenfor den forfengelige Onkel Skrue-dragen Smaug (som er utstyrt med den silkemyke fløyelsstemmen til Benedict Cumberbatch). «Smaugs ødemark» etterlater liten tvil om at Jacksons entusiasme for Tolkien tåler å bære vekten av tre lange filmer.
Hvis man først skal kritisere denne mellomfilmen for noe, må det være at den ender med en lumpen «cliffhanger» mens alt er som mest spennende. Et år er lenge å vente, da.
6. «BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN»
Dette franske dramaet skapte en del kontroverser, blant annet på grunn av sine nærgående sexskildringer, og historiene om hvor bedritent regissør Abdellatif Kechiche angivelig behandlet skuespillerne.
Som kompensasjon fikk hovedrolleinnehaverne Lea Seydoux og Adele Exarchopoulos dele Gullpalmen med regissøren (for første gang i Cannes-festivalens historie), og har med rette mottatt skamros av kritikere for innsatsen i «La Vie D’Adele».
De portretterer to jenter som forelsker seg i hverandre, selv om de kommer fra veldig forskjellige sosiale sfærer. Den tenårige arbeiderklassejenta Adele får en intens seksuell oppvåkning da hun innleder et forhold til den blåhårede studenten Emma, og forholdet deres skildres med en intimitet og varme vi knapt har sett maken til.
En tre timer lang fransk smalfilm om lesbisk kjærlighet kan virke som i meste laget, men dette sensuelle mesterverket er så full av lidenskap at du bare er nødt til å bli grepet.
5. «JAGTEN»
«Jeg kender min lille pige, hun lyver ikke. Det har hun aldrig nogensinde gjort. Så hvorfor skulle hun lyve nu?».
For femten år siden rystet Thomas Vinterberg verden med sitt sterke dogme–drama «Festen», som tok for seg en sønns kamp for å stille sin pedofile far til ansvar for seksuelt misbruk.
Den tilsvarende rystende «Jakten» tar for seg den tragiske skjebnen til en mann uskyldig mistenkt for overgrep mot barn. Filmen gir oss den ubehagelige rollen som hjelpeløse vitner til denne tragedien, og vi sitter med kunnskaper dette danske småbysamfunnet ikke er i besittelse av.
De kan bare mistenke, anklage og tro sitt. Og «tro» er jo det farligste våpenet vi mennesker har.
Mads Mikkelsen ble tildelt prisen som beste skuespiller under Cannes–festivalen for «Jakten», og det skulle bare mange. Vår favorittdanske er total troverdig som sjokkskadet offer for omstendighetene.
Noen vil muligens beskylde Vinterberg for å være en misantrop som skildrer mennesker styrt av sine verste impulser, men han er bare er en nådeløs realist. Dette er et helt mesterlig drama om massehysteri og flokkmentalitet.
En utmattende filmopplevelse, men umulig å glemme.
4. «HOLY MOTORS»
«Weird… weird.. weird! He’s so weird!»
Weird, indeed. «Holy Motors» er franskmannen Leos Carax første langfilm på tretten år, og hellige fuck – dette er sære, spennende, magiske saker!
Monsieur Oscar (Denis Lavant) spiller roller, og livet er scenen. Oscar fraktes rundt i Paris en hvit limousin, mens han utfører kryptiske oppdrag i et fargerikt utvalg av forkledninger, masker og kostymer.
Blod spruter, trekkspillmusikken herjer, ståpikkene svaier, bilene snakker og WTF med sukker på. Du har aldri i livet har sett noe liknende.
«Holy Motors» tar et dypdykk ned i underbevisstheten, og utforsker en drømmeverden David Lynch ville ha følt seg helt hjemme i. Leos Carax visjoner er imidlertid langt fra like truende, og favner over et bredere spekter av følelser.
Hva alt dette betyr er vidåpent for tolkning, men «Holy Motors» en eksentrisk oppdagelsesreise, ikke intellektuell stiløvelse. En eventyrblanding av kunst- og kultfilm, sammen tilhører ved siden av favoritter som «Enter the Void», «Holy Mountain» og «Eraserhead».
Elsk eller hat den: «Holy Motors» er totalt fascinerende, forfriskende merkelig og så til de grader uforutsigbar!
3. «DJANGO UNCHAINED»
«I like the way you die, boy!».
«Django Unchained» har blitt Tarantinos største kassasuksess noensinne, og er en av hans aller beste filmer.
En sykt underholdende sjangerblanding på nærmere tre timer, som tar et rasende oppgjør med slavetiden i USA. Den fikk fem velfortjente Oscar-nominasjoner, og vant to: for beste manus og beste mannlige birolle til Christoph Waltz.
Filmen er naturligvis pepret med referanser til Tarantinos favorittfilmer, fremfor alle dem laget av spagettiwestern-kongen Sergio Corbucci – men «Django Unchained» likner ikke på noen annen film vi har sett.
En blaxploitation-slavesploitation-exploitation-spaghettiwestern (eller eventuelt «southern») skapt av en auteur som er «on top of his game», men fortsatt føler at han har noe å bevise.
Tabuordet «nigger» ytres flere gangen enn på en Clawfinger-konsert, og blodet spruter på en så hysterisk overdreven måte at filmen fikk en sjelden attenårsgrense her hjemme.
«Django Unchained» er allikevel preget av måtehold, fokus og kontrollert kaos. Hysterisk morsom, men på sine egne premisser dønn seriøs – og en film bare Quentin Tarantino kunne ha laget.
2. «THE ACT OF KILLING»
«Imagine, in all this darkness, it’s like we’re living at the end of the world. We look around, there’s only darkness. It’s so very terrifying».
Å beskrive dette absurde psykoteateret som en dokumentar er ikke helt treffende, siden «The Act of Killing» beveger seg rett inn i underbevisstheten til folk som har begått avskyelige handlinger.
Filmen fanger opp noen helt vanvittige øyeblikk, og man blir stadig sittende forbløffet og tenke: «jeg nekter å tro at dette er virkelig!».
Joshua Oppenheimer lar indonesiske massemordere selv filmatisere scener fra sitt liv, noe de gjør med foruroligende stor begeistring og et forbausende fravær av selvinnsikt. Dette er en veldig interessant skildring av hvordan psyken jobber på overtid for å beskytte disse massemorderne fra å konfrontere sin egen ondskap.
Kanskje alt også fungerer som en form for psykoterapi, som gir dem litt mer selvinnsikt. Den sekstiårige bestefaren Anwar Congo ser i alle fall ut til å få et slags gjennombrudd/sammenbrudd, i en av de sterkeste sluttscenene vi har sett på flere år. Han har drept over tusen mennesker uten problemer, og nå klarer han ikke å slutte å brekke seg.
Rystende saker fra en skremmende virkelighet, som setter dype spor i sjelen.
1. «GRAVITY»
«Either way, it’s going to be one hell of a ride!»
I et år fullt av sterke filmer satt vi igjen med en kandidat som var den mest rendyrkede kinoopplevelsen.
Den meksikanske mesteren Alfonso Cuaron («Children of Men») gir oss en førsteklasses simulering av hvordan det kan føles å være helt fortapt i verdensrommet, hjelpeløs og alene.
En intim og minimalistisk overlevelseshistorie i episk format, og klaustrofobi i space som holder deg i helspenn hele veien. Visuelt sett er dette på nivå med Kubricks «2001»; et teknisk mesterverk med banebrytende spesialeffekter – der 3D-formatet faktisk bidrar til å dra oss inn i filmen.
«Gravity» er slett ikke en film man bør se på DVD hjemme i sofastolen, men i en kinosal med størst mulig lerret. Liker du å analysere film opp og ned i mente er det sannelig mye å hente i «Gravity», men den fungerer også perfekt som en ren sanseopplevelse.
Dette er popkorn-underholdning opphøyd til popkunst, eller eventuelt vice versa – og Filters favorittkinofilm i 2013.
Hva er din? Skrik ut i kommentarfeltet, kompis.
